- Glad for at jeg lever

Bare minutter etter at politibetjenten stanset gatevold, ble han selv offer for et svært brutalt overfall som kunne kostet ham livet.

Han klarer så vidt å åpne øynene, men kjenner ingen smerter. Så blir alt svart.

Det var et dramatisk bilde av brutal politivold av verste sort som DittOslo.no presenterte etter dramaet i Oslo natt til 20. mai.

Fotografen fra nettstedet, som var med polititjenestemannen på vakt, ble hjelpeløs vitne til politivolden – sammen med 33-åringens makker.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg overlevde dette, forteller 33-åringen til Politiforum, to uker etter det brutale overfallet.

På grunn av hans stilling i politiet, vil han ikke stå fram med fullt navn og bilde.

Gikk i svart

Utenfor Trafalgar pub i Hegdehaugsveien. Klokken er tre, natt til 20. mai. Rett ut – i kramper – ligger politibetjenten mens makkeren yter hjelp og trøster.

Hun vet at situasjonen er alvorlig. Han skjønner ikke hvorfor han ligger der. «Dette går bra», sier hun.

Han hører, men skjønner fortsatt ikke hvorfor hun sier det.

Han klarer så vidt å åpne øynene, men kjenner ingen smerter. Så blir alt svart igjen.

Like etterpå gjenkjenner han en kollegas stemme: «Dette går bra. Dette går bra».

Noen minutter senere: En ambulansearbeider klapper ham på skulderen idet han trilles hurtig inn på traumesenteret på Oslo Universitetssykehus Ullevål.

Fortsatt aner han ikke hvorfor han skal på sykehuset. Men han er bekymret.

I mellomtiden har alarmen gått i Oslo-politiet. En kollega er skamslått, brutalt overfalt. Gjerningsmennene er på frifot.

Jakten igangsettes for fullt, og det utføres verdifull innhenting av vitneopplysninger på åstedet.

Men for den skamslåtte 33-årigen i sykesengen er alt bare helsvart.

Innsatsleder, ordenssjef og støttepersonell (KSO) fra politistasjonen rykker ut.

Offerets politikone, som passet parets fem uker gamle datter, ringes opp klokken fire, og hentes hjemme av ektemannens makker like etter.

«Det går bra», sies det også på sykehuset. Blødningen og bruddet i hjerneskallen ser ut til å være av den heldige typen.

Det går en time. På vaktrommet sitter det åtte politifolk, utålmodige etter å høre siste nytt om kollegaen. Etter en time får politikona komme inn til sin skamslåtte ektemann.

Men ikke før hun er advart mot det synet som venter henne.

Gjenklistrede øyne

Politibetjentens øyne og ansikt har hovnet kraftig opp.

– Det så ut som om det ene øyet hang utenfor ansiktet, forteller kona til Politiforum.

Hun ønsker ikke å fortelle ektemannen hvordan han ser ut. Venstre øye er totalt gjenklistret. Hodet er inntullet i bandasje. Det høyre øyet er så vidt mulig å se igjennom.

– Alt jeg så, var en tynn stripe, forteller politimannen.

Idet han skjønner det er henne, utbryter han: «Kona mi», og hun føler en lettelse over at han gjenkjenner henne. Det er tross alt et godt tegn!

Men ektemannen er ikke til å kjenne igjen.

Og det er skader de ikke kunne se. Det er ett brudd på hjerneskallen, som fører til en blødning der skallen møter kjeven.

Nevrologene avventer operasjon, fingrer krysses for at blødningen skal avta.

To døgn senere. 33-åringen ligger rett ut. Han er kvalm, uvel, hoven, nærmest ugjenkjennelig.

Legene bestemmer seg for å operere kjeven og går inn over høyre øye. En tinnplate tres nedover i kinnet og støtter det opp for å hindre innhuling. Det er knusningsskader som ikke kan heles uten et slikt inngrep.

Onsdagen etter overfallet kan han selv, svimmel og uvel, tumle inn på toalettet og bruke det for første gang. Han er endelig på beina igjen.

I mens pendler kona mellom leiligheten og sykehuset. Den nyfødte datteren krever også sitt.

Politimannens mor kommer til Oslo. Lapskausen hun har med, må hun mose før hun mater ham.

– Jeg merket jeg kom raskere til hektene da jeg endelig fikk i meg næring, konstaterer han.

Angrepet i tjeneste

Politimannen er svært opptatt av at dette ikke bare var et angrep på ham som politibetjent, men på politiet. Ei heller skyldes alvorlige skader på tjenestemannen dårlig taktikk.

