Kan spare millioner på GPS-merking

Oslo, 2012. Det er torsdag og vår i hovedstaden. Ved ett av byens sykehjem åpner hovedinngangen seg. Ut kommer en eldre kvinne med rullator. Ingen ansatte får med seg at hun går ut den ulåste døren og nedover oppkjørselen til sykehjemmet. Ved hovedveien runder hun et hjørne. Så er hun borte.

Det skal ta over et halvt døgn før den demente kvinnen i 80-årene kommer til rette igjen. I mellomtiden har en innsatsleder og fire polititjenestemenn brukt nattevakta på å gjennomsøke hvert rom i hver etasje av sykehjemmet kvinnen forlot, på søk i sykehjemmets nærområde, på søk rundt kvinnens tidligere bopel, og på søk der kvinnen arbeidet i mange år. Denne natten er de to politipatruljene i praksis satt ut av vanlig kriminalitetsbekjempelse.

Men Oslo-politiets leting, og ressursene som gikk med i jakten, ga ingen resultater. I stedet er det tilfeldighetene som rår. For tidlig på morgenkvisten neste dag, blir kvinnen oppdaget i en seng på et annet sykehjem.

Denne gangen gikk det bra.

Over 100 ganger

Så heldige er ikke alle demente som blir savnet. I april omkom en 77 år gammel kvinne etter at hun midt på natten forlot hjemmet sitt i Finnmark. I juli døde en 84 år gammel kvinne i Bærum, som ble funnet utendørs etter å ha vært savnet i tre døgn.

Bare i Oslo har politiet så langt i år hele 113 ganger satt inn til dels store ressurser for å finne igjen demente personer som har blitt meldt savnet.

– Dette er saker som vi har jobbet mye med her inne på operasjonssentralen også. Og tallet er ikke overdrevet. Det ville nok vært vesentlig høyere hvis vi hadde tatt med alle sakene som vi hadde løst her. Mange meldinger som kommer inn, løser vi her på kort tid, sier politioverbetjent André Kråkenes på operasjonssentralen.

Han har selv funnet fram sakene som har generert mest arbeid for Oslo-politiet. En gjennomgang av operasjonssentralens meldinger på Twitter, bekrefter at det hyppig blir sendt ut etterlysninger av demente personer i hovedstaden:

• 5. mai: «Vi leter etter en dement mann, lys i huden, 190 cm, kort grått hår.»

• 11. mai: «Dement dame 79 år saknet på Majorstua.»

• 12. mai: «Dement dame på 83 år er saknet fra Hovseter.»

• 29. mai: «Svartdalsveien, vi leter etter dement mann.»

• 5. juni: «Dement dame på 66 år er sakna frå Markveien.»

• 19. juni: «Politiet leter etter en saknet dement mann på Bygdøy.»

Ofte blir den savnede funnet etter tips fra publikum. Men når tipsene lar vente på seg, og den savnede forblir savnet, må politiet prioritere leteaksjoner.

– Betydelige ressurser

I juni ble det gjennomført 25 leteaksjoner etter savnede demente i hovedstaden – i snitt nesten én hver dag.

– Noen ganger er det beboere som har forsvunnet før, hvor vi vet det er nok å sende en patrulje til vedkommendes gamle bopel for å finne personen. Men det er et veldig stort sprik her. Andre ganger kan vi måtte sette inn masse ressurser og kalle inn frivillige, forklarer Kråkenes.

– Samtidig er det noe helt annet om en person blir borte i januar når det er 20 minusgrader, eller om vedkommende forsvinner på sommerstid, legger hans kollega, politioverbetjent Martin Strand til.

Problematikken rundt savnede demente er heller ikke ukjent i andre deler av landet. Overfor Fædrelandsvennen, opplyser kommuneoverlege Vegard Vige at det bare i Kristiansand forsvinner omtrent én dement person fra sykehjem eller omsorgssentre hver uke.

Overfor Politiforum bekrefter operasjonsleder Ebbe Kimo i Trondheim at dette er noe som skjer ofte i deres politidistrikt også.

