Kripos-sjef Ketil Haukaas.
Kripos-sjef Ketil Haukaas. (Foto: Torkjell Trædal)

Kripos-sjefen: – Personaloppfølging er et ledelsesansvar

20 år etter Birgitte Tengs-saken og kritikken mot Stian Elle, har Kripos i dag helt andre systemer for å ivareta sine medarbeidere.

– Saken om Stian Elle belyser problemstillinger som er høyst aktuelle også i dag, om hvordan vi ivaretar tjenestemennene, sier Kripos-sjef Ketil Haukaas.

Politiforums reportasje om Kripos-avhøreren Stian Elle, som opplevde å stå igjen som syndebukken etter Birgitte Tengs-saken, har blitt lest med interesse av både politiansatte og andre.

Reportasjen nådde også dagens Kripos-ledelse.

Haukaas tiltrådte stillingen i 2012, og kjente hverken Elle eller saken fra tidligere. Han ønsker derfor ikke å kommentere reportasjen eller Elles historie konkret.

– Men generelt har vi hatt en positiv utvikling i politiet, når det kommer til personalbehandling. Selv begynte jeg i politiet i 1990, og de systemene vi har på plass nå, med etablerte kollegastøtteordninger og retningslinjer for HMS og oppfølging, er noe helt annet i dag enn det var den gangen. I sum er det bedre enn det var, men det betyr jo ikke at det er godt nok, sier han.

Også et kollegialt ansvar

I dagens Kripos finnes det etablerte ordninger for psykologoppfølging, samt bedriftshelsetjeneste og kollegastøtteordning, som kan settes inn dersom ansatte har behov for hjelp eller oppfølging. En utfordring er å oppdage hvem det er som trenger det.

Problemet er ikke de ansatte som selv melder seg og sier de trenger hjelp, det er å oppdage de som burde gjort det, men som ikke gjør det.

– Problemet er ikke de ansatte som selv melder seg og sier de trenger hjelp, det er å oppdage de som burde gjort det, men som ikke gjør det. Det er primært et lederansvar å passe på folkene sine, og være obs på hvordan de har det, men samtidig er det også i betydelig grad et kollegialt ansvar å si ifra dersom man ser en kollega man tror sliter, sier Haukaas.

Selv har han møtt flere folk som har sluttet hos Kripos, hvor han har fått en ganske klar indikasjon på at de burde oppdaget noe på forhånd.

– Hvor i hvert fall en medvirkende årsak til at de slutter, er noe de sliter med her og burde fått hjelp til. Jeg vil ikke si at dette er ofte, men det er sikkert mange flere enn de jeg klarer å fange opp, sier han.

En annen utfordring er at enkelte personer som blir fanget opp, ikke vil motta hjelp. Der budskapet er at «jeg klarer meg fint, dette går bra». Derfor er det så viktig å etablere en kultur hvor det er greit å innrømme at man sliter og snakke om problemene sine, uten at dette er stigmatiserende.

– Her på Kripos opplever jeg at vi har en god kultur for å snakke om personlige problemer og belastninger. Folk i de forskjellige yrkesgruppene søker ofte sammen, slik for eksempel kriminalteknikerne gjorde etter 22. juli. Det ligger veldig mye god psykologisk støtte i en kollegial, uformell oppfølging, og det må vi være bevisste på.

Forskjellige belastninger

Samtidig sier Haukaas de må være påpasselige med å fange opp de som faller mellom to stoler og føler seg alene.

– Tolker, for eksempel, som ikke tilhører miljøet og som drar hjem når jobben er ferdig. Eller andre vi drar med oss. Jeg er opptatt av at vi har et ansvar for hverandre, understreker han.

– Har den enkelte tjenestemann også et personlig ansvar her?

– Det er selvfølgelig et personlig ansvar å ikke påta seg så mye at man blir overarbeidet, og personlig ansvar å si ifra om man ikke er skikket til å utføre den tjenesten man er satt til å utføre. Men hvis noen går på en ordentlig smell og får sykemelding her på Kripos – det har skjedd og vil skje igjen – så er jeg den siste som vil legge det ansvaret på vedkommende selv. Vi kan ikke med fornuft si at et menneske som går på en smell, selv hadde ansvaret for å stoppe det, svarer Haukaas.

Han tror Kripos har en fordel framfor politidistriktene, ved at de ansatte hos Kripos er gjennomgående mer eldre, erfarne og modne.

