En mistenkt voldtektsforbryter pågripes. Saken vakte oppsikt da vidoen av hendelsen ble lagt ut på nett av VGTV. Men forstår de som observerer hva som egentlig foregår?
En mistenkt voldtektsforbryter pågripes. Saken vakte oppsikt da vidoen av hendelsen ble lagt ut på nett av VGTV. Men forstår de som observerer hva som egentlig foregår? (Foto: Bernt Ståle Kristensen/Faksimile VGTV)

Et «slag» er ikke bare et slag

En pågripelse kan se hard ut. Forstår en som observerer hva som foregår?

  • Endret

Førsteamanuensis Pål Lagestad har fått kritikk for sin uttalelse i forbindelse med en pågripelse av en mistenkt voldtektsforbryter i Bodø. Lagestads budskap, som nok forsvant i støyen, er at slik kan pågripelser se ut, når politifolk trener for lite på arrestasjonsteknikk.

Dette kan være en berettiget systemkritikk. Men ved å følge saken i media, trekker jeg lett en annen konklusjon av kritikken: Dersom politibetjenten hadde bedre ferdighet i arrestasjonsteknikk, ville pågripelsen ikke ha sett like brutal ut.

Er dette egentlig en brutal pågripelse? Det som omtales som «slag» og «spark», er vi sikker på at det virkelig er «unødvendige og uforsvarlige» slag og spark? Er det alltid slik at bend av armer og ben er mer lempelig, enn å slå mot store muskler for å lamme disse? Kan Lagestads teoretiske språk tilsløre virkeligheten?

Teoriens språk

Politibetjenten har flere maktmidler, og bruken av disse er strengt regulert. Det lempeligste maktmiddel skal alltid tas i bruk før sterkere er forsøkt, dersom situasjonen gir rom for det. Lagestad har selv vært med på å utarbeide maktpyramide som viser hvordan maktmidlene plasseres i forhold til hverandre ut ifra hvilket skadeomfang dem gir. (Politihund er ikke definert i pyramiden.)

I grove trekk tegnes pyramiden slik:

Nederst er politiets tilstedeværelse, trinnet over er verbal kommunikasjon, deretter er det arrestasjonsteknikker, neste trinn er batong, pepperspray og gassvåpen. Over dette er slag og spark (skal kun brukes i nødvergesituasjoner). På topp er skytevåpen (se Lie, og Lagestad 2011).

Slik ser altså den teoretiske fremstillingen av politiets maktmidler ut.

Teori og praksis; når det generelle møter det spesielle, er det nødvendigvis ikke slik at teorien er fasiten. Når praksis ikke lever opp til teoretiske beskrivelser og kriterier, er det nødvendigvis ikke fordi politibetjenten mangler ferdigheter, eller teoretiske kunnskaper. Disse poengene kan vi få inntrykk av at Lagestad overser i sin kommentar på pågripelsen.

Pågripelsens språk

Kan det tenkes at «slag» og «spark» ikke bare er slag og spark? Kan «slag» og «spark» være meningsfulle handlinger i noen situasjoner, ja til og med være mer lempelig enn pepperspray og batong? Vel, det kommer an på situasjonen, og hvilket blikk man ser den med.

Våre erfaringer former vårt språk, og språket har betydning for hvordan vi skaper vår virkelighet og gir den mening, for hva vi ser, forstår og dømmer. For noen politifolk fikk ordene nødvergeslag og -spark en uhørt tyngde, fordi deres erfaringer tilsier at et «slag» trenger ikke være et slag, og et «spark» trenger ikke være et spark.

Språklige nyanser er viktige, og derfor kan Lagestads ord oppleves som meningsløse, og provoserende på enkelte. Det kommer altså an på erfaringen vi har med det vi opplever. Når vi mangler erfaring, fordrer det at vi forsøker å forstå. Da må vi «lære oss å se den spesifikke situasjonen og den spesifikke personen med et rettferdig og kjærlig blikk», sier Toril Moi (Moi, 2013, s. 72).

Når jeg uttaler meg, vil mine ord vise hvordan verden ser ut for meg. Dersom media siterte Lagestad korrekt, vet vi kanskje hvordan Lagestad ser på pågripelsen. Men hvordan kan verden se ut for politibetjenter som utførte pågripelsen? Hvilket språk kan brukes for å forstå en slik pågripelse?

