Han er lensmannen som ble lokallagsleder

Lorentzen hadde vært lensmann i både Kautokeino og Alta før han, etter å ha blitt oppfordret til å stille som kandidat, ble valgt til lokallagsleder når Øst- og Vest Finnmark slo seg sammen til Politiets Fellesforbund (PF) Finnmark.

– Da jeg ble oppfordret til å stille som kandidat gikk jeg noen runder med meg selv om hvor jeg ville kunne bidra og påvirke mest i den prosessen vi sto foran. Jeg kom frem til at jeg ville kunne bruke min kunnskap, erfaring og lederutdanning i større grad som lokallagsleder i PF, enn som lensmann, for å påvirke og bidra i etableringen av Finnmark politidistrikt, sier han.

Konstruktivitet er viktig

Han mener det vil være til god hjelp i lokallagslederjobben at han kjenner dynamikken i ledergruppen, og vet hvordan beslutninger jobbes frem i politidistriktet.

­­– Selv om det er en ny ledergruppe sammenlignet med den jeg var en del av i Vest-Finnmark politidistrikt, så er gruppedynamikken godt kjent. Jeg kjenner mange av lederne, og tror det er lettere å ta kontakt på bakgrunn av stillingen jeg hadde før jeg ble lokallagsleder, sier Lorentzen, og fortsetter:

– Som lokallagsleder har jeg selvfølgelig et styre hvor ting må forankres, men jeg har en rolle som gjør at jeg står friere til å uttale meg om helheten, enkeltsaker og prosesser enn jeg ville kunne gjort som lensmann. Min lederutdanning og ledererfaring tror jeg bidrar til at PF Finnmark blir lyttet til og blir sett på som en konstruktiv samarbeidspartner for å finne de beste løsningene.

Lorentzen tror hans ledererfaring er en medvirkende årsak til de gode diskusjonene han opplever at de har innad i styret når de har saker oppe til behandling.

– Det er lettere å komme med og få gjennomslag for innspill i PF-sporet og i den rollen jeg har nå. Jeg mener det er viktig at PF bidrar konstruktivt, sammen politimesteren, for å finne de gode løsningene. Dette mener jeg er særlig viktig nå ettersom det ikke tilføres midler til å drive den storstilte omorganiseringen av politiet som vi holder på med. Jeg ser jo at det hentes penger til å drive omorganiseringen fra den vanlige driften av politiet, sier lokallagslederen med en bekymret mine.

– Best som leder

Selv tror Lorentzen at han er flinkere til å være leder enn han var som operativ politimann.

– Jeg synes det er tilfredsstillende å organisere, finne løsninger og få være en tilrettelegger for at folk rundt meg skal lykkes. Jeg forsøker å skape gode samhandlinger og arbeidsglede for å oppnå resultater, både som lensmann og som lokallagsleder, sier han.

Lorentzen har en sammensatt lederutdanning. Det å ha en lederutdanning mener han er viktig, for å slik inneha teoretisk kunnskap om faget ledelse.

– Teoretisk kunnskap gjør at lederne kan diskutere et problem i et ledelsesperspektiv og ikke nødvendigvis i et teknisk perspektiv hvor for eksempel TTA, ATB og annet regelverk står i fokus. Dette er regler og forutsetninger vi må forholde oss til, og da blir det hvordan vi organiserer og leder i forhold til dette som må diskuteres, sier lokallagslederen.

Lorentzen har erfart at jo flere i en ledergruppe som har lederutdanning, jo bedre blir diskusjonene og evnen til å drive strategisk ledelse i et langsiktig perspektiv. Han mener PF er dyktige til å gi sine tillitsvalgte et godt faglig utgangspunkt for å forstå regelverk, og gjennom ansvarliggjøring av dem i deres rolle gi dem god ledererfaring på ulike nivå.

– Det er mange som har hatt sitt første møte med en formell lederrolle gjennom PF, og dette har for mange vært både en motivasjon, men også et springbrett inn i en lederrolle i politiet, sier Lorentzen.

Bekymret for avstander

Fra sin rolle som lokallagsleder føler han at han blir lyttet til.

– Ja, virkelig. Jeg føler at ledere jeg møter ser på PF som en konstruktiv bidragsyter. Vi kan ikke mislykkes med reformarbeidet, hverken arbeidsgiver eller fagforeningen. Vi kan rett og slett ikke komme i en situasjon der vi for eksempel ikke får på plass en operasjonssentral. For får vi ikke til den, får vi ikke til Finnmark politidistrikt. Lykkes ikke politimesteren, vil det gå ut over de ansatte. Derfor er det viktig å være en konstruktiv bidragsyter, men ut fra forutsetningene en lokallagsleder skal ha, sier Lorentzen.

Han innrømmer at han ikke går i takt med politimesteren på alle områder.

