En politimann uten grenser

Politibetjent Eirik Lundblad (29) la karrieren i etaten påvent for å jobbe for Leger uten grenser. Der får han god bruk for det han harlært i politiet.

Sensommeren 2012 ringer telefonen hos 29-åringen Lundblad hjemme i Oslo. I den andre enden er en representant for Leger uten grenser, som forteller at det er på tide å dra på jobb.

48 timer senere sitter han på flyet fra Brüssel, i retning Sierra Leone, etter et kort stopp hos organisasjonens hovedkvarter.

I det krigsherjede og fattige afrikanske landets hovedstad Freetown, har det brutt ut en koleraepedemi som så langt har rammet 1500 mennesker. Tiden er knapp, for mennesker har allerede begynt å omkomme av sykdommen.

Men Lundblad er ikke stresset, dette takler han. 29-åringen er tross alt politi.

Lundblad i sykehuset for kolerasmittede i Freetown i Sierra Leone.

Logistikk og sikkerhet

Våren 2008 gikk Lundblad ut av Politihøgskolen. Men som én av hele 39 studenter i årskullet, valgte han en annen vei enn etaten.

Et brennende engasjement og ønske om å jobbe internasjonalt med bistand, førte ham inn i en jobb i Kirkens Nødhjelp, og derfra videre inn i Leger uten grenser.

– Jeg var reisegira, og ville komme meg ut, sier 29-åringen i dag.

Hans første oppdrag i felt, var et over ett år langt oppdrag som feltarbeider i Equador.

– Min rolle i felten er å ivareta det ikke-medisinske, å tilrettelegge for at det medisinske fungerer og at operasjonen går best mulig. Det handler både om logistikk og sikkerhet. Jeg blir på mange måter en slags koordinator og altmuligmann, som får medisiner og utstyr ut og på plass, kontakter lokale myndigheter, snekrer, setter opp telt, bærer, lemper og er litt «hands on», forklarer Lundblad.

Etter at han returnerte til hjemlandet fra Ecuador, skaffet han seg et vikariat som politibetjent ved Romerike politidistrikt.

Hele tiden var han i beredskap for Leger uten grenser, men tilfeldighetene ville det slik at han ikke ble utkalt igjen før etter at vikariatet gikk ut.

Så, høsten 2010, dro han ut på sitt første akutte oppdrag, for å bistå de rammede etter flommen i Pakistan.

– Når en blir kalt ut til slike oppdrag, skjer ting fort. Da er det briefing, pakking og så drar man. Da skal det meste allerede være klart, som for eksempel vaksiner, og kompiser som kan komme innom for å vanne plantene. I slike tilfeller er det bare å ringe venner og kjæreste og si «sorry, men ferien er avlyst - vi tar det neste år!».

Avslo fast jobb

Da Lundblad kom hjem fra Pakistan, skaffet han seg enda et vikariat i etaten. Denne gang som politibetjent ved Majorstua politistasjon i Oslo.

Men hele tiden lå ønsket om å dra ut i felten igjen der. Helt til han sommeren 2012 kom til et veiskille, da vikariatet lå an til å bli en fast stilling.

– Jeg hadde håpet at jeg kunne kombinere jobben i politiet med arbeid for Leger uten grenser, men fikk beskjed om at det ikke lot seg gjøre. Lederne i politiet var veldig positive til utenlandsarbeidet, men ikke nok til at de kunne gi meg et fri fra jobb på kort varsel. Det har jeg forståelse for.

– Men derfor forlot jeg politiet for denne gangen, selv om jeg trivdes veldig, veldig godt. Fornuften i meg sier at den faste jobben er noe jeg burde kastet meg på, men magefølelsen sa noe annet, og jeg håper det var riktig avgjørelse, sier Lundblad.

Eventyrlysten kunne ikke 29-åringen motstå, og samtidig tenkte han at det på mange måter er «nå eller aldri».

– Jeg ønsker å jobbe med akutt, medisinsk nødhjelp. Det er veldig spennende og utfordrende, og det oppleveles utrolig meningsfullt å være i en arbeidssetting der man får gjort en så konkret forskjell. Samtidig er jo dette en arbeidssituasjon som vanskelig lar seg kombinere med familieliv eller barn. Så får jeg håpe at jeg får «rast» fra meg litt nå mens jeg fortsatt er ung, smiler han.