– At det er snakk om betydelige tall, er jeg ikke i tvil om. Vi bruker mye ressurser på søk etter savnede personer, sier politioverbetjenten.

Hans kollega på operasjonssentralen i Bergen, politiførstebetjent Erik Gjesdal, sier leting etter savnede demente er noe som også Hordaland-politiet bruker mye ressurser på.

– Generelt er det her, som i Oslo, relativt ofte søk etter eldre, demente personer. Hvor ofte, er det vanskelig å si, for det er ikke i alle tilfeller det går over i en formell redningsaksjon. Dette tar en del kapasitet fra oss, men vi har gode rutiner for å varsle busser og taxier for å be dem holde utkikk. Vi bruker også en del styrker for å kjøre rundt i områder der vedkommende er savnet eller har bodd, sier han til Politiforum.

Om en tar utgangspunkt i tallene som Oslo politidistrikt har innhentet, kan det på landsbasis årlig være snakk om hundrevis av slike leteaksjoner.

Det er liten tvil om at det kan kreve mye tid og mannskaper å finne en bortkommet person som ikke selv er klar over at han eller hun er savnet. Ressursbruken for et slikt oppdrag kan variere fra å sende en patrulje som finner den savnede på han eller hennes gamle bopel, til fullskala leteaksjoner som involverer helikopter, hunder og frivillige.

Et sikkerhetsspørsmål

Å gjennomføre disse leteaksjonene – som alle politifolkene Politiforum har snakket med understreker er viktige oppdrag – koster raskt store pengesummer, og trekker ressurser fra andre politioppgaver.

For en allerede presset politietat, oppleves det innimellom frustrerende å bruke store ressurser på noe som det finnes en løsning på: Nemlig sporingsteknologi – også kjent som GPS-merking.

– Dette er et sammensatt problem, for det er ikke tvil om at vi har ansvaret for å finne bortkomne personer, understreker politioverbetjent Strand ved operasjonssentralen i Oslo.

– Men det føles frustrerende når det finnes enkle metoder for å finne dem igjen. For det er ikke sikkert vi finner den savnede. Det kan gå galt, slik som i Bærum i juni. Vårt fokus er derfor først og fremst det at GPS-merking vil øke sikkerheten kolossalt, samtidig som det selvfølgelig også vil frigjøre ressurser hos oss. Løsningen ligger nok der, fortsetter han.

– Noen få av de savnede demente har faktisk GPS. Det blir så mye enklere for oss og ikke minst de pårørende, legger Kråkenes til.

Både på operasjonssentralen i Bergen og Trondheim stiller de seg bak den vurderingen.

– GPS er noe som kan bli diskutert internt når dette skjer. For søk, vil det åpenbart lette jobben vår, men det er jo flere sider ved saken også. Samtidig vil vi nok uansett sette inn samme ressurser i letingen etter noen som har GPS-merking, men vi vil kunne løse saken raskere, sier politioverbetjent Kimo i Trønderhovedstaden.

– GPS er et kjempegodt hjelpemiddel, understreker operasjonsleder Gjesdal i Bergen.

Han tenker ikke mye over at det er frustrerende at savnede demente ikke bærer GPS.

– Det viktige er å sette i gang å lete, og det er et arbeid vi gjør med glede selv om vi har andre gjøremål.

I dag setter imidlertid lover og regelverk innenfor omsorgssektoren en stopper for GPS-merking i regi av det offentlige. Pårørende kan selv administrere og betale for en slik ordning for demente slektninger, men innenfor dagens lovverk må de demente selv gi sitt samtykke til GPS-merking organisert av helsevesenet.

Dessuten må de være så klare i hodet at de forstår hva merkingen innebærer. At verger eller pårørende sier det er greit, holder ikke.

– De som er ved sine fulle fem og kan samtykke til GPS-merking, er ikke de som har behov for det, sier Kråkenes om den saken.

