QRIM: Åtte år gamle Qrim er en sort schaefer og patruljehund. Hunden er statseid og har fortsatt litt tid igjen i tjeneste. (Foto: Torkjell Trædal)
LOLA: Staten eier også jaktcockeren Lola på 3,5 år. Hunden tjeneestegjør som narkotikahund. (Foto: Torkjell Trædal)
WANGO: Schaeferen Wango er tre år. Hunden er statseid. (Foto: Torkjell Trædal)

Om noen år er alle politiets hunder som Wango og Lola: Statens eiendom

Nå er også en nasjonal innkjøpsordning for hunder på plass.

Tre gode kolleger spretter rundt på gresset på Økern i Oslo. Partuljehunden Qrim på 8 år, patruljehunden Wango på 3 år og narkotikahunden Lola på 3,5 år trekker i hvert sitt bånd og biter på hver sin leke.

– Dekk!

Wango får en kommando fra hundefører Kristian Skaarud, og som politihunder flest lystrer han. Nå gjør de tre politihundene seg klare for kveldsvakt hos hundetjenesten i Oslo politidistrikt.

De tre hundene jobber på samme sted. Likevel er det noe, i tillegg til de åpenbare forskjellene som rase, farge og arbeidsoppgaver, som skiller de to yngre hundene Wango og Lola fra mer erfarne Qrim.

Qrim eies av hundeføreren sin. Lola og Wango eies av staten.

– Jeg har aldri hatt noe annet enn en statseid hund, sier Skaarud, hundeføreren til Wango.

Det samme gjelder kollega Kristian Daniel Olsen, hundeføreren til narkotikahunden Lola.

– Med en statseid hund kommer vi til litt mer dekket bord. Det er staten sitt ansvar om det skjer noe med hunden og man kan være trygge på at de etterstreber å skaffe en best mulig hund. Vi får litt færre bekymringer for det praktiske, sier Skaarud.

Hundeførerne Kristian Skaarud med Wango, Kristian Daniel Olsen med Lola og Svein Magnus Sønstelid med Qrim utenfor hundetjenesten i Oslo. Foto: Torkjell Traedal

Halvparten er statseide

Skaaruds kollega Svein Magnus Sønstelid eier imidlertid politihunden Qrim. Men det blir færre av både Sønstelid og hunden hans. Da politiet i november 2016 gjorde det klart at alle politihunder i framtiden skulle eies av staten, var to av tre politihunder eid av hundeførerne selv. En opptelling Politidirektoratet har gjort, viser nå at halvparten av politihundene i Norge er statseide. I Norge er det rundt 230 politihunder.

– Vi vil fortsatt ha de private hundene i politiet til de blir faset ut. Men når de fases ut, erstattes de nå av statseide hunder, opplyser Karoline Lynne i Politidirektoratet.

I Oslo politidistrikt har politiet 40 hunder. Mellom 12 og 15 av dem er foreløpig statseide, anslår sjefen for hundetjenesten, Tor Paulsen.

Tor Paulsen, sjefen for hunde­tjenesten i Oslo. Foto: Erik Inderhaug

– Vi bestemte i november i fjor at alle våre framtidige hunder skulle være statseide. Det betyr at vi vil være i en overgangsperiode i noen år, siden en del av våre yngre hunder fortsatt er privateide, forteller han.

Paulsen sier arbeidsgiver og staten nå får mer å gjøre. Fagledere og instruktører belastes mer, når de må ta større ansvar for innkjøp og utfasing av hunder. Med eierskap til hundene følger det mer ansvar for politiet, og de endelige konsekvensene ser man ikke før de fleste hundene i politiet har blitt statseide om noen år. Likevel er hundesjef Paulsen klar på at fordelene ved statseide hunder så langt virker å være langt flere enn ulempene.

– Av prinsipp mener jeg at staten skal ha eierskap over maktmiddelet. Politifolk kjøper ikke egne pistoler, og skal heller ikke kjøpe egne hunder. Dette gir oss også større påvirkning på hva slags hund vi får. Vi skal ikke stikke under stol at det hendte at noen privateide hunder ikke hadde topp kvalitet, men når Politihøgskolen har ansvar for innkjøp, har vi mer kontroll og vi kan i større grad si hva slags hund vi ønsker oss, sier Paulsen. 

Patruljehunden Wango har ett tett og godt forhold til hundeføreren sin, som han også bor hjemme hos. Foto: Torkjell Trædal

Videre peker Paulsen på at det blir lettere for politiet å fjerne hunder som ender med å ikke passe til tjenesten, for eksempel ved at de endrer mentalitet. I stedet kan arbeidsgiver da tildele hundeføreren en annen hund.

– Faglederne sier at kvaliteten på hundene trolig aldri har vært bedre enn nå. Spriket mellom hundene var større før. Det har også vært tilfeller der det har variert noe fra person til person i hvilken grad man har ønsket at hunden skal inn i et skarpt oppdrag, selv om de ansatte har gjort jobben sin. Nå sikrer man at man får en likere tjeneste sånn sett, sier Paulsen.