Etter politijobben ble lagt på is, har Lundblad livnært seg som rådgiver for næringslivet innenfor temaene kriseledelse og beredskap.

Samtidig ble han også en del av Røde Kors’ internasjonale beredskaps- og katastrofegruppe ERU - en stilling tilsvarende den han har hos Leger uten grenser, bare enda mer rendyrket mot sikkerhet.

Så kom telefonen om oppdraget i Sierra Leone. Lundblad skulle ut i felten igjen.

– God kompetanse

Politiutdannete personer med operativ politierfaring er ettertraktet blant frivillige organisasjoner som Leger uten grenser og Røde Kors.

Kompetansen Lundblad sitter på etter tre år på Politihøgskolen og to år i felten som politibetjent, er også noe han får stor nytte for på humanitære oppdrag.

– Begge organisasjonene ser en veldig nytte i kompetansen som jeg har med meg fra politiet, sier han, og fortsetter:

– Dette med stressmestring er en sentral bit. Å ha oversikt og å holde seg rolig og fokusert i kaotiske situasjoner er viktig, og jeg har jo fått en viss erfaring med å håndtere uforutsette hendelser både gjennom politiutdanningen og ute på jobb som operativt mannskap. Sånn sett mener jeg at jeg har gode forutsetninger for å takle stress og pressede situasjoner i felten.

Der spiller også erfaring med å forberede seg inn.

– Det handler om gode rutiner, litt som når en sitter i maja og forbereder seg på et oppdrag. Slik får vi så god kontroll som mulig i situasjoner hvor en ikke vet hva som kommer til å skje.

Mye av arbeidet til Leger uten grenser gjøres også i fattige og ofte krigsherjede land, hvor situasjonen kan være spent. Det stiller igjen større krav til sikkerheten for de som reiser ut.

– Politifolk har jo en forse i det å skulle koordinere sikkerheten for teamene som er ute, mener Lundblad.

– Heldigvis har jeg stort sett vært skånet fra farlige situasjoner, både i Ecuador, Pakistan og Sierra Leone, selv om det i Pakistan lå en mer eller mindre konstant usikkerhet og ubekreftet trussel der i forhold til attentater og selvmordsangrep mot nødhjelpsorganisasjoner. Men jeg opplevde det ikke som en farlig situasjon, ettersom vi jobbet godt med etterretning, og fikk raskt beskjed når ryktene gikk om mulige angrep slik at vi kunne trekke oss unna.

Få politifolk

Sierra Leone var herjet av borgerkrig fra 1991 til 2002, og er i dag regnet som et forholdsvist trygt land. Men Leger uten grensers involvering skjer ofte i fattige strøk, og i land hvor situasjonen er spent.

– Så vi setter jo oss selv i en risikosituasjon, sier Lundblad.

– Vi jobbet grundig med både forberedelser og etterarbeid da vi reiste til Sierra Leone. I en slik situasjon kommer du tett på både mye elendighet og voldsomme inntrykk, da trengs det både brief og debrief. Og det er jeg jo drillet mye på fra politiet, fortsetter han.

Lundblad sier han kun kjenner til én annen politimann som jobber for Leger uten grenser.

– Det er veldig lite politifolk i systemet, sier 29-åringen, som tror erfaringen han tar med seg fra utenlandsoppholdet også er nyttig for vanlig politiarbeid i Norge.

– Ja i høyeste grad. Her blir man kastet ut i krevende situasjoner, og må ta det som det kommer. Det er en erfaring som er nyttig å ha for politifolk.

Noen erfaringer er imidlertid litt vanskeligere å håndtere.

– Med min politibakgrunn kjenner jeg jo litt på frustrasjonen når jeg opplever korrupsjon blant politiet. Som for eksempel hos politiet i Equador, hvor vi måtte legge 100 dollar på bordet for å komme videre med en sak. Det er veldig åpenlyst, forteller han.

– Men i den rollen jeg har der, skal jeg ikke være politimann, så det må jeg bare godta.

Når Lundblad en gang - sannsynligvis - legger karrieren som feltarbeider på hylla, og igjen tar fatt på politiyrket, behøver det ikke nødvendigvis å bety slutten på jobbing i utlandet.

– Det hadde vært kjempespennende å være utenlands via politiet også. Akkurat nå er det ikke den type jobb en får gjennom politiet som er aktuelt for meg, men jeg har jo et sterkt ønske om å jobbe i politiet, sier han.

– Det er politimann jeg er.

Til toppen