Hvordan forebygge straffbare handlinger blant politiansatte?

Det sier sjef for Spesialenheten for politisaker, Jan-Egil Presthus.

Det var under Politihøgskolens forskningskonferanse før sommerferien at Presthus sa at mange politiledere ikke er gode nok til å fange opp og følge opp tegn hos egne ansatte på at de er i faresonen for å begå straffbare handlinger.

- Politiledere har et ansvar for kvaliteten på tjenesteutøvelsen og skal forhindre at det begås straffbare handlinger. Ambisjonen må for politiet og påtalemyndigheten være at straffbare handlinger i sammenheng med tjenesten ikke skal forekomme, sier Presthus.

For streng oppfølging

Presthus viser til en rekke eksempler i saker Spesialenhetens har tatt ut tiltale hvor ledere i politiet har oppfattet forhold som klart burde ha gitt grunn til bekymring og inngripen, men hvor de har latt være.

- I noen tilfeller har det vært snakk om misbruk av fullmakter, misbruk av narkotika eller seksuelt krenkende atferd i avhør. Lederen kan ha vurdert opplysningene, men har vurdert opplysningene som usannsynlige eller har funnet det vanskelig å følge opp. Alle opplysninger som kan innebære at en ansatt opptrer på kant med loven må følges opp på en fornuftig måte. Å unnlate å følge opp slik informasjon, vil kunne være et svik i forhold til ofre, arbeidskollegaer og ikke minst den ansatte som opplysningene selv gjelder, påpeker Presthus.

Han viser til at i alle saker hos Spesialenheten som har medført strenge straffereaksjoner har ledere og politi­kollegaer over tid sett tegn som har gitt eller burde ha gitt grunn til bekymring. De har imidlertid i det lengste valgt ikke å gripe inn. Når ting har kommet for en dag, har de følt anger for at de ikke grep inn tidligere.

- Noen vil kanskje mene at en altfor streng oppfølgning av ethvert mulig faresignal vil føre til at man får et arbeidsmiljø hvor man vokter på hverandre, og hvor det oppleves som utrygt og utrivelig å være. Det kan jeg forstå, men det blir allikevel galt å være avventende og håpe at ting ordner seg eller vente til forhold kan anses fullt ut bevist. Etter mitt syn er det ikke tilstrekkelig å forholde seg kun til politiinstruksen § 6-3 om kollegiale forhold og rapporteringsplikt. Rapporteringsplikten etter denne bestemmelsen trer først inn når man har kunnskap om at en politimann har begått en straffbar handling. For å forebygge straffbare handlinger i politiet må varselklokkene ringe før handlingen er begått, sier Presthus.

Manglende forståelse

Presthus mener Spesialenhetens avhør av politiansatte viser at enkelte kan synes å ha en noe manglende forståelse for den helt spesielle oppgaven det er å være polititjenestemann og at man i sitt arbeid har fullmakter til å foreta inngrep overfor person og eiendom.

- Det er viktig å opprettholde respekt for og omtanke for de særlige fullmakter man er betrodd i politiarbeidet. For politifolk kan pågripelser og ransakninger være en hverdagslig hendelse, for den siktede vil det ofte være en ekstrem hendelse. Det er i denne sammenheng interessant å registrere hvordan polititjenestemenn som har vært pågrepet av Spesialenheten, og som har tilbrakt en natt i celle på Hamar politistasjon, beskriver opplevelsen. Flere har sagt at dette vil prege dem for resten av livet, sier Presthus.

Kreves tett oppfølging

- Årsakene til at ansatte i politiet begår straffbare handlinger i sammenheng med tjenesten er ofte de samme som for lovbrytere flest. Grådighet, begjær, rusproblemer eller likegyldighet preger mange av sakene. Flere politiansatte som har vært etterforsket av Spesialenheten har hatt forhold i sitt privatliv eller i sin arbeidssituasjon som lederen har hatt kunnskap om. Og som muligvis burde ha medført en oppfølgning rettet mot den ansatte, sier Presthus, og peker på følgende punkter som bør føre til tettere oppfølging fra leder:

• vanskelig privatøkonomi
• samlivsbrudd (bor på jobben)
• rusproblemer, spillavhengighet
• bitterhet i forhold til arbeidsmiljø/arbeidsgiver
• tidligere straffet eller gitt advarsler fra arbeidsgiver som har medført omplassering
• privat omgang med kriminelle

Presthus mener at stillinger i politiet ikke kan bekles av personer som arbeidsgiver ikke har tillit til eller av personer som ikke godt nok forstår sitt ansvar.

- Omplassering kan sikkert være en god løsning for noen. Den som ikke forstår sitt ansvar kan imidlertid gjøre skade uavhengig av hvilken avdeling eller enhet han arbeider i. Medarbeidere i faresonen følges tett opp og må ikke får for store fullmakter når det gjelder å styre sin egen arbeidshverdag. Noen må bry seg og følge med. Vi ser at ansatte på relativt lavt nivå i politiet har stor grad av styring over egen arbeidsdag. I flere tilfeller ser vi også at de samme personene har fritidsinteresser som de til dels kan dyrke gjennom jobben. Ett eksempel her kan være våpenentusiasten som arbeider på våpenkontoret. Når fritidsinteresser og jobbfunksjoner har et visst sammenfall, synes det klart å innebære økt risiko for uregelmessigheter, sier Presthus.

Må verne om varslerne

Presthus stiller spørsmål om det er et godt klima for varsling i politiet.

- Er det tilfeldig at det ofte er yngre og uerfarne tjenestemenn som først reagerer? Mitt inntrykk er at det gjennomgående er en høy terskel for å varsle, enten man er personlig offer eller det er snakk om en handling som har rammet andre. Det gir grunn til bekymring når vi gjennom forklaringer avgitt til oss eller domstolene registrerer at personer som har tatt belastningen med å varsle mottar negative reaksjoner fra eget arbeidsmiljø. Ledere i politiet må bidra til at det utvikles en kultur hvor varslere ikke frykter gjengjeldelse, sier Presthus