Ingrid Eidstumo er fagleder for hund ved Politihøgskolen, som nå får ansvaret for å kjøpe inn hunder til politiet. Foto: Torkjell Trædal

Sentrale innkjøpsordninger

Som Paulsen fortalte, er det Politihøgskolen som nå skal ha ansvar for innkjøpet av politihunder. I juli utlyste derfor Politiets Fellestjenester en anbudskonkurranse, der målet er å få oversikt over og samle de beste leverandørene av politihunder i en statlig innkjøpsordning. Avtalen skal gjelde også for Forsvaret og Kriminalomsorgen, og leverandører av hunder kan søke om opptak til innkjøpsordningen.

– Ordningen vil fungere slik at politidistriktene melder inn behov for hunder til Politihøgskolen i et fem års perspektiv i første omgang. Så kan det hende situasjonen i distriktet endrer slik at de må ha mulighet til å melde inn behov etter dette også. Noen ganger oppstår det akutte behov hvis en hund dør uforutsett eller annet skjer, forteller Ingrid Eidstumo, fagleder for hund ved Politihøgskolen.

Patruljehunder og søkshunder

Når politiet skal kjøpe hunder, ønsker de å kjøpe hunder som kan bli enten patruljehunder eller søkshunder - eller en kombinasjon av de to.

Patruljehunder har utdanning i søk etter mennesker i ulike miljø og søk etter gjenstander det lukter mennesker av. Videre er patruljehundene godkjent som et maktmiddel og kan brukes i pågripelse av personer i ulike typer miljø. 

Rasene som brukes er hovedsakelig schæfer og malinois.

Søkshunder har utdanning i å respondere og markere på ulike typer luktbilder i ulike miljø.

Innenfor søkshundekategorien utdannes hunder til søk etter narkotika, brennbare væsker, eksplosiver, blod, sæd, nedgravde lik og likrester.

Politiet bruker hovedsakelig retrieverraser, spaniel-raser, malinois og schæfer som søkshunder.

Både patruljehunder og søkshunder må kunne arbeide i ulike typer miljø, både inne og ute, i høyde og mørke, ved bevegelige glatte underlag. Hundene må tåle de mentale påkjenningene dette kan medføre.

Kilde: PFTs anbud om statlig innkjøpsordning for hund

I dokumentene til anbudskonkurransen, som Politiforum har fått innsyn i, heter det at politiet estimerer behovet til å være rundt 50 valper og 20 unghunder i året, mens Forsvaret årlig trenger 18 hunder og Kriminalomsorgen én. Staten ser for seg å kjøpe hunder for mellom 8 og 16 millioner kroner de kommende fire årene. Primært skal det kjøpes schaefere, malinois, retrievere og spaniel-hunder.

– Bestillingen av hunder vil bli lagt ut i en innkjøpspool hvor oppdrettere er registrert. Noen ganger ønsker man valper, andre ganger unghunder. Noen har ønsker om bestemte raser. Denne bestillingen vil bli lagt ut i poolen slik at oppdretterne vet hva vi ønsker. Så er det opp til den enkelte oppdretter å gi en tilbakemelding på hva de kan levere. Hundene leveres direkte ut i politidistriktene, forklarer Eidstumo om ordningen hun og PHS skal administrerer.

PFT og Politihøgskolen stiller gjennom innkjøpsordningen en rekke krav til hundenes mentalitet, både når det kommer til lyst til å søke og kjempe, og også til å avreagere og å være trygge. Til leverandørene stilles det krav om blant annet stamtavler og dokumentasjon på helsestatus. Og én ting presiseres: Politiet skal ha førsterett på å velge valper i leverandørenes kull.

– Det er viktig at vi kommer inn og får førstevalget av hund, da sjansen er større for å lykkes med opptrening av valpen hvis utgangspunktet er best mulig. Det er tids- og kostnadsbesparende at vi får de beste individene slik at man kommer raskere til målet, sier Eidstumo.

Standardiserer mer av hundefaget

Ved at oppdrettere av hunder vet hvilke hunder politiet ønsker seg på sikt, kan de innrette avlen etter dette, forklarer hundesjefen ved Politihøgskolen.

– At også Forsvaret og Kriminalomsorgen er en del av ordningen, gjør forhåpentligvis at vi blir en større kundegruppe som blir enda mer attraktive å selge hunder til, håper Eidstumo.

Politiet kan melde inn behov for raser og type hund i et fem års perspektiv. Jaktcockeren Lola er en narkotikahund. Foto: Torkjell Trædal

Standardisering av hundeholdet skjer også på andre felt. Det pågår for eksempel også anskaffelser av kenneltjenester for alle politidistriktene. I disse dager evaluerer Politiets fellestjenester innkomne tilbud og er i ferd med å signerer avtaler om kenneltjenester for hvert enkelt distrikt.

– Anskaffelsen av kenneltjenester skjer uavhengig av at hundetjenestene skal bestå av statseide hunder, for dette er det allerede arbeidsgiver som skal påkoste. Men politiet kjøper kenneltjenester for mange penger i året, for egne hunder og for beslaglagte hunder og hunder vi finner. Det er behov for at politiet inngår en del kontrakter på dette området for å sikre lik standard rundt i landet, forklarer Karoline Lynne i Politidirektoratet.

