Mood: Erfaringer med våpen og våpenmakt

Mood: Erfaringer med våpen og våpenmakt

Generalløytnant Robert Mood svarer på kritikken til Politiets Fellesforbund.

  • Endret

Vennskapelig harselering med undertegnedes såkalte ekspertstatus, bakgrunn fra Forsvaret og et teoretisk eskaleringseksempel tåler jeg godt, selv om det ikke akkurat beriker en viktig samfunnsdebatt. Det er imidlertid ingen grunn til å debattere dette; jeg er selvsagt ikke ekspert på politiets opptreden og tilnærming, min bakgrunn er fra Forsvaret og FN og eskaleringseksemplet er en teoretisk illustrasjon.

Jeg har imidlertid mye erfaring fra væpnet og ubevæpnet opptreden i krise og krig på Balkan, i Libanon og Syria, samt mange besøk til norske militære styrker i Afghanistan, Irak og Sudan. Så har jeg selvsagt noen tusen skudd med våpen uten å betrakte meg som ekspert av den grunn.

Bakgrunn: Sigve Bolstads svar på Moods innlegg i Dagbladet

Verdien av flest mulig tydelige eskaleringstrinn for å snu en situasjon under utvikling og unngå bruk av makt, lærte jeg tidlig. Våpen og våpenmakt som nærliggende valg, subjektiv trygghet og signalisert handlekraft, ble raskt eksempler på at det enkleste ikke alltid er det beste.

Det denne bakgrunnen ikke minst har lært meg er at tillit hos - og dialog med - lokale er avgjørende for å oppnå resultater, samt at skarp våpenprofil og stålansikter bak blanke solbriller forhindrer dette. Tillit og dialog gir kulturforståelse, advarsler og tips, og befolkningen er trygg på at vi vil dem alle vel, det gav oss beskyttelse langt mer effektiv enn en ladd pistol på hofta. En erkjennelse som er trygt forankret hos britisk politi og som personnell med bakgrunn fra norsk politi er blant de fremste på i internasjonale operasjoner.

Bakgrunnen har også lært meg at når bakholdet kommer, eller ildstriden overrasker deg, opptrer du som du har trent. Å bruke våpen på sekunders varsel i en uoversiktlig situasjon med puls og sivile rundt deg, kanskje også når sivile kan komme i veien, er uhyre krevende for at det ikke skal gå galt og krever mye trening - ukentlig. Derfor må enheter som skal nå dette nivået spesialtrenes både på våpenbruk og situasjonsforståelse. Uten tilstrekkelig trening kan de fort bli en fare både for seg selv og omgivelsene.

Hvor relevante disse erfaringene er for norsk politi skal jeg i hovedsak overlate til andre, men for meg peker de klart i retning av et generelt ubevæpnet politi med et bredt spekter av eskaleringsmuligheter og virkemidler.

Nasjonal dekning av politihelikoptre, fullgod bemanning i politidistriktene og skarptrente væpnede utrykningsenheter, med god mobilitet lokalt og sentralt, avfeies av noen som drømmerier. For min del stiller jeg gjerne i fremste rekke for at dette er nødvendige tiltak som vil kunne gi reell effekt på norsk samfunnssikkerhet og beredskap.

Til toppen