Redaktør i Politiforum, Ole Martin Mortvedt.
Redaktør i Politiforum, Ole Martin Mortvedt. (Foto: Bård Gudim)

En politireform uten troverdighet

Dagens offentliggjøring bekrefter det politiansatte har meldt fra om i flere år: Politifolk har svært liten tro på at politireformen vil gi bedre politi og mindre kriminalitet.

Faktisk er funnene til forskerne og professorene Tom Karp og Cahtrine Filstad, enda mer nedslående enn funnene fra undersøkelsene til Difi og Politiforum i 2017. At 80 prosent av de politiansatte – de som står for det praktiske politiarbeidet her i landet – ikke har tro på måten reformen er skrudd sammen på, bør være en alvorlig vekker for den fremdeles ferske justisministeren Tor-Mikkel Wara (Frp). 

Det er vitset nok om å holde stø kurs og ikke ta innover seg ny informasjon i en kritisk fase. Nå må justisministeren fra partiet som liker å si at de lytter til dem som har skoene på, begynne å gjøre nettopp det.

Det er på tide for denne regjeringen å vise en større grad av ydmykhet om resultatene av reformen. I tre år har over 15.000 politiansatte levd med ekstrem møtevirksomhet – populært kalt «tidstyver» av politikerne – og nye strukturer hvor alt at det eksisterende er revet bort og bygget opp på nytt. Etablerte og godt fungerende samarbeid er rasert, narkotikaseksjoner utradert og lokalt samarbeid minimert.

Et enormt antall politiansatte har brukt verdifull arbeidstid på å delta i omorganiseringsprosesser, og de har vært invitert til å komme med sitt syn på saken.

Men når avgjørelser skulle tas, har det hverken vært tid eller økonomisk rom til å bygge de nye politidistriktene etter råd fra politiekspertene. Altså politiets fagfolk, med skoene på, disse som faktisk kan det å bekjempe kriminalitet.

I stedet har de blitt påtredd løsninger ovenfra og ned, fra en politiledelse mer preget av enkle organisasjonsmodeller med utspring i bedriftsøkonomisk tankegang, enn av et politimiljø som kan sitt fag.

På toppen sitter regjeringen, som ute av stand til å komme seg løs fra sin ideologiske tvangstrøye, øynet muligheten for å spare penger under dekke av at politiet skulle jobbe mer effektivt. Det er i beste fall et selvbedrag.

Da daværende justisminister Grete Faremo (Ap) i november 2012 lanserte politianalysen under Politiets Fellesforbunds landsmøte, kom dette som følge av to ting:

  • 22. juli-kommisjonens rapport, med sin kritikk av politiets ledelse, kultur og beredskap.
  • Press fra Politiets Fellesforbund for å få en politistudie etter samme mal som Forsvarets Forsvarsstudie.

Da Faremo tilsynelatende svarte opp behovet for å se nærmere på politiet, ga det politisk arbeidsro etter 22. juli, og fagforeningen tenkte at utfallet umulig kunne være noe annet enn en forståelse for mer penger til politiet.

Hverken kommisjonsrapporten eller Politiets Fellesforbund anbefalte eller krevde en total strukturendring i politiet.

Når så politianalysens utvalgte medlemmer landet på en anbefaling om å redusere antallet politidistrikter fra 27 til 6, var dette på ingen måte forankret i selve grunnlaget for analysen. Det kom til som følge av kompetansen og erfaringen fra utvalgets medlemmer, hvor kun et sterkt mindretall hadde sin faglige styrke knyttet til kriminalbekjempelse.

Svaret på politianalysen var politireformen – taktisk markedsført som «Nærpolitireformen» av regjeringen – som definerte politiet på samme måte som en kommersiell organisasjon. Spørsmålet var ikke lenger «hvordan kan vi best løse samfunnsoppdraget?». Nå handlet det om som kunne lønne seg.

Som i tituleringen av selve reformen – et retorisk sjakktrekk – var ordvalgene nøye innstudert. Politiet skulle få store og robuste enheter – hvem kunne være i mot det, når det samtidig ble trukket frem at lensmannskontorene var så små og ubetydelige at de knapt hadde livets rett? De samme lensmannskontor som i 800 år hadde tilbudt lokalsamfunn polititjeneste tilpasset lokale behov, men som i en årrekke hadde blitt svekket med stadige nedbemanninger. Ikke fordi det var for lite å gjøre, men som følge av et stadig økende press om å trekke ressurser til byene.

Politireformen akselererte denne pågående nedbemanningen av nærpolitiet, og konsekvensen er at politiet nå er borte fra nær 130 kommuner og fremstår som svært svekket i en lang rekke andre kommuner.

Politiets narkotikabekjempelse er i fritt fall, med 40 prosent nedgang i anmeldte grove narkotikaforbrytelser, samtidig som at politiet aldri før har henlagt så mange saker med kjent gjerningsmann. Riksadvokaten uttrykker stor bekymring, overgrepsofre ser at det går for lang tid før politiet kommer på banen og hverdagskriminalitet henlegges.

Det er i dette virkelighetsbildet regjeringen betrakter politireformen som en sparereform, og trekker inn en såkalt «effektiviseringsgevinst» på politibudsjettet med pluss/minus 50 millioner kroner årlig. Uten et fnugg av bevis for at politiet har «effektivisert» inn dette budsjettkuttet.

Med mindre regjeringen mener henleggelse av hverdagskriminalitet er det samme som effektivt politiarbeid, selvsagt. Restansene går jo ned.

Ingen kommersiell bedrift er i stand til å hente ut noen form for gevinst før etter at endringer er gjort. Ei heller en politidirektør. Det må politidirektøren formidle, og det ville justisminister Wara stått seg på å forstå.

Den alvorlige situasjonen politiet nå står midt oppi, kan ikke kommuniseres bort med sedvanlig taushet fra politisk ledelse.

Til toppen