PST-tillitsvalgt Lasse Roen.
PST-tillitsvalgt Lasse Roen. (Foto: Politiforum)

For mye politikk – for lite ledelse

Om en måned kommer politianalysen som skal danne grunnlaget for den politiske debatten om fremtidens politirolle og struktur. Det er store forventninger blant de ansatte i politiet til analysen og den påfølgende debatten. Jeg er redd vi har for store forventninger.

  • Endret

Utgangspunktet for analysen er å vurdere oppgaver og ansvar innenfor dagens budsjettramme. Foreløpige signaler analysegruppen er at dagens ressurser er tilstrekkelig, men at de er for dårlig utnyttet. Dette gjelder særlig innenfor IKT.

Det skal vi lytte til, men hvis analysen samtidig ikke innholder vurderinger av hvilke verktøy vi skal ha i fremtiden og hvilke rammer som må til for å løse fremtidens oppgaver, vil analysen ikke få nødvendig legitimitet. Det har kommet flere advarsler i egne rekker om at beredskapsdelen til politiet ikke må gå utover etterforskning, forebygging og forvaltningsoppgaver. Det fremstår underlig at oppgavene til politiet skal konkurrere med hverandre.

Det er åpenbart ingen som tror at det er mulig å få politikerne til å betale for en poltitjeneste med god kvalitet på alle oppgaver. Vi må enten kutte ut noen oppgaver eller gå ned på kvalitet. Hvorfor har ikke alle politidistrikt med kystansvar minst 4 båter av typen som Hordaland politidistrikt nå har fått ? Hvorfor har ikke politiet tilgang på egne transport helikoptre med 15 minutters beredskapstid? Hvilken kvalitet skal leveres på det forebyggende feltet?

Regjeringen har imidlertid klare planer for Forsvaret på terrorfeltet i Norge. De ønsker å sette spesialsoldater på beredskap klar til innsats på norsk jord. Hvilken responstid og responskvalitet man legger opp til, og hva dette vil koste, er ikke kjent.

Hvilke scenarioer bygger denne vurderingen på? Med unntak av en gisselsituasjon på en ambassade i London i 1982, har ingen terroraksjoner i den vestlige verden i moderne tid medført brukt av soldater for å pågripe eller drepe terrorister.

Det er omfanget av, eller usikkerheten av omfanget av en pågående terroraksjon på norsk jord som utløser Forsvarets selvstendige rett og plikt til å mobilisere sine styrker og overta ansvaret for beskyttelsen av Norge. Men inntil det skjer, er det politiet som har ansvar for sikkerheten i Norge. De gjennomførte terroraksjonene og forsøkene vi kjenner til i den vestlige verden, er etter min mening langt unna et nivå som tilsier at soldater skal brukes til å nedkjempe eller pågripe terrorister. Terror er definert som kriminalitet og skal bekjempes med rettsstatens prinsipper. Dette er gjeldende over hele den vestlige verden.

I all hovedsak foregår terrorbekjempelsen gjennom internasjonalt samarbeidet via politiets- og sikkerhetstjenestenes kanaler. I tillegg har politiet metoder og juridiske rammer som Forsvaret mangler. I disse spørsmålene oppleves Regjeringens ledelse som uklar. Hele terrormeldingen inneholdt 110 millioner kroner. Og poltisjefene var fornøyde. Etter dette har Forsvaret fått tilført 400-600 mill helt eller delvis til oppbygning av terrorberdskap i Norge.

Det er her regjeringen starter i feil ende. Sannsynligheten for at de vil bli brukt er minimal dersom vi tar en titt inn i glasskulen. Terrorbegrepet i Norge er noe ganske annet enn i Afganistan.

Opplevelsen av å ikke disponere de riktige verktøyene i politiet for å løse de pålagte oppgavene var tilstede lenge før 22.7. Hvis man heller ikke i fremtiden vil stille til rådighet de verktøy politiet trenger, må samfunnet virkelig ta en ny runde på begrepet risikoerkjennelse.

Regjeringen legger opp til en sikkerhet og beredskspstenkning som det i realiteten ikke finnes internasjonalt belegg for å gjennomføre. Politikken blir derfor basert på helt feil premisser.

Hadde det vært politisk lederskap i norsk beredskapskap/politi så ville de satt ned et utvalg som så på hva en burde gjøre. Så kunne politikerne avstemt dette med budsjett/ambisjoner og prioriteringer.

Traavik-utvalget foreslo å samle all livvakttjeneste i PST. Likevel klarte ikke PST og Oslo pd å bli enige om mandatet til et felles prosjekt for å utrede spørsmålet. Resultatet ble to separate prosjekter - hva tror dere konklusjonene blir i de to prosjektene? I «In Amenas-saken» hadde PST innledningsvis problemer med å få tilgang til avhørene hos Kripos. PST har på sin side fått kritikk for ikke å dele sin informasjon med andre. Dette er bare noen eksempler som viser at vi har en kultur som ikke preges av ønske om å spille hverandre gode. Det gir en bismak å erkjenne dette, all den tid vi er så raske til å kritisere andre.

God ledelse starter på toppen. Hvis vi ikke har et flertall av ledere som tenker utenfor egen boks vil den omstillingen vi nå skal inn i bli meget tung. Kanskje vi ikke skal fokusere så mye på boksene, men heller fremskaffe nye tanker?

Jeg håper å se politiansatte som står frem med ærlige beskrivelser av sin virklighet og om tilstanden rundt omkring i landet. Det er helt avgjørende for debatten som må komme i kjølvannet av politianalysen. Jeg håper i det minste at den frykt-kulturen som Politidirektoratet har stått for nå er historie og at vår nye Politidirektør ønsker alle meninger velkommen uansett farge og fasong. For det er nå togene for fremtidens politirolle og struktur går.

Til toppen