God dialog

I mellomtiden fortsetter Oslo politidistrikt å bruke ressurser på i gjennomsnitt 10-12 månedlige leteaksjoner etter demente som har forsvunnet. Noen blir borte fra egen bopel, men de aller fleste forsvinner fra sykehjem og andre omsorgsinstitusjoner.

– Det starter ofte med en telefon fra sykehjemmet om at en person har forsvunnet. Vi kan ikke stikke under en stol at de forskjellige sykehjemmene har forskjellige rutiner for hvordan de passer på demente pasienter, sier politioverbetjent Strand diplomatisk.

Han ønsker ikke å si noe om hvilke institusjoner Oslo-politiet har gode og dårlige erfaringer med.

– Vi ønsker og håper at alle sykehjemmene har gode rutiner. Det er helt avgjørende for at vi skal få færre tilfeller av demente som forsvinner, sier han.

Både Strand og Kråkenes i Oslo-politiet understreker at dialogen med helsevesenet er god, men det er ikke alltid kommunikasjonen går på skinner – noe som igjen kan bidra til unødvendig ressursbruk.

– Vår rutine er at vi alltid først sjekker med AMK om savnede er kjørt noe sted. I ett tilfelle hadde en dement kvinne time hos Volvat, men dukket ikke opp hjemme. Vi brukte mye ressurser på letingen, men fant ut at sporet sluttet ved Volvat. Flere timer senere viste det seg at legen i etterkant av timen hadde gått henne opp til diakonhjemmet uten å varsle, sier Kråkenes.

Politiførstebetjent Anders Oksvold, som leder Oslo-politiets savnet-gruppe, sier tidlig igangsetting av leteaksjoner er vært viktig i saker hvor eldre demente forsvinner – i enda større grad enn i andre forsvinningssaker. Det skyldes flere faktorer:

– Når savnede kommer opp i den aldersgruppen, er ofte bruk av mobiltelefoner og bankkort som kan gi elektroniske spor, begrenset. Det er en utfordring for oss. De som er eldre og demente har ofte også en tilleggsdiagnose som gjør det påkrevd med medisinering. Så for den generelle helsen til de i denne kategorien som forsvinner, er det alfa og omega å komme i gang så fort som mulig, forteller han.

Det gjelder også for hundene som skal forsøke å finne personer som kanskje ikke vet hverken hvor de er eller hvor de skal.

– Det er omtrent som å kaste en sprettball i lufta, vente i ti minutter og så forsøke å finne den. Det er ikke enkelt, og faren for en tragisk utgang er adskillig større enn for andre savnede. Eldre demente er en krevende gruppe å finne.

– Til stor hjelp

Likevel går det som oftest bra, og de fleste demente som forsvinner kommer uskadd til rette. Som regel blir disse personene observert av andre, som reagerer på oppførselen deres og varsler politiet eller helsevesenet.

– Før eller senere vekker de nok oppmerksomhet til at noen reagerer. Problemet er når de går ut i skog og mark, for eksempel på turstier de brukte i gamle dager, som ikke vi eller sykehjemmet er kjent med. Da kommer utfordringene, sier Oksvold.

Også han er velkjent med temaet GPS-merking av eldre demente. Utfordringene der, er i tillegg til lovverket og samtykkespørsmålet, hvilket system som skal velges og hvorvidt kommunene har råd til det kostbare utstyret.

– Hadde dette vært praktisk gjennomførbart, så hadde det vært til stor hjelp, understreker lederen for savnet-gruppen.

Mye tyder på at sporingsteknologi i årene som kommer vil bli stadig mer aktuelt. Den kommende eldrebølgen gjør at antallet demente antas å mer enn dobles de neste 40 årene. I 2050 kan det være så mange som 142.000 demente i Norge, mot 60.000 i 2010.

Det er liten tvil om at dette vil gi store utfordringer for et allerede presset helsevesen. Om antallet demente eldre som forsvinner sporløst øker tilsvarende, får også politiet langt flere leteaksjoner å forholde seg til enn i dag. Det vil igjen kreve økte ressurser og flere mannskaper til det som er en viktig oppgave, men som i utgangspunktet kunne blitt løst med enkle, tekniske løsninger.