– Blir det mer å gjøre for arbeidsgiver nå som man tar mer ansvar for hundene?

– Både ja og nei. Det er riktig at vi i politiet tar et større ansvar for hundene. Sånn det har vært til nå har det jo vært opp til den enkelte hundefører å skaffe til veie en god nok hund. Men distriktene har bidratt i stor grad før også, og med en sentral anskaffelse mener vi at en gevinst skal være at distriktene vil spare ressurser på å lete etter hunder og også at de skal slippe å by over på hverandre for å få den beste hunden.

Fjerner økonomisk risiko for hundeføreren

I Sør-Vest politidistrikt har hunder vært statseide lenge. Gamle Rogaland politidistrikt gikk over fra å ta inn privateide hunder til å ta inn statseide hunder i 2005, og distriktet hadde sin siste privateide hund i tjeneste i 2011. I gamle Haugaland politidistrikt som nå er slått sammen med Rogaland i Sør-Vest, er de siste få privateide hundene på vei til å fases ut nå.

Trond Rune Sunde, hundesjef i Sør-Vest politidistrikt. Foto: Politiforum

Seksjonsleder for hundetjenesten i Sør-Vest politidistrikt, Trond Rune Sunde, legger vekt på at det økonomiske ansvaret for en politihund ikke skal ligge hundeførerne, når han løfter fram hvorfor deler av distriktet var flere år tidligere ute enn andre distrikter med å bare ta inn statseidehunder.

– Hensikten ved at vi gikk over til statseide hunder, var å gi arbeidsgiver både kontroll og ansvar for verktøyene, for hundene. Man så at flere kolleger måtte kjøpe hunder og teste de, og at noen ganger ble vraka. Det blei feil at det skulle gå på hundeeiers regning, sier 

Han sier de har hatt ansatte som har sagt at de ikke hadde hatt råd til å være hundeførere, dersom de måtte gått til innkjøp av flere hunder, og at det ikke er uvanlig at hundeførerne bommer på en hund eller to.

Sunde løfter fram også andre fordeler ved at hundene er statseide. Én er at politiet sparer penger ved å kunne inngå avtaler med for eksempel bestemte veterinærer eller innen hundemateriell som gjelder alle hundene, lignende det man har gjør for kenneltjenester og innkjøp av hundene nasjonalt nå. En annen fordel er at hundene enklere kan omdisponeres ved behov.

– Vi har hatt hundeførere som har måttet gi seg, og da har vi kunnet overført hunden til et annet sted av landet. Vi har også hatt en ansatt som ble gravid to ganger og som hadde flott hund. Ved at vi kjøpte hunden fra henne og gitt den til en annen hundefører, fikk vi utnyttet hundens potensiale i alle de ti årene den kunne være i tjeneste.

Hundene har det like godt, og jo før alle hunder blir statseide, jo bedre, mener Sunde.

– Selv om staten eier hunden, bor den hjemme hos hundeføreren. Der behandles de og har det godt. Jeg mener det er uholdbart at vi har ulike eierforhold rundt omkring i landet. For hundetjenestens robusthet og fleksibilitet, og at alle hundeførere skal ha samme rettigheter og krav, bør alle politihunder være statseide jo før, jo bedre, sier Sunde.

At hunden og eieren har ett godt forhold, er viktig. Det ivaretas fortsatt gjennom at hunden bor hjemme hos eieren, mener hundesjef i Oslo, Tor Paulsen. Foto: Torkjell Trædal

At hunden bor hjemme hos hundefører, mener også hundesjef Paulsen i Oslo det er verdt å ta vare på.

– Noen har kanskje tenkt at man ikke får samme nære kontakt med hunden når man ikke eier den selv. Men så langt ser vi ikke noe til det, for man har hunden hjemme og ønsker å gjøre en god jobb. Jeg håper vi aldri havner der man er i for eksempel USA, der hundene står på en kennel når de ikke er ute på oppdrag.

Ute på plenen spretter fortsatt Wango, Lola og Qrim rundt.

– Ulempen ved å ha en statseid hund er jo at dersom jeg må flytte, så får jeg ikke med meg hunden, sier hundefører Skaarud, som har blitt glad i sin statseide Wango.

Sønstelid, som selv eier sin Qrim, mener det er både fordeler og ulemper med statseide hunder. For en hundeglad hundefører, har nemlig det å kunne velge sin egen hund en verdi.

– Jeg ender med litt færre muligheter til selv å kunne velge hvilken type hund jeg vil ha, konstaterer Sønstelid.

Men som de andre, ser han også de praktiske fordelene.

– Jeg har byttet hund en del. Nå blir det trolig lettere for meg å gi beskjed om at jeg trenger en ny, sier han. Og vernet av oss ansatte blir sterkere, dersom hunden ikke skulle oppføre seg som den skal, sier Sønstelid.

Og uansett: Når hundeføreren skal ha sin neste hund, har han ikke noe valg. 

Klar for tjeneste: Wango er klar for kveldsvakt hos hundepatruljen. Foto: Torkjell Trædal
Til toppen