Gjort til sexobjekt av politisjef

Faresignal for politikulturen.

Da politikvinnen meldte i fra om sextrakassering ble det først stille. Deretter ble saken snudd på hodet slik at gjerningsmannen ble oppfattet som offer. Men domstolen ga en knusende kjennelse.

Tidligere i år falt dommen. I en godt begrunnet kjennelse ga tingretten en leksjon i hva som forventes av en politimann i alminnelighet, og en i politilederstilling i spesielt. Å omtale en kvinnelig kollega i respektløse ordelag i sammenheng med seksuelle fantasier overfor andre kollegaer, slås det hardt ned på. Resultatet ble varig nedgradering, flytting fra ansvarsfull stilling og saksomkostninger på 114.000 kroner.

Foranledningen var at en divisjon fra politistasjonen skulle på en hyttetur i etterkant av store belastninger på jobb. Det var lagt vekt på en stor grad av sosialt samvær i kombinasjon med sportslige aktiviteter. Men hytteturen ble ikke hyggelig.

Omtalte kollega som sex-objekt

I domspremissene kommer det frem at det utover kvelden ble drukket mye alkohol, og det var en høy grad av beruselse. Et stykke ut på kvelden bestemte politikvinnen seg for å legge seg mens de andre deltagerne fortsatte festen. Hun er avholdskvinne, og dermed klink edru. Men fra sitt soverom kunne hun høre samtalene som foregikk. Det gikk en støkk i henne da hun hørte at hennes egen sjef sa til de andre som var hennes underordnede på divisjonen, at hun skulle ha vært skjenket full og utnyttet seksuelt.

- Jeg ble sjokkert. Hvorfor sa han dette? Hvorfor var det ingen som grep inn og stanset han som var min sjef? Hvorfor snakket de om å hente meg ned fra soverommet? Ikke det at jeg ble livredd, men jeg følte det som veldig ubehagelig å bli tema for en slik samtale. Der og da tok jeg det ikke opp med noen. De andre var så vidt påseilet at jeg ikke så at det hadde noen nytte. Og jeg følte meg utrygg og skuffet. Etter 10 år i politiet, blant annet som UEH-medlem og leder av en innsatsgruppe vet jeg at jeg tåler en del. Og jeg vet hva mannfolkprat er. Men dette gikk langt over streken. Faktisk trodde jeg de hadde mer respekt for meg etter innsatsen jeg har lagt inn. Og jeg husker jeg tenkte: Hva er de i stand til å gjøre, og de var mange, sier politikvinnen til Politiforum.

Hun ønsker ikke å stå frem med navn og bilde, belastningen lokalt har vært stor nok med at saken er kjent i politidistriktet, og at hennes navn fremkommer i dommen.

- Jeg hadde vært innsatsleder gjennom ett år som var tøft. Jeg hadde jobbet beinhardt for å få tillit som yngstemann og kvinne og virkelig stått på. Tatt sosiale og jobbmessige initiativ. Og så gjør min egen sjef dette mot meg. Hvordan kan han tillate seg å gjøre meg til et hvilken som helst objekt? Og det overfor dem jeg skal lede i kritiske situasjoner. Jeg mener det er en form for hersketeknikk og maktdemonstrasjon som faglig dro grunnen under meg i forhold til hva jeg hadde forsøkt å bygge opp, sier politikvinnen opprørt.

På første vaktsett etter hendelsen fortalte hun en kollega om hva som hadde skjedd, og at hun hadde overhørt samtalen. Deretter tok hun det direkte opp med sjefen som også var gjerningsmann. Det eneste det avstedkom var et fellesmøte på divisjonen, og en unnskyldning fra sjefen.

- Skal en unnskyldning gjøre det hele greit? Er det slik at når vi i politiet pågriper folk for kriminelle handlinger, så skal det bare være å si unnskyld, og så skal vi løslate de igjen, spør politikvinnen.

Stasjonssjef og politimester tok ansvar

- Jeg ønsker å presisere at politistasjonssjef og politimester som har gjort det de skal i saken, sier hun.

