Kan den svært lave kriminalstatistikken forklares med nulltoleranse for alle lovbrudd, høy oppklaringsprosent og avskrekkende straffer?
Et polisiært reisebrev fra Singapore, verdens tryggeste land.
Etter mer enn 20 år med politiutdanning, har familien og jeg fått mulighet til å ta et toårig opphold i Singapore. Singapore er et land 13 mil nord for ekvator, omtrent på størrelse med den norske øya Hitra, men med samme innbyggertall som hele Norge.
Det er et samfunn med svært mange nasjonaliteter, utenlandsk arbeidskraft (cirka 40 prosent) og religiøse grupperinger, med en form for demokrati og en kvinnelig president. På svært mange områder er Singapore, som ble en selvstendig stat for bare 55 år siden, et moderne samfunn.
Singapore er et deilig sted å feriere i eller bo i så lenge du ikke gjør noe kriminelt. Landet ble i fjor kåret til verdens nest tryggeste sted i verden. I fjor ble det registrert cirka 32.000 lovbrudd i Singapore, mens tallet i Norge var cirka 330.000! Hvordan kan dette ha seg?
Harde straffemetoder
De strenge lovene og de påfølgende harde straffemetodene i Singapore, er beryktet. Landet opererer med dødsstraff og livstidsstraff. I tillegg straffes det med stokkeslag («caning») for forhold som det gis påtaleunnlatelse eller samfunnsstraff for i Norge.
Denne straffemetoden ble innført av britene i sin tid og er et stort samtaleemne. Det er rett og slett noe ingen vil oppleve på grunn av den uutholdelige smertepåføringen det medfører. Bøtesatsene er så høye at det merkes i de fleste lommebøker.
Kan svaret på den svært lave kriminalstatistikken forklares med nulltoleranse for alle lovbrudd, høy oppklaringsprosent og avskrekkende straffer? Med stor reell sjanse for å bli oppdaget og like stor sjanse for å bli straffeforfulgt og raskt pådømt, oppnår man en reell frykt for å gjøre noe galt. Slik opplever jeg det i hvert fall selv.
Til tross for politirollen min hjemme i Norge, opplever jeg en annen bevissthet til lover og regler når jeg er her i Singapore.
Politiet er tydelig ute med forebyggende informasjon om lovene og om konsekvensene for lovbrudd, og dette er ikke tomme trusler. Mediene har nesten hver dag innslag om oppklarte saker med informasjon om domfellelser.
Det sies at politiet disponerer langt over 70.000 overvåkningskameraer plassert på offentlig sted, ikke minst i trafikken. Disse brukes naturlig nok primært til reaktive formål, men virker nok også proaktivt på befolkningen.
«Det tryggeste stedet i verden»
Informasjon og servicetjenester fra politiet er også lett tilgjengelig på internett, men det benyttes også andre virkemidler. Ved kjøpesenteret rett ved der vi bor, står det et stort skilt på fortauet som informerer om faren for at butikktyveri oppdages.
På politiets hjemmeside står det at visjonen er å sørge for at «Singapore er det sikreste stedet i verden». Det er en høy målsetting, som innenfor personlig trygghet faktisk oppnås. Samtidig har det sin samfunnsmessige pris.
En pris borgerne tilsynelatende er villig til å «betale». Det er selvsagt en balansegang mellom angiveri/overvåkning og forebygging, men så lenge dette ikke dreier seg om forfølgelse av politisk/religiøs tilhørighet eller seksuell legning, så er det nok et godt tiltak for å oppnå ambisjonen om at «kriminalitet ikke skal lønne seg».
Det gjør det ikke her i Singapore – kan man si det samme om norsk kriminalitetspolitikk?
Cirka 1/3 av alle pågripelsene som skjer i Singapore, er et resultat av borgernes varsling og vitneforklaringer til politiet. I Norge er mitt inntrykk at det er vanskelig for borgerne å nå frem til politiet på telefon. Skal man møte personlig, er det langt å gå. Kommer man frem, blir kanskje ikke saken prioritert.
Mitt inntrykk er at befolkningen setter stor pris på trygghet, men at det ikke er samme vilje til å «investere» i kriminalitetsforebyggende tiltak i Norge.
I Singapore er det liten sjans for å bli frastjålet verdisaker, selv om de legges igjen på et kafebord. Det er liten sjans for å bli utsatt for uønsket seksuell tilnærming eller å få bilen påtent nattestid i garasjeanlegget.
Alle saker etterforskes, også tyveri og skadeverk med ukjent gjerningsmann – og de oppklares
Alle saker etterforskes
Politiet i Singapore har cirka 16.000 ansatte med politibakgrunn. Det er altså omtrent like mange politifolk i Singapore som det er totalt ansatte i norsk politi.
Tar man inn de geografiske momentene her, så skjønner man fort at dekningsgrad og responstid er vesentlig høyere i Singapore. Det er 15 lokale politistasjoner og en hel haug med spesialavdelinger.
Alle saker etterforskes, også tyveri og skadeverk med ukjent gjerningsmann – og de oppklares!
Dette vil si at etterforskningskapasiteten og den økonomiske ressursbruken til straffeforfølgningen ser ut til å være godt tilpasset målsettingen om høy oppklaring, rask saksbehandling og straffegjennomføring. Narkotikapolitikken er krystallklar og ender med dødsstraff for forhold av litt størrelse. Myndighetene har også mange gode sosiale tiltak som utvanner grunnlaget for mange ulike kriminalitetsformer.
Her, som i Norge, er internettrelatert kriminalitet det mest økende kriminalitetsområdet.
I Singapore satses det på forebygging, og saker med internasjonale forgreninger etterforskes og iretteføres. Personlige nettbedragerier blir faktisk etterforsket. Nylig ble fire personer i Kina dømt for nettbedragerier utført mot personer i Singapore.
Jeg undrer meg over om grunnen til den lave kriminaliteten altså kan skyldes kombinasjonen av de høye straffene, en stor reell fare og frykt for å bli oppdaget og straffeforfulgt, og at grunnlaget for å begå kriminalitet i stor grad blir forsøkt forebygget gjennom effektive samfunnsmessige tiltak. Er dette noe å tenke på hjemme i Norge? I Singapore er det handling og ikke politisk triksing med tall og store valgløfter som gir resultater.
