Nærpolitireformen – grunnlag for effektiv kriminalitetsbekjempelse?

I likhet med dere har jeg en interesse som jeg brenner for og som jeg er heldig å få arbeide med: Politifaget og mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Jeg er lensmann.

Det er med undring og faktisk litt skuffelse jeg ser hvilken retning debatten rundt den forestående politireformen har tatt. Eksternt virker debatten helt frikoblet fra politifaglige vurderinger og viktige verdier. Internt virker det tidvis som vi er mer opptatt av å diskutere vektingen av våre faglige særinteresser slik som patruljetjeneste, analyse eller etterforsking. Alle ønsker vi å være det viktigste leddet i organisasjonen.

Mer hierarki

Dette må vi langt på vei ta skylden for selv, sammen med vår fagforening Politiets fellesforbund. Jeg har noe vanskelig for å se hvilket standpunkt vår fagforening egentlig har tatt til den forestående reformen: Er det lurt med en mer hierarkisk og sentralisert organisasjonsstruktur – for å styrke nærpolitiet - i et politifaglig perspektiv? For det er nærpolitiet som settes i fokus i overskriften proposisjonen.

Jeg mener at hendelsene 22/7, og de påfølgende rapporter viser at vi har et forbedringspotensial og at vi må endre oss. Tydeligere sentral strategisk ledelse fra politidirektoratet er en nødvendighet for mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Vi har på landsbasis for mange små driftsenheter. Plasseringen av enhetene må gjennomgås i et politifaglig perspektiv i tråd med at kommunikasjonslinjer (blant annet veinett) og befolkningsmønstre har endret seg. Sterkere og mer profesjonaliserte støttefunksjoner slik som vi nå er i ferd med å etablere på materiell og ikt er også noe vi bør se fram til.

Ønsket mitt er her å sette fokus på at måten vi velger å organisere oss på, og systemene vi etablerer for å drive styring, er ment å være virkemidler for å bli mer kostnadseffektive. Det vil si bekjempe kriminalitet på en mer virkningsfull måte enn det vi presterer i dag. Dette er en annen og en betydelig mer krevende øvelse enn å organisere og styre mot rene kostnadsreduksjoner. Høyere kostnadseffektivitet innebærer bedre produksjon uten økte kostnader. Rene kostnadsreduksjoner derimot kan bli framtvunget av at budsjettene ikke dekker produksjonskostnadene. I det offentlige vil man da typisk måtte senke aktivitetsnivået. Å ende opp med rene kostnadsreduksjoner kan enten være en villet handling, eller en uønsket sidevirkning av effektivitetsforbedringstiltak, slik som endring av organisasjonsstrukturer og styringssystemer, dersom man ikke i tilstrekkelig grad klarer å koble disse endringsaktivitetene mot det som etaten faktisk skal produsere.

Alle organisasjonsstrukturer og styringssystemer har potensielt sett uønskede sidevirkninger ved seg og som må håndteres av ledere. Her er det et poeng at årsaken til slike uønskede virkninger kan være like mye mangel på tydelig og overordnet retning og tenkning rundt hva som kjennetegner effektiv kriminalitetsbekjempelse samt ledernes manglende styringskompetanse, som organisasjonsstrukturen og systemet i seg selv.

Jeg kan ikke se at reformforslaget på noen måte løser floken med at vi i politiet må forholde oss til tre ulike prioriteringsaktører: Politidirektoratet, Riksadvokaten og de politiske miljøer i departement og Storting, er jevnlig på banen med sine prioriteringsdirektiver. Kun førstnevnte må svare for ressursdisponeringer og pengebruk.

Plan- eller markedsøkonomisk styringslogikk?