Det var ikke før at kvinnen selv fortalte om hendelsen til politistasjonssjefen at ting skjedde. Han involverte straks politimesteren. Umiddelbart gjennomførte de samtaler med andre som hadde vært til stede, og resultatet ble at politimesteren fremmet sak for ansettelsesrådet med begjæring om suspensjonssak hvor politiførstebetjenten ble forflyttet til mindre betrodd tjeneste. Grunnen var at rådet la til grunn at «det er grunn til å anta at NN kan ha gjort seg skyldig i forhold som kan føre til avskjed...» på grunn av at de det forelå seksuell trakassering. Og at det var skjerpende at mannen var politikvinnens leder. Mannen klaget det lokale ansettelsesrådets vedtak inn for det sentrale ansettelsesrådet som ikke tok klagen til følge.

Ett år etter fattet lokalt ansettelsesråd et nytt vedtak hvor tjenestemannen ble gitt en ordensstraff i form av varig nedsettelse fra politiførstebetjent til politi­betjent. Og at overføringen til mindre betrodd tjeneste skulle forlenges. På nytt ble lokalt råds vedtak klaget inn til sentralt råd, som også denne gangen fasthold lokalt råds vedtak. En varig nedsettelse i lavere stilling ble ansett for å være en passende reaksjon. Men ordensstraffen ble ikke iverksatt fordi politiførstebetjenten ville bringe vedtaket inn for domstolene for rettslig overprøving ved at han krevde ansettelsesrådets vedtak kjent ugyldig, samt at han krevde erstatning og sakskostnader.

Offerrollen snudd på hodet

Politikvinnen forteller at hun opplevde det som at offerrollen ble snudd, slik at det nå var førstebetjenten som var offeret.

Hun fikk kommentarer fra kolleger som spurte om hun skjønte konsekvensen av det hun gjorde, noen mente at såpass burde hun tåle. «Du er bare skjør». «Dette gjør du bare fordi du er del av et kristent miljø» «Du tåler ikke mannfolkprat». Andre stilte seg undrende til at det tok lang tid før jeg varslet.

- Husk at jeg er en av ikke alt for mange kvinner som har valgt å jobbe operativt. Med bakgrunn fra UEH og som innsatsleder trodde jeg «skjør» var det siste begrepet som heftet ved meg. I tillegg følte jeg mobbing med enkelte uttalelser som falt og ved at enkelte snudde ryggen til på piketten, mens andre gikk fra spiserommet da jeg kom inn.

- En del av kommentarene var direkte nedverdigende, og jeg fikk høre at jeg ikke lenger var ønsket på UEH-laget. Og at «vi ikke lenger kan dra på hyttetur». «Det hele var din skyld fordi at du gikk utfordrende kledd». Etter dette ble det helt stille fra de fleste av mine kolleger - kolleger som jeg har hatt god kontakt med før. Faktisk noe av de samme mekanismene som voldtektsoffer blir tildelt. Slikt gjør noe med en, sier kvinnen.

Hva er innholdet i politikulturen?

- Jeg har reflektert over politikulturen, og sett at vi tar vare på hverandre når det skjer alvorlige og farlige hendelser. Men hvor sterk er korpsånden når det er en av våre egne som går over streken? Behovet for å verne hverandre gjør at mange ikke engang ser det som er straffbart. Hvor har vi da lagt lista, spør politikvinnen. Er det fordi man er usikker på hva dette er? Føler man at man tvinges til å ta parti? Er det det som er årsaken til stillheten fra mange? Jeg velger likevel å tro det beste om mine kolleger, sier kvinnen, og håper at kanskje uvitenhet og usikkerhet også kan være årsak til noen av reaksjonene.

Etter en tøff periode ble det så ille for kvinnen at hun tok kontakt med lege som sykemeldte henne. Årsaken var ikke selve hendelsen, men reaksjonene fra kollegene.

- Det at jeg måtte forsvare meg overfor mine kolleger for at jeg varslet, og jeg måtte forklare for politifolk med 20 års erfaring at det ikke er nok å si unnskyld var skuffende, sier kvinnen.

Hun sammenligner sin erfaring med den daglige tjenesten i politiet.