– Vi i PF har egne meninger. Men jeg føler at det er slik at hvis vi bidrar konstruktivt i den daglige driften, så blir vi også lyttet til når vi har motargumenter.

Lorentzen er opptatt av nærpolitiet, og at politiet må være der folk bor. Men nå er det mørke skyer over mange av de mindre lensmannskontorene - det som i omorganiseringen har blitt til «GDE», geografiske driftsenheter. Motsetningen er «FDE», funksjonelle driftsenheter.

– Det er ikke noe som tyder på at det er lensmannskontorer i Finnmark som ligger an til å bli nedlagt, men det kan bli en situasjon hvor flere kontorer får et vaktsamarbeid som vil føre til lang utrykningsvei fra der patruljen befinner seg og til der hendelsen er. De avstandene som er mellom kontorene i Finnmark og de utfordringene vær og føre kan gi, spesielt i vinterhalvåret, gir grunn til bekymring. Vi må ikke komme dit hen at vi planlegger med flere timers utrykningskjøring for å hjelpe folk i nød. Utrykningskjøring øker risikoen for ulykker og at distansene som skal kjøres økes betraktelig er en utvikling som er uheldig, sier Lorentzen.

Beredskapsvakt

Han erkjenner at funksjonelle driftsenheter må på plass først.

– Utfordringene er at vi er Finnmark politidistrikt er pålagt å fylle 42 funksjoner, som alle de andre politidistriktene, og at dette gjøres før vi ser på bemanningen ute på de geografiske driftsenhetene. Det er åpenbart at dette vil kunne «spise» politiansatte som tidligere jobbet ute, ettersom funksjonene ikke kan være dobbeltroller på samme måte som det har vært tradisjon for tidligere, sier han.

Samtidig viser han igjen til de geografiske og værmessige utfordringene som råder i Finnmark.

– Jeg ser ikke lyst på å ta bort tilstedeværende politi med vakt og beredskap fra steder som er vant til å ha tilstedeværelse av politi, sier han.

Han er kritisk til argumentene om at de har så få hendelser i Finnmark.

– Sammenfall av hendelser kan vi få like mye i Finnmark som i Oslo. Vi har ingen andre patruljer å sende, hvis den ene patruljen som er på hjul trenger hjelp, eller hvis det er sammenfall av hendelser. Vi må ha patruljer 24/7 på de større stedene og beredskapsordningen på de mindre stedene må tilpasses de ytre rammebetingelsene som påvirker muligheten vi har til å gi en god og tilfreds polititjeneste til innbyggerne, sier Lorentzen.

Han mener noe som er viktig å huske på når det gjelder beredskapsvakt, hvor vakthavende politi har sovende vakt hjemme, er at det går verdifull tid tapt før patruljen er klar.

– At det er beredskapsvakt og ikke døgnkontinuerlig tjeneste alle steder er et kompromiss vi må godta. Det bekymrer meg likevel at det på grunn av økonomi, personell og geografiske utfordringer oppleves fra innbyggernes side at de ikke får hjelp av politiet når de føler at de trenger det. Dette kan illustreres med at en henvendelse fra publikum må tilfredsstille mange kriterier før det genererer en utrykning, og forhold som taler imot en utrykning kan være økonomi, personell og avstander.

Et nasjonalt anliggende

Lorentzen viser til at hva politiet rykker ut på, endrer seg fra tid til annen.

– Forhold vi rykket ut på tidligere, rykker vi ikke ut på nå. Når publikum synes det er uforståelig at de ikke fikk den hjelpen de mente at de burde fått, får politiet negative medieoppslag som påvirker tilliten mellom politiet og innbyggerne. Jeg tror ikke vi skal ha mange medieoppslag hvor publikum beskriver en opplevelse av at de måtte argumentere med politiet for at vi skulle komme, før de de slutter å ta kontakt. Da blir det vanskelig å forsvare nærpolitibegrepet, sier Lorentzen.

Han siterer en kollega: «Vi skal ikke bare ha et politi som kommer når innbyggere ønsker vi skal komme. Vi skal også ha et politi som kommer når innbyggere ikke ønsker det».

– Jeg synes den vinklingen er fin. Vi skal ikke være bare et aksjonspoliti som kommer når noen ringer. Vi skal være der også når vi ikke er ønsket, sier han og smiler.

Vel vitende om at ikke alle ønsker politiets nærvær.

Lorentzen etterlyser et bredere engasjement rundt justispolitikken på den lokale arena.

– Mitt inntrykk er at justispolitikk på nasjonalt nivå ikke er kult. Jeg tror det er andre komitéer på Stortinget som er mer interessant for politikerne. Det er andre saker enn justispolitikk som skaper et engasjement for politisk arbeid på lokalt nivå, sier lokallagslederen.

