Torbjørn Berg og Daniel Boberg Leirbakken i reinpolitiet som fant Myrseth i siste liten.
Torbjørn Berg og Daniel Boberg Leirbakken i reinpolitiet som fant Myrseth i siste liten.

Heltene på Finnmarksvidda

Under ekstreme værforhold berget redningsmannskaper livet til skiløperen Kjell-Harald (26) på Finnmarksvidda.

Drøyt to mil i luftlinje fra Alta sentrum, på litt over 500 meters høyde over havet, er den erfarne skiløperen Kjell-Harald Myrseth i trøbbel. Det er natt til mandag 15. januar, og Myrseth har allerede ligget værfast i nesten et døgn i påvente av at vinden skal løye.

Men vinden løyer ikke. Området er steinete, og 26-åringens gjentatte forsøk på å grave snøhuler til seg selv og de to hundene, lykkes ikke. Mens vinden øker i styrke, forsøker han istedenfor å finne mest mulig ly bak pulken sin.

Kjell-Harald Myrseth Foto: Privat

Tidlig mandag morgen skjønner Myrseth at han må ha hjelp. I halv åtte-tiden, med orkan i kastene, utløser han nødpeilesenderen. Signalet han sender ut, går til en satellitt og deretter til en bakkestasjon i Texas, USA, før den fem minutter senere tikker inn hos Hovedredningssentralen i Nord-Norge.

Det blir startskuddet på en nesten 24 timer lang redningsaksjon under ekstreme forhold, hvor politiet i Finnmark kommer til å spille en sentral rolle.

Blåste overende

– Jeg har aldri vært med på så krevende forhold under en redningsaksjon før, sier innsatsleder Håvard Martinsen i Finnmark politidistrikt.

 Innsatsleder Håvard Martinsen i KO.

Sammen med mannskaper fra Forsvaret, HV17, Røde Kors, Norske redningshunder, Sivilforsvaret og 110-sentralen, ledet han politiets innsats for å få Myrseth og hundene trygt ned fra fjellet. Ingenting tilsa imidSlertid at dette kom til å være et oppdrag utenom det vanlige da meldingen først kom inn til politiet.

– I utgangspunktet var dette et standard transportoppdrag. Når en nødpeilesender blir utløst, drar vi inn og henter personen. Vanligvis blir slike oppdrag løst ved hjelp av langt færre mannskaper.

Det ble raskt klart at værforholdene var svært vanskelige. Et Sea King-helikopter fra Porsanger måtte snu på grunn av den sterke vinden, og i KO – cirka 2,5 mil fra stedet Myrseth og hundene lå – sto redningsmannskapene værfaste. Først ved 10.30-tiden kom de første patruljene seg ut.

– Omtrent halvveis mellom KO og Myrseth støtte vi på uværet. Scooterne ble fulle av snø, og flere havarerte og måtte taues ned. En scooter blåste overende to ganger. Da fant patruljen ut av «nå snur vi». Det var forståelig, sier innsatslederen.

Utover formiddagen kom det fortløpende inn mannskaper til KO. Operasjonssentralen var tidlig ute med å anmode om bruk av beltevogner fra Heimevernet, som kom på plass ganske raskt. En av beltevognene sto etter hvert halvveis mellom KO og Myrseth.

– Beltevogna ga ytterligere sikkerhet til egne mannskaper, og gjorde at patruljene kunne oppholde seg lenger ute. I utgangspunktet var det været vi ventet på. Når patruljene møtte uværet, prøvde de på nytt og på nytt, sier Martinsen.

Se politiets egne ekstreme videobilder fra vidda

Scooterkollaps

Politiførstebetjent Torbjørn Berg var en av de mange involverte i redningsaksjonen. Den erfarne polititjenestemannen, med 13 år bak seg i Reinpolitiet, beskriver ekstreme værforhold oppe på vidda.

– På det verste var det nok ikke mer enn to-tre meter sikt. Det var som å stikke hodet inn i en melsekk. Scooterne som havarerte, var så fullstappet av snø at drivverket ikke fungerte. Snøen var så finkorna av vinden at den festet seg inni alle bryterne. Reversen og dimmebryteren på min scooter fungerte plutselig ikke, forteller han til Politiforum.

Det fantes bare en løsning: Å få dem innendørs og opptint, og få smurt alle deler ekstra godt. En uke etter aksjonen sto fortsatt scooterne under tak.

Uværet førte til at politiets utstyr ble fullt av is. To scootere havarerte og måtte tines innendørs.

Berg sier han kun en gang tidligere har vært med på lignende forhold. Det var tilbake i 2011, da tre ungdommer omkom etter å ha blitt overrasket av uvær på en scootertur utenfor Porsanger.

– Jeg var leder for den aksjonen, sier Berg.

– Det er vanskelig å sammenligne vær, men jeg vil anta det omtrent de samme forholdene da som nå. Like sterk vindstyrke.