– Spesielt gjelder dette de som vi sender ut for å bistå distriktene i drapssaker og voldtekter. Det tror jeg hjelper på. Dette betyr imidlertid ikke at vi tror vi er bedre på personaloppfølging enn distriktene.

Det er mange forskjellige måter polititjenestemenn opplever belastninger i arbeidet. Inngangen er forskjellig – fra dem som jobber med overgrepsmateriale på daglig basis, til de operative, som kan havne i skarpe og livstruende situasjoner.

Det presset som du kan ha som etterforsker, er ikke så lett å skru av og på.

– En type belastning som følger med det å være etterforsker, som du ikke får med operativt arbeid, er det at du har det med deg hele tiden. Når et skarpt oppdrag er over, er det over på en helt annen måte enn når du vet at du skal gjenoppta arbeidet neste arbeidsdag. Det presset som du kan ha som etterforsker, er ikke så lett å skru av og på. Det er ingen tvil om at det kan være en tung belastning, sier Haukaas.

Ikke alltid mulig å gi offentlig støtte

Underveis i, og i etterkant av Birgitte Tengs-saken, opplevde Stian Elle et voldsomt medietrykk og sterk kritikk for måten han hadde gjennomført avhørene av den tiltalte i saken: Fetteren til Birgitte Tengs. Elle uttrykte i ettertid bitterhet for at den daværende Kripos-ledelsen ikke gikk ut og støttet ham offentlig.

På et generelt spørsmål om det er et ledelsesansvar å offentlig imøtegå kritikk mot enkeltansatte, svarer Haukaas dette:

– Ja, jeg tenker det i mange tilfeller kan være det. Jeg har vært med som politisjef selv og gått ut og støttet polititjenestemenn på et tidlig tidspunkt, men det kommer an på hver enkelt sak.

Jeg tror ikke det ville vært sett på som passende at for eksempel en Kripos-sjef da gikk ut og sa at et avhør var spesielt bra eller dårlig, hvis det var avgjørende for skyldspørsmålet i retten.

I slike situasjoner, med et sterkt offentlig fokus på enkeltpersoner, er det heller ikke nødvendigvis alltid mulig for en leder å gå ut offentlig.

– Generelt kan jeg si at det er et ansvar for ledelsen å følge opp. Man har evalueringer underveis, og så må man ofte holde evalueringene internt, for å ikke kunne bli beskyldt for å påvirke utfallet av en sak. Det gjelder kanskje spesielt for de som foretar avhør av siktede eller tiltalte. Jeg tror ikke det ville vært sett på som passende at for eksempel en Kripos-sjef da gikk ut og sa at et avhør var spesielt bra eller dårlig, hvis det var avgjørende for skyldspørsmålet i retten. Som politisjef er du på sett og vis litt låst hvis en sak er i rettssystemet, forklarer Haukaas.

Belastende med lang prosess

Han har selv sett saker hvor enkeltpersoner har fått et veldig fokus på seg etter å ha utført tjenestehandlinger.

– Jeg har opplevd, og det er ikke spesifikt for Kripos, et par tilfeller hvor det har gått galt, og hvor du får et veldig fokus på tjenestemannen. Også hvor de involverte senere har valgt å slutte i politiet. Er det da snakk om en tjenestehandling som kan ha en avgjørende betydning for saken, så er det veldig vanskelig for meg å gå ut og si noe før saken er avgjort.

Det store dilemmaet for en leder er at rettssaker ofte tar lang tid. Kanskje havner også sakene på Spesialenhetens bord i ettertid.

– Hvis det da tar måneder og år uten en endelig avgjørelse, er det klart at det er en belastning for tjenestemannen. Tiden det tar, er belastende, og dette er en utfordring som fortsatt er der. Det vi da må sørge for, er at vi har en god internevaluering og oppfølging, som gjør at du kan få en faglig støtte eller korreksjon internt.

Må skape en buffer

Samtidig understreker Haukaas viktigheten av å skjerme enkeltansatte for kritikk eller trykk som det ikke er naturlig at de personlig skal måtte håndtere. Det kan for eksempel gjøres ved å skape en buffer mellom tjenestemennene og andre involverte parter.