Dette var blind vold som var umulig å verne seg mot.

– Samfunnet må nå si noe om hva de mener om et slikt overfall på politiet, og jeg forventer at gjerningsmennene blir straffeforfulgt. Det betyr mest for oss akkurat nå, sier politibetjenten.

– At jeg får en solid oppreisning etter det som skjedde, er også naturlig. Jeg har hele tiden tenkt at jeg skal tilbake til jobben jeg hadde, og sjefen har sagt at den står og venter. Vi innser likevel at vi må ta en dag av gangen. Om jeg skal tilbake til samme oppgave, eller hva jeg skal gjøre, har jeg ikke tatt stilling til ennå, fortsetter han.

Volden skjedde ved «slippet» – tiden på døgnet da alle utesteder stenger og politiet står overfor mengder av fulle folk som velter ut av byens vannhull – samtidig.

Han husker alt som skjedde før alt ble svart:

– Min kollega og jeg jobbet sivilt. Utenfor Trafalgar pub ble vi vitne til at en person gikk i bakken og at han ble angrepet med spark. Vi ropte «politi», tok frem politi-ID og hang dette utenpå jakkene, og løp bort. Rett før jeg kom frem, så jeg at en person var borte og sparket offeret som lå på bakken. Denne gjerningsmannen tok jeg kontroll på, forteller 33-åringen.

Situasjonen eskalerte da en av de andre gjerningsmennene kom veivende mot ham, men heldigvis for politifolkene ble han holdt tilbake av en kamerat.

Politibetjenten forsøkte å komme gjennom på sambandet for å be om bistand, men der var det opptatt.

Begge de sivilkledte politifolkene hadde nå hendene fulle med å håndtere den hissige stemningen i en av Oslos travleste utelivsgater. Makkeren hans sto et stykke unna og hadde kontroll på en av de aktuelle fra volden.

– Mens hun meldte inn personalia på den anholdte et stykke unna der jeg sto, skjedde det altså. Det neste jeg husker er at hun sto over meg på gaten og sa «dette går bra».

Hodet rett i bakken

Politibetjentens makker ble også vitne til overfallet.

– Hun forklarte at hun nærmest ropte «ta deg for, ta deg for», for hun så jeg var på vei mot asfalten med hodet først. Men jeg tok meg aldri for. Hun forklarte meg etterpå at jeg traff en liten kant med hodet først, forteller han.

Deretter gikk en annen person løs på ham med spark. Kollegaen styrtet til og fikk kastet seg mellom, avverget ytterligere angrep og reddet ham.

– Jeg vet at det der og da var lite om å gjøre. Noen flere spark mot hodet, og det kunne vært over. Min stasjonssjef sa rett ut at man vanligvis ikke overlever slik brutal vold, sier 33-åringen stille.

Stasjonssjefen var tydelig på TV-nyhetene.

– Dette kunne endt med drap, sa en rystet politiinspektør Arne Solberg.

Politimannen vet ikke om knusningsskadene i høyre kinn skyldes fallet mot asfaltkanten eller om de skyldes sparkene. Men han har sydd fem sting over høyre øye, har fått inn en tinnplate i kinnet og er operert der.

Over det venstre øyet er det 12 sting. I tillegg er bittet hans skjevt, og det er lenge til han kan spise biff igjen.

Han må også stålsette seg for noen varige mén. Ikke minst kommer stingene over venstre øye til å være en påminnelse om dramaet han opplevde denne mai-natten.

– Livet er skjørt

Både visepolitimester Roger Andresen og justisminister Grete Faremo kom til sykehuset. Her fikk justisministeren se brutal politivold med egne øyne. I hennes tid som statsråd har hun ikke sett maken.

– Vi er utrolig glad for all oppmerksomhet vi har fått, forteller politiparet.

Rundt 100 tekstmeldinger har kommet inn, de fleste fra kollegaer. Hun har sittet på sengekanten og lest dem høyt alle sammen.

Det har vanket blomster og hilsener. De er rørt over støtten fra Oslo politiforening og Oslo politidistrikt.

– Samtidig er dette en påminnelse om hvor skjørt livet egentlig er, forteller det nybakte foreldreparet.

For 33-åringens kone var tiden etter overfallet ekstra belastende.

– Det var ekstra tøft å få min nyfødte datter i armene på sykehuset. Bare fem uker gammel risikerte hun å miste sin far. Vi må bruke tid sammen for å komme over denne saken, det er det ingen tvil om, sier de to.

Til toppen