Politiet i Sverige fikk mørke og regntunge år etter sin reform. Er norsk politi også i ferd med å gå i den fella?
Politiet i Sverige fikk mørke og regntunge år etter sin reform. Er norsk politi også i ferd med å gå i den fella? (Foto: Torkjell Trædal)

Om å lære av andres erfaringer

Norsk politi er på vei til å gå i de samme fellene som politiet i andre land har gjort under omorganisering.

Høsten 2016 holdt jeg en presentasjon for Sør-Øst politidistrikt sin styringsgruppe, som var distriktets medbestemmelses- og beslutningsorgan i Nærpolitireformen. Min rolle var da prosjektstøtte i den lokale prosjektgruppen, og bestillingen kom fra Politiets Fellesforbunds lokallag i Sør-Øst politidistrikt. De hadde ferskt i minne foredrag fra det danske Politiforbundet om en reform som slo feil helt frem til terroren slo til og man på politisk nivå omsider besluttet en flerårig plan for opprusting av politiet.

I Sverige fortalte Polisförbundet om ansattflukt som følge av reformen. Dette måtte vi lære av! Funnene jeg den gang gjorde, var at reformen slik den var besluttet gjennomført i Norge, på mange nivå demmet opp for mange av utfordringene både Finland, Sverige, Danmark og Skottland opplevde. Det den ikke demmet opp for, skulle vi ta med oss!

Nå sitter jeg som en av nestlederne i det samme lokallaget, og ser med en klump i magen hvor vi er på vei med reformen i eget distrikt. Stemmene som ropte «Brems!» har blitt borte på veien, av ulike årsaker.

Erfaringene fra Finland, hvor intensjonen var en sparereform, førte til dårligere politidekning, ga lengre kjøreavstander til politiets tjenester og gjorde vanskeligere å få hjelp av politiet. Selv om sparing var motstridende mot den norske intensjonen, er vi på god vei inn i den samme fella. Vi har blant annet investert i et nytt hovedsetebygg som vi visste ville koste oss stillinger, og det blir enda verre når PODs nye ressursfordelingsmodell gir Sør-Øst PD mindre tildelinger enn før. Vi skal effektivisere gjennom sammenslåing. Konsekvensene ser vi i medieoppslag hver dag, samtidig som at justisministeren hevder at politiet aldri har hatt en så romslig økonomi!

Selv om inn­sparinger var mot­stridende med den norske inten­sjonen, er vi på god vei inn i den samme fella

Danskene slet med at de mistet kompetanse gjennom reformen, at fagmiljøene ble skadelidende og at lokalkunnskapen ble dårligere gjennom deres omstilling. De fikk et spissere og mer slagkraftig politi, men den lokale forebyggingen og daglige kontakten med lokalsamfunnet mistet de.

I Sør-Øst har vi store funksjonelle driftsenheter med tydelige avgrensede oppgaver. Det er vel og bra for spisskompetansen, men koster ressurser. Dermed har vi for eksempel ikke politikontaktene vi lovet kommunene under reformen, og situasjonen er lik for de fleste prioriterte funksjonene. Men det betyr ikke at kompetansen forsvinner – det skulle vi sikre gjennom et godt personalløp og en god omstillingsavtale. Omstillingsavtalen har gitt lite igjen for å pendle, og siden Sør-Øst PD har hatt en utstrakt bruk av interessemeldinger, har fagkompetansen heller søkt seg til stillinger nær der de bor, akkurat som de gjorde i Danmark. Og vipps har vi gått i den fella også.

Svensk politi, som sluttet flere om dagen i 2016, led blant annet under urealistiske krav til nyetablerte enheter, som manglet både personell og utstyr. Dette skulle vi motvirke ved å ikke bite over for mye- begrense hva vi etablerte og justere ned både forventninger og aktivitetsnivået. Men funksjonene i rammer og retningslinjer ble etablert nesten i fullskala etter påtrykk fra PODs fagavdelinger, uten bemanningen man har forutsatt. De skal fortsatt levere på de kravene POD, Riksadvokaten og Regjeringen krever. Juristene i Sør-Øst politidistrikt, som tidlig sa ifra om at tap av jourtillegg ville føre til ansattflukt, ble ikke hørt. Og nå rømmer de. Flere andre slites mellom for mange oppgaver og for lite folk, og motivasjonen stuper. Høres det kjent ut?

Den skotske politireformen gikk ikke smertefritt den heller, og slet spesielt med at sentrale føringer ikke passet med lokale forhold. Metoden med beslutninger som kom ovenfra fikk benevnelsen «Decide-announce-defend». Beslutninger tatt på toppen uten forankring i organisasjonen, møtte stor motstand, og ledelsen brukte mye tid og ressurser på å forsvare det de hadde besluttet.

Når Sør-Øst går med dundrende underskudd og vi får kniven på strupen fra POD om å hente ut gevinster fra reformen og samle fagmiljøene på umiddelbar og kort sikt, så går dette ut over medbestemmelse, involvering og forankring. Dette har vi merket godt som fagforening, helt ned på ansattnivå det siste halve året!

Jeg vet vi skulle lære av andres erfaringer, men det var vel ikke det dårlige vi skulle ta med oss?

Til toppen