- Når politiet pågriper noen, er det da tilstrekkelig å si unnskyld når man har gjort noe galt. Skal man da kunne løslates igjen? Ser de ikke alvoret? Er det slik at man går veldig langt i å beskytte handlinger som ikke nødvendigvis er straffbare, men som klart er kritikkverdige, spør kvinnen.

Hun sier at divisjonen som var til stede da hendelsen skjedde er av de som har taklet dette best.

- Før dommen falt, var det kun to-tre personer, utelukkende ledere, som støttet meg på at det var riktig å varsle. Så å si ingen av mine nærmeste kolleger støttet meg i dette. Etter dommen var et faktum har flere og flere uttrykt sin sympati, men jeg har fortsatt måtte tåle å høre fra enkelte at dommen var for streng og at det burde vært andre måter å løse dette på. Jeg er sjokkert over hva man er ment å tåle. Spørsmålet er om mange i politiet ikke har skjønt innholdet i politirollen rundt dette med tillit og troverdighet. Skjønner man ikke at man har mer ansvar som både politi og som politileder, spør kvinnen.

Hun mener hun fikk en god innføring i politirollen på Politihøgskolen.

- Min erfaring tyder på at det er en slags overdreven lojalitet til hverandre i politiet.

I ettertid er det en del politikvinner som har tatt kontakt med kvinnen. De har fortalt om hendelser som er langt verre, men de har ikke turt å melde i fra. Og noen sure for at jeg meldte i fra. Det sier noe om hvor også kvinner etter hvert har tillatt.

Noe som stemmer godt overens med resultater fra rapporten «Tillit på Prøve», som NTNU Samfunnsforskning v/Berit Berg offentliggjorde i 2007. Undersøkelsen viste at en stor andel tjenestemenn opplyser at de synes det er vanskelig å varsle ifra om forhold som omhandler kollegaer

- I tillegg reagerer jeg på at det lokale ansettelsesrådet hevdet at seksuell trakassering ikke er noe problem i politiet. Faktum er at det i løpet av de fire siste årene er behandlet tre-fire saker av denne karakter bare i mitt politidistrikt. Det er åpenbart at noe må gjøres med kulturen, sier kvinnen.

- Jeg synes rettens begrunnelse er god på å beskrive hvordan man skal behandle hverandre. Det er vi kvinner som må ha lov til å sette normen for hva man skal tillate i slike saker. Hvis vi skal ha et arbeidsmiljø som skal tillate denne måten å omtale hverandre blir jeg betenkt. Samtidig merker jeg at dommen har gjort noe med kulturen her. Bevissthet rundt seksuell trakassering og hvordan man behandler hverandre er merkbart endret. I ledergrupper i politidistriktet har man også satt i gang et konkret arbeid med etikk og kultur i organisasjonen.

Slutter i politiet

- Jeg trodde jeg skulle være politi for alltid. Men jeg har blitt så sliten av alle diskusjonene i ettertid, sier hun. Resultatet er at hun fra 1. august prøver seg i ett annet yrke.

- Paradokset er at dommerens gode argumentasjon og presiseringer aldri ville ha kommet så godt frem hvis ikke førstebetjenten selv hadde brakt saken inn for domstolen. Dette er særdeles interessant med tanke på rettsikkerhet for kvinnelige fornærmede i slike saker både i og utenfor etaten, sier kvinnen.

Spesielt i retten

- Hvis dette er løpet alle må gå for å få frem kritikk på arbeidsplassen, så skjønner jeg at mange ikke orker. Saken ble første henlagt av Spesialenheten, og riksadvokaten ville heller ikke reise tiltale. Når hun skulle avlegge sitt vitneprov for retten, hadde førstebetjenten alliert seg med 10 kolleger fra det daværende og tidligere politihundemiljøet som minutter før hun skulle vitne, toget inn i rettslokalet, og satte seg på stoler bak tiltalte. Det var tydelig at de skulle gi støtte til førstebetjenten, og ønsket sikkert å psyke meg ut der de satte seg til med armene i kors og stirret.

Hun spør til slutt:

- Hvorfor er det de yngste som sier i fra? Hvordan formes vi inn i denne kulturen. Hun mener det er et alvorlig faresignal på egen kultur hvis kolleger ikke reagerer på uregelmessigheter fra kolleger

Til toppen