Hvem skal lede etterforskning av straffesaker i framtiden?

I uke 43 i 2014 varslet statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet Hans Røsjorde, at antallet politidistrikter i Norge skal vedtas før jul.

Publisert Sist oppdatert

Det er et godt signal. Som bidrar til å skape rom for videre utvikling for hva som må prioriteres.

Et av forholdene som har fått lite fokus mens debatten om resultatreformen og organisering av politidistrikter har pågått, er spørsmålet om ledelse av de etterforskningsmessige oppgaver i politietaten. Hvordan skal man sikre en faglig god nok etterforskning, med høy kvalitet, som ivaretar rettsikkerhet og menneskerettigheter? Og som samtidig bidrar til god nyrekruttering, oppbygging av erfaringsbasert kompetanse, og sikring av god og hensiktsmessig ressursbruk?

Viktig innenfor dette er spørsmålet om ledelsen av straffesaksetterforskningen. I Norge er det valgt en modell med en todelt løsning, der straffesaksledelsen er tillagt påtalemyndighetene - som på laveste nivå, er organisert som en del av et politidistrikt.

Med det ligger i dag den formelle ledelsen av en straffesak hos en påtalejurist. Ordningen har i Norge lang tradisjon og ble etablert i en tid da antallet straffesaker var langt lavere, og områdene som skulle etterforskes langt færre, og mindre komplekse. Samtidig var kompetansen hos polititjenestemenn lavere enn i dag.

Regjeringens føringer knyttet til etterforskning angir at en av hovedmålsettingene innen straffesakskjeden er å sikre god rettsikkerhet, og en mer effektiv justissektor.

Også fra Riksadvokatembetet har det over tid vært rettet økt oppmerksomhet mot viktigheten av etterforskningsledelse og gode etterforskningsmiljøer. Dette er blant annet gjort rede for i rundskriv nummer 1/2014 om «Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen i 2014 - Politiet og statsadvokatene».

Er dagens ordning best?

Om ordningen vi har i dag er den beste, for å ivareta de oppgaver som ligger innenfor etterforskning av straffbare forhold, bør det nå reises spørsmål ved. I andre land, som for eksempel Sverige, er det valgt en annen ordning, med en klar deling av politi og påtalemyndighet. Flere saker som også har vært oppe i nyhetsbildet siste tiden, gir grunn til å se på forholdet.

Et vesentlig moment er spørsmålet om kvaliteten og rettsikkerheten knyttet til påtalemessige avgjørelser. Påtalemyndighetens oppgave og funksjon har bygget på rettssikkerhetsprinsippet om at anklager innen norsk straffesakspleie skal være uavhengig, med høy integritet. Monika-saken gir signaler om at vi nå er kommet i en gråsone i forhold til integriteten.

Et klart skille mellom politi og påtalemyndighet har den fordel at integriteten og uavhengigheten til påtalemyndigheten bevares. Med det ivaretas rettsikkerheten, samtidig som det gir rom for lettere rolleavklaring for ansatte innen påtalemyndigheten.

Det er viktig å ha mot til å se på om fremtidens straffesakskjede bør endres. Forholdene er krevende, og vekker sterke følelser hos mange. Behovet for å se om de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas innfris, må imidlertid være det viktigste både for regjering, påtalemyndighet og politi. Innfris ikke dette fullt ut i dag, må det settes inn arbeid for å greie dette, selv om dette vekker reaksjoner og følelser hos ansatte.

Kvaliteten på etterforskning er avhengig av at politiet til enhver tid greier å utdanne, rekruttere, videreutvikle bestående kompetanse, og beholde dyktige fagfolk. Muligheten til å oppnå lederansvar bidrar også til dette. For politiansatte vil en endring av formell ledelse i straffesaker, kunne være et godt bidrag for å styrke motivasjon for å utvikle enda flere dyktige ledere, samt et godt forhandlingskort i forhold til lønn.

Det vil igjen kunne gi politietaten et godt konkurransefortrinn som vil gjøre at dyktige folk blir værende i politietaten.

Powered by Labrador CMS