Innøvde prosedyrer - eller «no kommer det et lite stikk»

I utrykningspersonellets verden har det etter hvert utviklet seg en rotfestet kultur for prosedyrer. Vi har rutiner og instrukser for det meste.

  • Endret

I denne historien skal vi tilbake til en mørketidspreget og snørik vinterkveld i byen kalt «Nordens Paris» av noen, Tromsø av andre.

Sammen med en daværende hundefører som nå har konvertert til sikkerhet i bankvesenet, møtte jeg på nattevakt, uthvilt og klar.

På den tiden pågikk det et rikt vinterfiske utenfor kysten av Troms og denne kvelden var havnen full av lyspynta fiskebåter fra Sunnmøre.

Litt utpå natten fikk vi melding over sambandet om en bil som var kjørt av veien på Tromsøya.

Vi var hurtig på stedet og ble møtt av en skikkelig snydens fisker som hadde «tyvlånt» en bil og skulle kjøre hjem til Ålesund.

Ulempen var at han var havnet på en øy og fant ikke ut…

Ved sjekk i politiets systemer kom det frem at samme mann var tatt for promillekjøring natten i forveien.

Vi bestemte oss for å fremstille mannen på legevakta for blodprøve, som var datidens prosedyrer.

På legevakta ble vi møtt av en meget hyggelig, ung kvinnelig lege, som ved siden av sin forskergjerning tok hyppige legevakter på natten for å spe på lønna.

Fiskeren ville imidlertid ikke avgi noe blod, til tross for legens og vår iherdige oppfordring samt lokking og lirking. Her skulle det kjempes!

Et blikk på makkeren min og vips så havnet vi i tango for tre på et knøttlite legekontor. Reagensrør, glasskap og pillebokser haglet veggimellom, mens fiskeren brølte ut i sinne.

I det vi fikk inn benn på hver vår arm, og kroppen hans sto som ei stålfjær, fant jeg frem en blottet arm.

Da kom det spedt fra legen: «Nå kommer det et lite stikk»!

Rutiner er viktig.

Blod ble tappet og mannen fikk kost og losji på statens regning.

Jeg utfordrer operasjonsleder Leif Birger Berglund ved Sør-Trøndelag politidistrikt.

Til toppen