«Mallen er kommet for å bli»

Dette innlegget ble først publisert på forfatterens blogg lørdag.

Først av alt, dette er sak. Ikke person. Når PHS går for en slik avgjørelse må de midlertidig regne med debatt. Også fra det sivile miljøet.

Våknet opp til at det raste på nettet. Jeg måtte nesten lese det to ganger for å tro mine egne øyne. Politihøgskolen stanser altså test av Malinois til inntak. Ja, eller midlertidig da. Og for øvrig, umiddelbart.

LES SAKEN: PHS stopper testing av viktig politihunderase

Når man leser hva de fleste kommenterer om dette. Så er det en setning som går igjen. «Hva er det de tenker på?» Jeg må si meg enig i den.

Først og fremst er dette et tillitsbrudd. På den måten at brukeren på gulvet mister tillit til sitt eget fagorgan. Det er ett tillitsbrudd på den måten at å utvise en slik grad av faglig uvitenhet gjør at man kan ikke annet enn å bli svært mistroisk. Det eneste dette gjør, er at fra utsiden virker det som myndigheten som har avgjort dette er faglig svak. I tillegg skaper det en distanse mellom ildsjeler som brenner for rasen og som gjennom dette sitter på unik kunnskap om hundetrening. Dette er noe PHS ikke bør ta lett på. For de trenger sine ildsjeler i hundetjenesten i Politiet. Hele tjenesten er egentlig lagt opp til det. Når Politiet har valgt å forme sin hundetjeneste som de har gjort. Bør de også være meget flinke til å lytte til de som hver dag går på gaten med sine hunder. De som leter, søker, sporer, finner. Hundefolket. De som trener hver fridag. Bruker ferie på samlinger. Figurerer. Konkurrerer. De som strekker seg ut. De som trener med bruksfolket eller NRH.

Jeg er ingen rasemann for malle. Aldri vært. Men det mallen gir meg er sikkerhet. Hvis jeg skal nå mine mål med en hund, har jeg prosentvis størst sjanse til å oppnå dette med en malle. Det er sånn jeg har tenkt og erfart. Og mange med meg. Ingen rase er per i dag så allsidig som mallen. Den dominerer ute i verden som sport og tjenestehund. Hvor mange tusen maller som eksempelvis blir minehunder? Hvor mange sportshunder? Se til Svenskeskydds i Sverige. Sverker Lindblad stod i spissen for rasen i sporten og var en kort stund eneste malle på SM. Men se nå, nesten utelukkende malle. Intet negativt om Schæfer, en herlig rase. Og det ser ut som den stabler seg på bena igjen, bokstavelig talt…

Men la oss heve oss over at dette er en rasedebatt. For det er det ikke. Dette er en test av kompetanse og ansvar.

Mens treningen har utviklet seg, har også individene vi favoriserer. Ting har gått fremover i hundeverden. Ting jeg aldri hadde drømt om at vi kunne lære en hund for 10 år siden er noe jeg nå ser på som en selvfølge. Kompetansen virker det som PHS har valgt å ikke høre på. Eller at de kanskje ikke har blitt gitt ett fora til å uttale seg i det hele tatt. Konsekvensene for dette kan være større enn PHS først har tatt i beregning. Om det er ett ansvar de er klare for å ta er jeg usikker på.

Det sivile miljøet og tjenestehund miljøet trenger hverandre. Vis meg ett land som ikke har hundesport og jeg skal vise deg ett land med lav faglig tynge på hund innenfor tjeneste. Et organ som tar avgjørelsen med å kutte ut mallen vil bli møtt med skepsis. Oppdrettere og personer innenfor sportsmiljøet vil bli usikre på om de skal tilby hunder til salg. På andre raser enn mallen. Det PHS sier ved å fatte en slik beslutning er; Vi klarer ikke. Vi vil ikke. Denne holdningen gjør at personer fra det sivile heller strekker seg til andre land eller organer for å tilby sin hund eller valper. Ikke minst vil det virke utrolig uprofesjonelt for andre tjenestegjørende ute i verden.

Å kutte ut en så allsidig rase vil selvfølgelig ha konsekvenser operativt sett. Utvalget totalt sett av individer skikket til tjeneste vil bli mye mindre. Det finnes også områder og oppgaver hvor erfaringsmessig sett, det er enklere å finne en malle som passer enn noen annen rase.

Dessverre ligger det til menneskets natur å være skeptisk til det vi ikke forstår. Men mallen har ingenting å bevise i Norge. Ikke hos Politiet eller noen andre. Mallen har bevist seg utallige ganger på alt fra slagmarken til minefeltet. Som råtehund eller innen agility. Fra lydighet til Mondioring. Og den fortsetter bevise seg. Hver eneste dag. Det er PHS som skal bevise for sine kollegaer at de er reflekterte og faglig dyktige nok til å ikke la enkeltepisoder styre sin avgjørelser. Og hvis vi først skal sette en rase i bås. La oss nå sette den i riktig bås. La oss se på alle de mallene det går bra med. Alle de mallene som gjør unike oppgaver. Hver eneste dag. Hver eneste time. Mallen er allsidigheten selv. Mallen er det viktigste verktøyet innenfor tjenestehund i verden i dag.

Norge kan her velge å bli sittende på perrongen og se toget gå, mens resten av verden egentlig har begynt å fly. En kampsak mot Malinois vil bare være skadelig for hundemiljøet. Intet annet. Det vil virke gammeldags og uvitende. Men om vi skal se på det som en kampsak vil jeg minne om en skikk som ble brukt i gamle Roma. En general eller hærfører ville motta en høy æresbevisning når han vendte hjem etter en stor seier. Men bak han gikk det en slave som hadde to oppgaver. Å holde seierskransen over hodet hans. Men også å viske han gjentatte ganger i øret; «Momento mori» – «momento mori». Husk at du en gang også skal dø. Eller; «Respice post te! Hominem te memento! som betyr «Se bak deg, husk du er bare et menneske.

Poenget var å minne han på sin egen menneskelighet. Som skrevet tidligere, det ligger i vår natur å være skeptiske til det nye. Det som går fortere. Det som er mer ekstremt.

Og det jeg mener her, poenget mitt: Det er at mallen har kommet for å bli. Den vil ikke forsvinne som tjenestehund ute i verden. Det eneste dette vil gjøre er å forsinke prosessen i Norge. Sette seg selv på innbytterbenken om du vil. Utviklingen her kan man ikke stoppe. Den skjer hver dag. Der ute i verden. Man kan sitte å se på den, eller være en del av den.