Har noen spurt folket om hvilket politi de vil ha?

Vi husker henne som en justisminister som så framover, og i 1978 la hun fram Kriminalmeldingen som ble så sterkt kritisert at hun trakk den fra videre behandling. De fleste av tiltakene i meldingen er senere akseptert i det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Valle var den justisminister som etter krigen tilførte norsk politi flest ressurser. Det måtte komme en justisminister fra Arbeiderpartiet for å overgå dette, nemlig Knut Storberget.

Politiets rolle i samfunnet ble lagt fram i to meldinger, NOU 1981:35 og NHU 1987:27. Begge konkluderte med at samfunnet skulle beholde generalisten i norsk politi. Politiet skulle legge vekt på den forebyggende tjeneste, eller som det sto i daværende politiinstruks, «ved på forhånd å skride inn advarende og regulerende», og «en politimann bør alltid holde seg for øye at politiet gjør best fyllest for seg om det lykkes på forhånd å forebygge en straffbar handling eller fredsforstyrrelse». Dette er fulgt opp i tjenesteinstruksen fra 1990, jfr. § 2.1. Vet vi hvilket politi vi vil få i framtida?

I 1950 hadde Oslo politidistrikt i alt 22 politistasjoner, fra den minste, Frogner med en stasjonsbetjent, to betjenter og dagtjeneste, til Møllergata 19 med cirka 200 tjenestemenn, fire divisjoner og døgntjeneste. I 1960 la politikammeret fram en plan hvor man foreslo å bygge fem store operative stasjoner hvilket ble sluttført ved innflyttingen i Politihuset i 1978. Under planleggingen ble det lagt vekt på en bemanning som skulle dekke den operative tjenesten på døgnbasis, en etterforskingsgruppe med god kompetanse og en nyskaping kalt forebyggende tjeneste. Den operative døgntjenesten skulle ha en responstid på 10 minutter.

Nå er det planer om å redusere antall politidistrikter i Norge. Formålet skal være å gi bedre og større effektivitet for publikum, også i de fjerntliggende distrikter. Da Justisdepartementet reduserte antall politidistrikter fra 54 til 27 skulle det frigjøre cirka 400 polititjenestemenn til operativ tjeneste i de nye distriktene. I ettertid er det påpekt at dette ønskede resultat uteble. Hvor mange tjenestemenn blir frigitt til operativ servicetjeneste ved den nye organiseringen, og hva blir den ordensmessige responstid?

På et framtidssymposium for politiet i Stockholm i 1989 framsatte professor Åke E. Andersson en idé om at både kvinner og menn kunne avtjene sin verneplikt i politiet. Han fremholdt at det ville være en betydelig restoppgave i politiet i fremtiden som «ikke utdannet»-personell kunne ta seg av, og at politiet ytterligere skaffet seg kompetanse til å ta de «vanskelige sakene». Utfordringene mente han ville ligge i det han kalte «den individuella rörligheten».

I 1950 hadde befolkningen en bevegelse på cirka en halv kilometer per kapatita per dag, som steg til cirka ti kilometer i 1989. Og hvis utviklingen ville fortsette så ville vi være oppe i cirka 60 kilometer per kapatita per dag i 2010. Han mente at en modell på det tidspunktet ville være at høgskoleutdannet politipersonell behandlet straffesakene, og lite utdannet vaktpersonell fikk ansvaret for vakthold og patruljer, og at en form for verneplikttjeneste kunne avhjelpe dette som en tredje modell.

Når jeg leser redegjørelsene fra Politidirektoratet sies det at de skal levere enda bedre og mer framtidsrettede polititjenester til befolkningen, (Norsk politi nr. 3 2014 side 19). Endringer skaper usikkerhet for de ansatte, sies det. Men usikkerheten til befolkningen nevnes ikke.

Blir den framtidige polititjenestekvinne og mann fortsatt en generalist som kan tjene folket døgnet rundt slik vår kultur tilsier, i operativ-, etterforskings- og forebyggende tjeneste? Eller er det framtidige politi i Norge lik professor Andersson idè, en fjern høyt utdannet tjenestemann som bare behandler vanskelige kriminalsaker, og et beredskapspoliti som sitter inne og venter på oppdrag?

Har noen spurt folket hvilket politi de vil ha?