Opportunitetsprinsippet og kunnskapsstyring
(Foto: Thomas Haugersveen)

Opportunitetsprinsippet og kunnskapsstyring

Politiets straffesaksarbeid relatert til skjult kriminalitet medfører ofte vanskelige avveininger. Hvilke saksfelt og hvilke saker skal man prioritere? Og hvilke saker lar man ligge?

Opportunitetsprinsippet innebærer at påtalemyndigheten etter eget skjønn innenfor visse rammer kan unnlate å etterforske og påtale straffbare forhold. I dag praktiseres dette i stor grad ved at såkalt inntak av nye saker ikke gjøres uten at det på forhånd er sikret kapasitet ved den aktuelle etterforskningsenheten.

Denne praksisen representerer imidlertid et grunnleggende etisk og politifaglig dilemma. For politiloven pålegger politiet også å forebygge, avverge og stanse kriminell virksomhet. Borgerne har forventninger til at politiet griper inn ved kunnskap om pågående grov kriminalitet, men ikke nødvendigvis de samme forventningene knyttet til en grundig etterfølgende etterforskning. For påtalemyndigheten er imidlertid utgangspunktet motsatt. Dette kan forklares med påtalemyndighetens begrensede ansvarsområde. For det er først når forbrytelsen har fått et saksnummer at den får påtalemyndighetens oppmerksomhet.

Noen av problemstillingene kan synliggjøres gjennom følgende: Er det akseptabelt…

…å la en uidentifisert utenlandsk mann daglig selge større mengder heroin fra en kjent adresse uten å gripe inn?

…å vite om utenlandske prostituerte som lever under vold, tvang og trusler fra sine halliker uten å gripe inn?

…å vite om foreldre med mindreårige barn som driver ulike former for kriminell virksomhet uten å gripe inn og heller ikke undersøke om barnet lider under omsorgssvikt?

Overstående spørsmål er ikke oppkonstruerte. Men de blir i liten grad stilt. Og enda mindre besvart. For gode svar forutsetter refleksjon rundt politiets samfunnsoppdrag og kritisk tenkning rundt egen tjenesteutøvelse. For uten et godt ytringsklima vil slike spørsmål ofte bli oppfattet som omkamper om beslutninger, mistillit til ledelsen og i ytterste konsekvens som et uttrykk for illojalitet.

Kriminalitetsbekjempelse skal skje gjennom kunnskapsstyring. Men for at begrepet skal ha et reelt innhold er det ikke tilstrekkelig med kunnskap om eksisterende kriminalitetsutfordringer. I større grad bør en styrende premiss for kriminalitetsbekjempelsen knyttes til det basale spørsmålet: Hvorfor straffer vi?

Allmennprevensjon er i dag den dominerende begrunnelse for ileggelse av straff. Samlet sett antas oppdagelsesfrekvens og håndhevelsesfrekvens å være et bedre måleparameter for straffens allmennpreventive effekt en antall utmålte fengselsår.

En økt håndhevelsesfrekvens muliggjør også forebygging gjennom forvaltning. En rekke yrker og bevillinger setter krav til vandel. En straffereaksjon etter sedelighetskapitelet i straffeloven vil eksempelvis være til hinder for jobb i barnehager, skoler, barnevern, osv. Likeledes vil den gi politiet hjemmel til å ta DNA-prøver og varsle barnevern. I forhold til utenlandske borgere vil en straffereaksjon kunne gi grunnlag for utvisning, osv.

Likeledes vil en økt oppdagelsesfrekvens alene kunne innebære god kriminalitetsbekjempelse. Man vil kunne stanse kriminell virksomhet, beslaglegge utbytte av straffbare handlinger, forbudte gjenstander, med mere. Politiet vil også kunne komme til kunnskap om andre straffbare forhold og om utviklingstrekk i kriminalitetsbildet. I tillegg vil politiets inngripen for mange fremstå som en tydelig advarsel mot å videreføre kriminell aktivitet. 

Kriminalitetsbekjempelse handler altså om mye mer enn jus og etterretning. Kunnskap om sammenhengen mellom straff og virkning tilsier en større grad av tilstedeværelse og en lavere terskel for inngripen. Påtalemyndighetens praktisering av opportunitetsprinsippet relatert til skjult kriminalitet gjenspeiler i liten grad denne kunnskapen.

Og hvem øver kontroll med påtalemyndighetens tolkning av sin egen skjønnsmyndighet? I realiteten ingen.

Til toppen