Bergs kollega Daniel Boberg Leirbakken i Reinpolitiet, kjørte sammen med makkeren opp på vidda.

– Vi har vært ute i dårlig vær tidligere, men vanligvis holder du deg inne når det er slik vær det var denne dagen. Vi forsøkte oss først på å kjøre innover en gang på dagtid mandagen, men sikten var så dårlig at vi bare måtte snu, sier han til Politiforum.

Kombinert med den sterke vinden, ble det svært krevende bare å kjøre scooterne.

– Da vi sto på scooteren mens den sto i ro, føltes det ut som vi kjørte i 100 km/t bare på grunn av vinden. Vi hadde ingen følelse av hvor stor fart scooteren faktisk hadde, og det kan være farlig.

Fjellvante folk

Så ekstreme oppdrag som årets redningsaksjon og letingen etter de bortkomne ungdommene i 2011, er det sjelden politiet i Finnmark kommer ut for. Standard transportoppdrag for å hente ned personer som har fått problemer, er det en del av, men innsatsleder Martinsen anslår at det kun er en til to ganger i året at politiet deltar i rene redningsaksjoner.

Både innsatslederen og de to kollegene i Reinpolitiet trekker fram et nøkkelelement for politiets oppgaveløsning: Lokalkunnskapen.

– Vi er i en organisasjon som ikke øver. Vi gjør. De som er med, er folk som er fjellvante, som ikke har fått sin kunnskap gjennom øvelser, men gjennom praktisk arbeid. Lokalkunnskapen er ekstremt viktig i slike oppdrag. Jeg ville ikke sent ut folk som ikke var fjellvante til et slikt oppdrag. Det holder ikke å bare ha førerkort for snøscooter, understreker Martinsen.

Hvilken organisasjon de kommer fra – UP, Reinpolitiet, Sivilforsvaret – er uvesentlig.

– Det er ikke kunnskapen de har ervervet i organisasjonen som er viktig, men den erfaringen de tar med seg utenfra, fortsetter han.

Spesielt viktig er lokalkunnskapen for å ivareta redningsmannskapenes sikkerhet under ekstreme forhold.

– Du kan lykkes uten lokalkunnskap, og bare med GPS, men da setter du mannskapene i fare. Vi visste at det var store skavler og skrenter vi kunne kjøre utfor om vi ikke la opp en trygg rute. Man må lese terrenget veldig godt før man starter. Vi fulgte elver og dalsøkk, og visste hvor vi kunne kjøre trygt uten å sette mannskapet i fare, sier Berg.

– Vi jobber ute hele året, men dette er ikke dagligdags. Men vi lærer oss å håndtere slike forhold også, som en sjømann på sjøen, legger han til.

Kollega Boberg Leirbakken sier seg enig.

– Vi som kom fram til ham, jobber ute til daglig, og har en litt lavere terskel for å være ute i dårlig vær. Vi kjenner områdene, og vet hvordan de ser ut når det er fint vær og dagslys. Det er nok en avgjørende faktor for at vi fant ham.

Lå i scootertrasé

For det skulle etter hvert ende godt denne værharde dagen og natta i Finnmark. Det var hell i uhell for skiløper Myrseth at han hadde stanset akkurat der han gjorde.

– Noe av det som gjorde at vi besluttet å fortsette søket, til tross for null sikt, var at punket som ble meldt inn av nødpeilesenderen lå midt i en merket scootertrasé. Da visste vi at det ikke var farlig terreng der han lå. Scooterløypa var i utgangspunktet trygg. Det sier også seg selv at om det hadde vært vanskelig å finne punktet, ville det vært vanskelig å drive sikkert søk, sier innsatsleder Martinsen.

Likevel skulle det ta nesten et døgn fra nødpeilesenderen ble utløst, til politi og redningsmannskaper fra Røde Kors fant ham. Det var Berg og Boberg Leirbakken som til slutt kom seg fram til Myrseth. Da hadde klokka passert tre, natt til tirsdag 16. januar.

– Når vi nådde punktet vi hadde lagt inn, sto vi oppe på en liten kant. Da begynte vi å gå til fots med GPS og kraftige hodelykter. Etter en stund fant vi teltet hans, men det var blåst i filler og han var ikke å se, forteller Berg.

– Vi hadde ikke de helt store forventningene om å finne ham i live da vi ikke fant ham på koordinatene som hadde blitt meldt inn, sier kollegaen.

Mannskapene søkte da i stadig større sirkler rundt teltet for å forsøke å finne Myrseth og hundene. Det tok en halvtime å finne pulken.

 

– Da vi senere dro tilbake i dagslys og rolig vær, så vi at pulken lå åtte-ni meter unna teltet. Ikke mer. Likevel tok det oss en halvtime å finne den. Og det stykket det tok oss nærmere tre timer å komme kjøre under redningsaksjonen, brukte vi drøye 20 minutter på når været hadde løyet. Det sier litt om værforholdene.