Haukaas illustrerer det med en historie om en patrulje som stanset en bilfører etter en bekymringsmelding. Sjåføren blåste grønt, viste ingen tegn til at noe var unormalt, og fikk kjøre videre. Minutter senere fikk han et massivt hjerteinfarkt, og kolliderte med en motgående bil. I kollisjonen omkom en person i den andre bilen.

Det er verdt å tenke over om man kan fjerne noe av det personlige trykket ved at politiet som etat tar ansvar.

I etterkant sa polititjenestemennene seg villige til å møte de pårørende til denne personen.

– Det ble en tung og langvarig prosess og vi fikk et veldig personlig press på tjenestemennene som jeg har lært mye av. Det var tjenestemennenes nærmeste leder som skulle ha møtt de pårørende, for vi må legge inn en buffer. Knytter vi de som beskyldes for å ha gjort feil, så direkte opp til de pårørende, blir det feil, sier Haukaas, og fortsetter:

– Du kan ikke alltid unngå dette, selvfølgelig, men det er i hvert fall verdt å tenke over om man kan fjerne noe av det personlige trykket ved at politiet som etat tar ansvar, og at det er en leder som gir uttrykk for politiets ansvar og handlinger.

Standardisering av metodikk

Noe av det som kom fram i etterkant av Birgitte Tengs-saken, var at hverken Kripos eller politiet på det tidspunktet hadde tatt noe overordnet ansvar for å utvikle avhørsfaget og avhørsmetodikken. Mye var erfaringsbasert og ustrukturert, uten noen overordnet, systematisk kontroll. Det samme kan sies om etterforskningen generelt på 1990-tallet.

– Hvis du går 15-20 år tilbake i tid, var det betydelige forskjeller på hvordan de forskjellige etterforskningslederne på Kripos la opp en tradisjonell drapsetterforskning. Det var ingen gjennomgående standard, men istedenfor avhengig av hva de selv hadde lært og erfart. Uten å gå inn på de profilerte navnene, var det stor forskjell på hvordan etterforskningsleder A og B løste en sak. Det har vært slik med etterforskning at ansvaret har vært mye mer personlig enn på andre områder, forteller Haukaas.

Jo mer kreativ du er, jo mer du tenker utenfor boksen, jo mer personlig ansvar påtar du deg.

I dag er rommet langt mindre for personlige løsninger. Arbeidsmetodene er mer standardiserte, og det finnes et faglig system for metodeutvikling innenfor etterforskningsfaget.

 – Det gjør at det er mye lettere for den enkelte tjenestemann å svare for en kritikk som går på politiets metoder. Med tanke på det personlige ansvaret, å kunne leve med det, vil standardisering være en fordel, mener Kripos-sjefen.

– Så vil det åpenbart hindre kreativitet og tenkning utenfor boksen, og det vil hindre fleksibilitet i oppgaveløsningen. Men dette må veies opp mot hverandre. Jo mer kreativ du er, jo mer du tenker utenfor boksen, jo mer personlig ansvar påtar du deg, og det kommer vi heller ikke forbi.

Trenger kultur for erfaringslæring

Haukaas mener det er viktig å også etablere en kultur for erfaringslæring, hvor det er en aksept for at det er lov til å gjøre feil, og hvor feil kan eksponeres uten at det blir stigmatiserende.

– Jo større personlig trykk som kommer på konsekvensene av en feil, jo vanskeligere blir det å dele disse feilene i et læringsperspektiv, for at etaten skal gå framover, sier Haukaas.

– Sett i lys av nåsituasjonen i Kripos, kan du si at noe tilsvarende det som skjedde med Stian Elle ikke ville kunne skje i dag?

– Det er jeg veldig redd for å si at det ikke kunne. For det første kan jeg ikke kommentere på Elle-saken, og slike saker blir heller aldri like. Samtidig har noen av rammeforutsetningene endret seg. Vi har åpenbart et bedre system for oppfølging av medarbeidere, mer standardisering og en mer profesjonalisert politiutøvelse, og forhåpentligvis også en kulturell endring, hvor det er en større aksept for å søke hjelp. Jeg tror det er lettere for en tjenestemann å komme til sin leder og spørre om å få snakke med en psykolog nå enn for 20 år siden. På den annen side kan nok tjenestemenn i dag enda lettere enn før bli utsatt for kritikk. Eksponeringen av politiets arbeid i media har ikke blitt mindre og i tillegg har vi fått sosiale medier, svarer Haukaas.

Til toppen