Fikk puffet som behøvdes

Som mange kvinner var Lena Reif usikker på om hun passet som leder. Gjennom et mentorprogram fikk hun troen på seg selv, og i dag står lederutfordringene i kø for politioverbetjenten.

  • Endret

På møterommet på seksjon for operativ kriminalanalyse på Kripos er det avslappet stemning. Analytikerne har sitt første møte etter ferien og vitsing og latter henger løst over bordet.

Ved enden av bordet sitter politioverbetjent Lena Reif og ler sammen med kollegene før hun med ett blir alvorlig.

– Kanskje vi skal begynne? Jeg sendte ut en liten agenda på mail som jeg tenker å gå gjennom på møtet her, sier Reif.

For Reif er dette møtet spesielt, ikke bare fordi det er det første etter ferien, men fordi det også er første gang hun befinner seg overfor kollegene i rollen som gruppeleder.

Mentorprogram

Årsaken til at Reif ble en av de få politiutdannede kvinnelige lederne som eksisterer i politiet, er ikke Politidirektoratets fortjeneste. Hun kan heller takke leder ved Taktisk etterforskningsavdeling, Atle Roll-Matthiesen, for et initiativ han tok for to år siden til et mentorprogram.

– Jeg satt i en ledergruppe som ikke fungerte særlig bra og hvor samtlige 10 var menn. Jeg har tro på at et godt sammensatt lag er det viktigste for at det skal fungere optimalt. Man vil aldri få et godt fotballag med 11 gode spisser, sier Roll-Matthiesen.

Vul hjelpe gode kvinner til å stille på startstreken

Etter gode innspill og spennende diskusjoner på avdelingen satte han i gang et mentorprogram for seks aktuelle kvinnelige kandidater som i løpet av ett år skulle få både kunnskap, kompetanse og erfaring om hvordan man leder. Den økonomiske støtten til å gjennomføre programmet fikk han fra Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi).

– Vi ser at en viktig årsak til at det er få kvinnelige ledere, er at de ikke søker på lederstillingene. Gjennom mentorprogrammet ville vi hjelpe potensielt gode damer til å stille på startstreken, sier Roll-Matthiesen som presiserer:

–Vi lovet aldri noen fast stilling som leder, snarere tvert imot. Vi var bevisste på at den beste skulle få jobben.

Reif var en av disse potensielt gode damene. I løpet av et heseblesende år med full jobb og skole, tok hun faget «Ledelse og organisasjonsutvikling» på Politihøgskolen og diverse lederutviklingsprogram på BI. Hun fikk også utdelt en mentor og måtte løse reelle lederutfordringer.

Lederrollen ikke så skummel likevel

Reif sier hun trolig ikke hadde sittet som leder i dag hvis det ikke hadde vært for mentorprogrammet.

– Mentorprogrammet ga meg den tryggheten jeg trengte for å få troen på meg selv som en fremtidig leder. Før så jeg på det å bli leder som skremmende, og at jeg kanskje ikke var tøff nok til en slik rolle. Jeg tenkte at jeg ikke ville bli hørt fordi jeg har hatt en oppfatning av meg selv som forsiktig, og redd for å ta ordet i forsamlinger. Gjennom mentorprogrammet fikk jeg god støtte og oppmuntring fra min mentor som er en kvinnelig leder i Kripos. Jeg fikk faglig utvikling gjennom tilpassede lederutfordringer og studier, og jeg fikk et godt nettverk med de andre deltagerne i programmet. Jeg ser nå at lederrollen er langt mindre skummelt enn det jeg tenkte på forhånd og jeg har fått trygghet på meg selv og motivasjon til å søke lederutfordringer, sier Reif.

Hun innrømmer imidlertid at, jovisst, det har blitt mer jobbing, men å bli hørt og å ta ordet i forsamlinger har hun ikke problemer med nå etter mye trening på dette de siste årene.

- Hva er bra med å være leder?

– Jeg tenker at hovedmotivasjonen min ligger i at jeg synes det er gøy å kunne påvirke viktige beslutninger. I tillegg gir det energi å jobbe med motiverte og engasjerte mennesker som brenner for faget sitt, sier Reif.

Til toppen