Hva er egentlig god politiutdanning?

Etter Aas sitt leserinnlegg, kunne jeg ikke dy meg for å påpeke en mistenksomhet om at de «sosiale» fagene lever i en boble. At de kan kjøre eget løp fordi deres intensjoner er gode. Det er ikke det at jeg er uenig i Aas sin intensjon. Er det mulig å være uenig i at politifolk må kunne kommunisere godt, evne til empati, gjøre godt sosialt arbeid – og alt det andre Aas skriver om?

Kritikken her er utelukkende rettet mot utdanningen de sosiale fagene fører. Etter at jeg har begynt som yrkesutøver, sitter jeg igjen med en følelse at mye av utdanningen disse fagene har gitt meg har vært bortkastet. Jeg sitter igjen med minner om forelesninger preget av intellektuelt svada, og et pensum som framsto som delvis vanskeliggjort klipp og lim.

Jeg føler, og underbygger med medstudenters meninger, at læringen som ble gitt er et forhastet sammendrag av de respektive profesjonene. Kokt sammen til en suppe av begrep og teorier som fremstår som selvsagte, hvorav vi til slutt vurderes ut i fra hvordan vi klarer å gjenskape ordlyden til forfatteren av disse selvsagte begrepene.

Det er kanskje i tiden å se på nytt hva og hvordan politiutdanningen er lagt opp, og hvordan elever blir vurdert. De sosiale fagene må slutte å gjemme seg bak en ideologi om hvorfor slike fag er viktige. Som Aas selv skriver er «kunnskapsbasert og problemorientert» arbeid noe disse sosiale fagene visstnok skal fremheve og stimulere til. Jeg savner problemorientering når man kan kunnskapsbasere at kullene år etter år er misfornøyde med utdanningen sin.

La meg gå tilbake til 2009. Jeg sitter i et klasserom. Muntlig eksamen, sosiologi. Geir Aas er sensor. Etter en kjapp titt i bøkene fra den tiden husker jeg hva jeg snakket om. Et ospeblad. En teori om kultur som påroper seg å ligne på ospebladets egenskaper. Jeg snakket om dette og et eller annet om global landsby. Geir Aas nikker anerkjennende og sender meg ut av klasserommet med overnevnte følelser til faget - og karakteren A. Derfor mener jeg det er på sin plass å be Aas om å spørre seg selv: Hva er egentlig god politiutdanning?

Det er på tide å slutte å tro at fremtidige politiutdannede vil slå gamle damer i hodet med batong, eller le seg gjennom vold i nære relasjoner dersom man revurderer hvor relevant det er å pugge begrep og teorier i sosialfagene. Vi lærer tross alt ikke teoretisk kvantefysikk heller - likevel går kulene fra våpnene fortsatt fremover uten at vi trenger å sette ord på hvordan.

Avslutningsvis vil jeg derfor plassere æren der jeg mener den hører hjemme for det som er godt utført arbeid gjennom etikk, empati, kommunikasjon, problemorientering og lignende: I det reflekterende individet og mangfoldet til det som utgjør politistyrken, og samfunnet som har formet dem.