Barbert med kniv

Myrseth var våt og forfrossen bak pulken da politiet kom fram. Skjegget hadde blitt til en isklump og den tovede lua av ull hadde frosset fast. Myrseth ble funnet i siste liten.

– Det var nok helt på grensa, sier Berg, som måtte foreta en provisorisk barbering på Myrseth der og da.

– Barberinga ble gjort med kniv og var nok ikke helt etter boka. Han fikk noen små kutt, men heller det enn frostskader. Jeg var nødt til det, for han så ingenting, og av reaksjonen hans skjønte jeg at han var veldig svekka. Ei pølse av snø og is i nakken, holdt lua fast i jakka. Den tinte vi med hendene, før jeg skar av lua. Vi gjorde en del tiltak der og da, men jeg turte ikke å ta på ham en ny jakke fordi han kom til å bli våt.

Myrseth og de to hundene ble pakket inn i en slede med reinskinn og presenning. På vei tilbake mot den oppvarmede beltevogna måtte de stoppe av og til for å sjekke at det gikk bra.

– Det farlige var at vi ikke visste graden av nedkjøling, om han ville gå i sjokk.

På ett av stoppene ble de to grønlandshundene Balto og Nuka redde, og stakk av.

– Vi måtte bare la dem løpe, sier Berg.

– Det ville ikke vært forsvarlig å lete etter dem i det været.

Hadde gitt opp

Med frostskader og skamfert skjegg, ble Myrseth fraktet til Alta helsesenter, hvor han tilbragte de to neste dagene. En snau uke etter at han ble funnet, er han i forholdsmessig fin form, men har fortsatt problemer med fingene på den ene hånda, og sliter med å spise grunnet sår hals.

Han er takknemlig for at redningsmannskapene aldri ga opp.

– Det er helt sinnssykt at de kom fram til slutt, sier han til Politiforum.

– Jeg må få berømme dem inni helvete for at de ikke ga opp. De ble jo stoppet av været flere ganger, men likevel kjørte de på. Når været var så ille som det var, og det ikke hadde kommet folk da det var lyst, så belaget jeg meg på at jeg ikke kom til å få hjelp. Jeg holdt på å planlegge hva jeg skulle gjøre videre selv, og handlet ut ifra at jeg måtte klare meg selv. Jeg er fjellvant og har opplevd lignende situasjoner, hvor jeg har måttet grave meg ned, men dette var helt ekstraordinært, sier Myrseth.

Hadde ikke redningsmannskapene kommet da de gjorde, ville han begynt å gå med vinden for å lete etter ly og forsøke å holde varmen.

– Jeg vet ikke om det hadde gått bra. Jeg var tilbake sammen med Røde Kors et par dager etterpå, og så da at jeg måtte gått minst fem kilometer for å finne annet ly. Det kunne nok bikket begge veier.

Da han ble funnet, fikk han en reaksjon.

Jeg merket at jeg ble ekstremt sliten og kald. Jeg tror nok det var overlevelsesinstinktet som tok kvelden da jeg plutselig skjønte det var folk der. Jeg har bare positive ting å si om det som skjedde da redningsmannskapene tok over

– Jeg merket at jeg ble ekstremt sliten og kald. Jeg tror nok det var overlevelsesinstinktet som tok kvelden da jeg plutselig skjønte det var folk der. Jeg har bare positive ting å si om det som skjedde da redningsmannskapene tok over, sier han.

Myrseth har også bare lovord å komme med om kommunikasjonen mellom politiet og foreldrene hans mens redningsaksjonen pågikk.

– De ble fortløpende oppdatert om redningsaksjonen, og fikk alltid svar da de ringte politiet. De er veldig fornøyd med kontakten med politiet.

– God oppdragsløsning

Innsatsleder Martinsen sier politiet og resten av redningsmannskapene var klare for å fortsette søket dersom de ikke hadde funnet skiløperen da de gjorde.

– Vi hadde en plan og mannskaper satt av fram til tirsdag klokka 18.00. Vi hadde også en langsiktig plan og ressurser til å gjennomføre den. Helt fra starten av hadde vi god tilgang på ressurser, og det gjorde at vi kunne bruke de som var flinkest. Jeg synes vi løste dette oppdraget på en god måte, sier han.

Og redningsaksjonen fikk en lykkelig utgang for Myrseths firbente venner også. To dager etter at eieren var reddet ned, ble også hundene funnet.

– Det var helt fantastisk. Helt utrolig. Nuka kom luskende i området hvor de stakk av. Balto lå på samme plass hvor vi fant Myrseth, like ved pulken. Han bare rista av seg snøen og var så glad for å møte folk. En brødskive, så var han fornøyd.

Til toppen