Fra politisk nivå foreligger det som ved Politireform 2000 en ambisjon om en mer målrettet og effektiv politietat. Politiets adgang til maktutøvelse inngår i et knippe kjerneoppgaver som det offentlige tradisjonelt har ønsket å ha full kontroll med gjennom planøkonomisk styring, eller noe forenklet sagt: Sentrale økonomiske beslutninger tas tettere på den politiske makten. Samtidig har vi i det offentlige de siste tiårene søkt etter nye måter å effektivisere offentlig sektor på – ofte ut fra en markedsøkonomisk tenkning. Til tross for at målet i de to systemene er grunnleggende forskjellig (maksimere befolkningens velferd eller oppnå maksimal profitt), kjennetegnes dagens styringssystem i etaten av troen på at elementer fra markedsøkonomien og planøkonomien kan kombineres i en felles styringslogikk. Beslutningsmyndighet ligger gjerne i realiteten sentralt, mens budsjettene delegeres ut med et inntrykk av "frihet innenfor rammen".

Politiets praktisering av mål og resultatstyringen får mye kritikk. Vi beskyldes for å rette for mye oppmerksomhet mot saker som kan telles og tilsvarende lite oppmerksomhet mot aktiviteter som ikke er kvantitativt målbare. Dette er etter min mening ikke det eneste og største problemet med dagens styringssystem. Det største problemet med dagens styring av politiet er at det legges for lite vekt på å få informasjonsstrømmene tilbake fra det utøvende leddet i politiet til å fungere. Vi som er ledere har for lite informasjon om hvor stor virkningsgrad de ulike virkemidlene vi tar i bruk har på bekjempelsen av ulike kriminalitetsformer. Årsaken til dette problemet trenger ikke være organisasjonsstrukturen.

Hva har så alt dette med Nærpolitireformen å gjøre? Jo, slik som denne skisseres i proposisjonen vil mye beslutningsmyndighet sentraliseres i større enheter, men med et markedsinspirert styringssystem som har sin logikk fra et marked hvor prisene fastsettes desentralt, av tilbud og etterspørsel. Med en slik sammenblanding av virkemidler blir det rasjonelt å gå etter de "billigste" sakene, ikke de strategisk riktige. Tror vi at det er ute i den "spisse enden" at de smarte politifaglige beslutningene tas, ja så legges beslutningsmyndighet, budsjett og ansvar også dit.

Dersom Stortinget mener at politiets nærhet til befolkningen og lokale myndigheter er en suksessfaktor og representerer viktige verdier for måten man ønsker politiet skal drive kriminalitetsbekjempelse på, og at slik nærhet fordrer en desentralisert struktur på lensmannsdistrikt og politistasjoner, beholder mann myndigheten til å opprette og legge ned disse enhetene på politisk nivå. Følger man en planøkonomisk styringslogikk beholder man da også finansieringen av en slik struktur på samme nivå. Fortsetter mann som i dag ved å beholde beslutningsmyndigheten, men fortsetter med å legge kostnadene til politidirektoratets budsjettramme, fortsetter vi samme surret som i dag. Da er det etter min oppfatning bedre at politidirektoratet får myndighet til å beslutte driftsenhetsstruktur uten detaljerte føringer fra politisk hold. Markedssystemet får da en sjans til å fungere. Det framstår som ulogisk i et system med rammebudsjettering med tilhørende mål og resultatstyring å beholde utgifter som man ikke kan påvirke i tilstrekkelig grad og som etter en bedriftsøkonomisk kalkyle ikke framstår som effektiv pengebruk i forhold måleindikatorene i styringssystemet.

Kjære kolleger. Jeg tror vi kan konstatere at vi i likhet med andre offentlige endringsprosjekter har gått litt baklengs inn i prosessen. Etter 22/7 har vi i for liten grad klart å koble det smarte politiarbeidet mot effektiv drift i de diskusjonene som har vært. Vi har startet med organisasjonsoppskriften og så skal vi koble på faget etter hvert. Oppfordringen herfra at vi engasjerer oss videre i debatten, også etter beslutningen i Stortinget. Jeg opplever kollegene i Politidirektoratet som lydhøre og åpne for innspill. Det er lurt av dem. Det er ute i politidistriktene, i særorgan og ved Politihøgskolen den politifaglige kompetansen finnes og utvikler seg.. Tiden er inne for å sette helheten og koblingene mellom politifagene på agendaen. Ikke den enkelte faggruppes særinteresse.