I psykiatriens ærend

Oppgaver knyttet til psykiatri kan være en utfordring. Og det er ressurskrevende for politiet. Et eksempel på dette er tragedien på Austbø i Alstahaug kommune i 1998, der to politimenn ble drept. Det mest vanlige er at mennesker handler i såkalt affekt: De koker over av aggresjon, og de «mentale bremseklossene» svikter. Grov vold, drap eller andre alvorlige lovbrudd kan bli konsekvensene. Ikke sjelden i kombinasjon med rus.

For noen tiår siden var det Reitgjerdet psykiatriske sykehus som håndterte de farligste syke. Et til dels mislykket samarbeid med kriminalomsorgen. Så kom endringen på 1970-tallet. En ny politikk - og et nytt syn innad i psykiatrien - tok form. Personlig frihet og mest mulig deltagelse i det øvrige samfunnet ble etter hvert en rettesnor. Pasientene skulle dermed sikres flere rettigheter. De skulle ikke lenger stues bort på bortgjemte anstalter, og flere av disse ble nedlagt.

Mange hadde blitt utsatt for overtramp i psykiatrien, og opp rullet sakene om urettmessig tvang, skadelig medisinering og nedrige forhold. Nå skulle pasientene tilbakeføres til sitt nærmiljø; rettere sagt hjemkommunen. Og her gikk det kanskje skikkelig galt i reformeringen? For kommunene sto uten tilstrekkelig kompetanse, apparat til oppfølging - og ettervern av pasientene. Man tok bort noe i helsesektoren, uten å ha nok å sette inn i stedet.

Kan det tenkes at rettighetene for alvorlig psykisk syke slett ikke bare ble styrket som følge av reorganiseringen? På de store helseforetakene er det også et større fagmiljø. Kompetansen er samlet, noe som kan være en fordel. Selv om de færreste ønsker anstalter a la Reitgjerdet tilbake! Resultatet av dårlig styring har medført en «svingdør-problematikk» i psykiatrien, så vel som i rettssystemet.

Mennesker med alvorlige sinnslidelser blir gående inn og ut av behandlingsapparatet. Og kanskje ikke sjelden som en kasteball mellom psykiatrien og kriminalomsorgen. Mange går derfor rundt som udetonerte bomber i sitt nærmiljø. Ikke en ukjent problematikk for politiet.

Mye kan være vunnet hvis våre folkevalgte og berørte instanser innser viktigheten av å forebygge. Tiltak som har virket positivt er eksempelvis tjenesten «psykiatriambulanse». Bergen og Stavanger har et slikt tilbud. Noe som avlaster politiet. Og som utfyller kompetansen på dette feltet. For når psykiske lidelser øker i samfunnet, er ikke svaret å kutte i tilbud, ressurser og kapasitet. Når nye handlingsplaner lanseres, må politikerne følge opp med penger. Syke, og/eller farlige mennesker har krav på adekvat hjelp. Befolkningen for øvrig har udiskutabelt krav på vern.

Så hvor lenge skal samfunnet lide under feilslått psykiatripolitikk?