I studien av politifolks erfaringer med politiarbeid (se Hoel 2011), forteller en politibetjent om en lignende pågripelse. Han beskriver det som en kamp han ikke kan tape, om hans frykt for å tape, og om utmattelsen og pulsen som nærmest løper løpsk. Når arrestanten fysisk setter seg til motverge, kjemper han for å få betjenten ut av veien «koste hva det koste vil», sier betjenten.

Derfor må politibetjenten være i forkant av arrestantens neste trekk. «Det er en kamp, og den sterkeste, smarteste og lureste vinner», sier han.

Når betjenten møter arrestanten, fornemmer han raskt den andres kropp, og vil intuitivt vurdere den i forhold til sin egen. Han forstår hvordan styrkeforholdet er mellom dem. Når han tar tak i motstanderen, kjenner han styrken, kraften og aggressiviteten i den andres kropp. Når han fortsetter med grepet for å få kontroll, kjenner han den andres motstand og motvilje til å la seg pågripe.

Betjenten er hele tiden i kontakt med kroppsbevegelsene til den andre, og bør fornemme hvilken kraft det er behov for, og hva som vil være passe nok kraft for å få gjennomført grepet. For å kjenne at hans kraft er akkurat passe, må han blant annet ha kontroll på sin egen frykt og redsel.

Betjenten må også forholde seg til sammenhengen pågripelsen inngår i. På vinterstid kan blant annet arrestantens klær gjøre grepene vanskelig. Politiuniformen, lettvesten, utstyrsbeltet, underlaget, og stedet hvor pågripelsen foregår, er aspekter som hører til situasjonen. Å gjennomføre en pågripelse på snø og is i uniform, vil nødvendigvis skape andre utfordringer, enn når betjenter trener arrestasjonsteknikk i treningsklær på en judomatte.

Opplysninger som betjenten har i forkant av en pågripelse, kan ha betydning for hans vurdering av situasjonen. At en mistenkt voldtektsforbryter pågripes 11 minutter etter overfallet, og at politibetjenten som pågriper mistenkte, er den samme som møter offeret få minutter etter overgrepet, kan ha betydning for hvordan han vurderer mistenkte.

Politibetjentens skjønn må ta utgangspunkt i opplysninger og opplevelsen av den spesifikke situasjonen på en hensiktsmessig måte, dersom praksisen ikke skal svikte fullstendig. Betjenten er ikke robot i uniform, som handler på automatikk. Det er nettopp dette han forsøker å unngå. Han må forholde seg til det som den unike situasjonen krever av han.

Et rettferdig språk

Som lærer og medforfatter av en bok i arrestasjonsteknikk, kan Lagestad selvsagt gjøre en teoretisk vurdering av arrestasjonstekniske ferdigheter. Når han uttaler seg om omtalte pågripelse, står han utenfor situasjonen. Hans konklusjon må derfor relateres til hva som teoretisk sett, kan være riktig å gjøre.

Dette er også viktig kunnskap. Men det betyr nødvendigvis ikke det samme som at en tilskuer, som jo Lagestad her er, forvalter den eneste sannheten med tanke på hva som vil være en god eller dårlig pågripelse i dette konkrete tilfellet. Poenget er at gode ferdigheter i arrestasjonsteknikk er viktig, men det er mer enn teknikk som har betydning for en pågripelse.

Lagestad har rett til å hevde det han mener. Hvorvidt hans språk og kunnskapssyn er det rette for å forstå en pågripelse bedre, er et relevant spørsmål. Når vurderingen av god eller dårlig praksis baserer seg på generelle, teoretiske kriterier, som ikke ser ut til å fange nyanser i denne krevende situasjonen, er jeg redd vi blir bedratt av et språk som ikke duger til å forbedre praksis.

Å forstå pågripelse krever et oppmerksomt og rettferdig språk som hjelper oss til å se nyanser, detaljer og sammenhengen den inngår i. En slik oppmerksom innsikt gir oss gode muligheter til å forbedre praksis.

Referanser:
Hoel, L. (2011). Å gjenopprette orden. Ph.D. i studier av profesjonspraksis.
Lie, L. A. og Lagestad, P. (2011). Arrestasjonsteknikk. Oslo: Gyldendal.
Moi, T. (2013). Oppmerksomhet og språk. Aschehoug.

Til toppen