En nekrolog over nærpolitimodellen og lensmannsetaten

Det er med en viss vemod jeg konstaterer at lensmannsetaten er i ferd med å avgå med en stille død.

Flere NOU’ er, store ord fra diverse justisministre og flere Stortingsproposisjoner har hatt vyer om et nærpoliti, hvor innbyggeren var i sentrum og generalisten var en garanti for et nært, helhetlig og sivilpreget politi med mange og allsidige gjøremål, i tråd med ønsket om ”Trygge lokalsamfunn” - også i bygde-Norge.

Løftene tiltross, lensmannsetaten og nærpolitiet er ferd med å forsvinne. ”Døden” er nært forestående for hele ideen om et nærpoliti med sivilpreg.

Hele lensmannsetaten er gjenstand for en stille revolusjon hvor man først tar bort gjøremål fra lensmannskontorene, for i neste omgang hevde at man ikke har bruk for denne tjenesten på bygda. Jeg nevner i fleng: Sentralisering av pass, sentralisering av politiattester, sentralisering av utlendingssakene, sentralisering av våpensøknader (rundt hjørnet), sentralisering av namsmannssaker (rundt hjørnet), samt flytting av mindre lensmannskontor inn til større sentra og byer. Og flere ”nyvinninger er på gang.

Å fjerne et lokalt lensmannskontor er greit nok, for sentralistene. De trekker jo ressursene inn til seg sjøl, da de ikke lenger er i stand til egenutvikling innenfor egne rammer. Å pålegge befolkninga flere mils kjøring på grunn av at tjenestetilbudet er flyttet, er selvfølgelig ikke noe problem for sentralisten. Nærhet er heller ikke lengere noe poeng.

Politi og lensmannsetat er underkastet stortingets demokratiske kontroll. Det har videre vært en klar forutsetning at kommunenes uttalelse skal vektlegges og at lokal enighet er avgjørende før nedlegges kan besluttes av ”Kongen i statsråd”.

Til tross for dette så gjør politimestrene akkurat hva de selv ønsker. Hvis de ikke får viljen sin, så benytter de instruksjonsmyndigheten og flytter ut ressursene sentralt til lensmannskontorene står igjen som tomme skall. De kunne like gjerne sagt til Stortinget: ”Vi hører hva dere sier, men vi gjør som vi vil!” Et ord som faller meg inn er "makt-arroganse".

Resultatet er altså at politiet i Norge er på full fart bort fra den sivilpregede nærpoliti-modellen. Denne modellen som vakte begeistring over store deler av verden. Sivilpreget erstattes av en renspikkede politi-struktur hvor generalisten erstattes av spesialisten og nærpolitimodellen erstattes av "fjernpolitimodellen". Jeg griper meg i å tenke på om dette var det resultat Stortinget og folket ønsket da man iverksatte politireformen? Er denne utviklingen virkelig ønsket?

Jeg lyser fred over lensmannsetatens minne.

Til toppen