Han påpeker at politi- og justispolitikk er fullstendig borte fra kommune- og fylkesnivå.

– Dermed kan justispolitikk kun bli et nasjonalt anleggende, ikke lokalt. Det tror jeg er en noe som reduserer det lokale politiske engasjementet for Nærpolitireformen spesielt og beredskap generelt. Rett og slett fordi det kan være vanskelig å vite hva man skal spørre om, sier Lorentzen.

Hans erfaring er at mange kommuner ikke helt vet hva de skal spørre om og at det på bakgrunn av dette ikke blir den gode diskusjonen hvor reelle problemstillinger blir diskutert.

– Jeg tror det er en del kommuner som vil få en noe annerledes polititjeneste enn de så for seg før reformen. Før kommunene får se det i praksis, er det vanskelig å se hvordan resultatet skal bli, mener han.

Økonomien påvirker

PF Finnmark er spent på hvordan økonomien vil virke inn på resultatet av reformen.

– Når vi ser at det får innvirkninger, må arbeidsgiver prioritere. Min erfaring er at politiet i stor grad prioriterer rekkefølgen på oppgavene og ikke foretar en reell prioritering opp mot hva vi greier å levere innenfor de rammene som er. Det tilføres nye oppgaver som ikke blir finansiert, uten at noe annet prioriteres vekk. Dette gjør at mengden oppgaver vokser og handlingsrommet blir å bytte om på rekkefølgen fra Politidirektoratet og tidvis også media, som alle kan løfte frem spesielle saker som ikke har vært høyt nok prioritert.

Hans erfaring som politileder viser at det er vanskelig å være politileder og legge bort saker med begrunnelse i at de ikke har økonomi eller kapasitet til å gjøre oppgaven.

– Politiledere på ulike nivå kan bli flinkere til å fortelle hva de ikke har mulighet til å gjøre noe med, fordi de vil prioritere alvorligere saker. Vi så at daværende politimester Bjørn Vandvik gjorde det på Romerike da han sa at de ikke lenger ville prioritere mindre alvorlige lovbrudd. Jeg mener fra et lederståsted at det var både riktig og viktig å fortelle hva de kunne levere med de ressursene de hadde. Dette ble ikke spesielt godt mottatt og politimester Vandvik måtte ta disse sakene inn i saksporteføljen igjen. Uten at det ble tilført ressurser som skulle gjøre det mulig å utføre oppgaven. Andre saker ble da mest sannsynlig prioritert lenger ned på lista, men ingenting ble prioritert vekk av ressurshensyn.

Han påpeker at slik det fremstilles nå, skal politiet klare alt innenfor det som oppleves som stadig trangere økonomiske rammer.

– Justisministeren har satt de samme leveransekravene til politiet i 2016 som i 2015, uten å ta hensyn til at vi bruker store ressurser på omorganiseringen. Hvis politilederne ikke sier i fra, gis det inntrykk av at vi skal få til å prioritere alt. Dette vet vi ikke går, sier Lorentzen.

Spår endret prioritering

Han mener fokuset på økonomi er så stort at det blant lederne ikke diskuteres politimessige prioriteringer, og hvordan man best mulig skal løse samfunnsoppdraget.

– Jeg vet at veldig mye av ledermøtene går med til å diskutere hvordan man skal håndtere den krevende økonomiske situasjonen, i stedet for å snakke om hvordan man skal lykkes med kriminalitetsbekjempelsen, sier Lorentzen.

– Det snakkes om hva vi skal levere når vi er ferdig med reformen om noen år. Det er svært lite oppmerksomhet til hva vi skal levere av polititjenester mens vi jobber med reformen, fortsetter han.

Lorentzen spår hyppigere negative oppslag om et politi som ikke løser sine oppdrag.

– Forventningene ute i samfunnet er at politiet kan løse alle sine pålagte oppgaver. PF er stort sett de eneste som sier klart i fra om misforholdet mellom forventning og faktisk leveranse. I dag er det et for stort spenn mellom det politiet faktisk kan gjøre og det som forventes. Da blir resultatet kritikk og mindre tillit til politiet.

Lorentzen tror de vil se at prioriteringene kommer til å endres.

– Folk vil oppleve ulik respons, fordi politiet ikke er tydelige på hva innbyggerne kan forvente av tjenester. Dette kan fort føre til negative medieoppslag, og det vil gi en negativ effekt ved at publikum ikke har tillit til at politiet vil komme når de trenger hjelp. Det blir en stadig sterkere oppfatning av at politiet ikke kommer, selv om vi springer skoene av oss, sier Lorentzen, og avslutter:

– Nå sitter jeg med en følelse av at politikerne slapp taket i «Nærpolitireformen» etter at den var vedtatt. Det gir ikke trygghet for at de forstår behovet for å finansiere denne kostbare reformen.