SAMHANDLING: Til tross for at vi i Norge har vesentlig med ressurser for å håndtere de dagligdagse hendelsene, og noen av de større, blir vi stort sett tatt på sengen ved neste krise, skriver artikkelforfatteren. Her er Kystvakta
og politihelikopteret under Frigjøringsjubileet i Kirkenes i fjor.
SAMHANDLING: Til tross for at vi i Norge har vesentlig med ressurser for å håndtere de dagligdagse hendelsene, og noen av de større, blir vi stort sett tatt på sengen ved neste krise, skriver artikkelforfatteren. Her er Kystvakta og politihelikopteret under Frigjøringsjubileet i Kirkenes i fjor. (Foto: Erik Inderhaug)

Dimensjonering av Norges kriseberedskap

Vi må snakke om vår beredskap, skriver sikkerhetsrådgiver Simen Bakke.

Verden og Norge står nå ovenfor det som trolig er av de mest omfattende krisesituasjonene siden andre verdenskrig. Korona-viruset har allerede forårsaket en rekke dødsfall verden over. Aksjemarkedene stuper, grensene stenges og ansatte i private virksomheter permitteres.

Selv om krisen har et helsefaglig utgangspunkt, rammer den hele det norske samfunnet. Hvorvidt vi var tilstrekkelig forberedt på en slik pandemi, får evalueringene i ettertid vise. Krise-situasjonen aktualiserer imidlertid et større, ubesvart spørsmål: 

Hvilke scenarioer skal vi dimensjonere Norges kriseberedskap for?

I Norge skal vi ha beredskap for mye. Kriminalitet, terror, skogbranner, pandemier, ekstremvær, naturkatastrofer, jord- og snøskred, cyberangrep, masseankomst av flyktninger og selv krig. For mange av aktørene som deltar i samfunnssikkerhet- og beredskapsarbeidet, er noe av dette for daglig kost å regne.

Likevel viser det seg at vi som samfunn, gang på gang – blir overrasket over dimensjonene av neste krise. For å illustrere problemstillingen, la meg ta frem to konkrete hendelser. En fra nyere tid, og en vi alle kjenner så altfor godt til:

22. juli 2011 kan Nordre Buskerud politidistrikt i liten grad sies å ha vært dimensjonert for å håndtere en hendelse som den på Utøya, der 69 mennesker døde. Ressursene fantes, men det tok vesentlig tid før patruljene fra Oslo ankom Buskerud. I ettertid har det pågått et vesentlig opprydningsarbeid i norsk politi for å forbedre terrorberedskapen i hele landet. Blant annet ved å styrke de mange politidistriktenes UEH-kapasitet (utrykningsenheter).

23. Mars 2019 havnet cruiseskipet M/S Viking Sky i havsnød med motorhavari utenfor Hustadvika. En storstilt redningsoperasjon med opptil seks helikoptre, hvorav to fra 330 skvadronen og fire fra CHC Helikopter Service, ble iverksatt. 479 av de totalt 1373 menneskene som var ombord på skipet, ble fraktet ut med lufttransport, og redningsaksjonen pågikk i nesten ett døgn.

I ettertid kan vi være svært glade for at cruiseskipet ikke kantret.

I ettertid kan vi være svært glade for at cruiseskipet ikke kantret. Selv om vesentlig med ressurser ankom skadestedet og redningsmannskapets innsats var upåklagelig, var man på ingen måte dimensjonert for å håndtere et kantret cruiseskip. 

Dette er bare to eksempler på kriser som norske myndigheter har vært nødt til å håndtere, det siste tiåret – hvor beredskapen har fremstått som underdimensjonert. Flere hendelser kunne naturligvis vært omtalt, men poenget mitt fremkommer likevel tydelig:

Vi må snakke om dimensjonering av vår beredskap.

Til tross for at vi i Norge har vesentlig med ressurser for å håndtere de dagligdagse hendelsene, og noen av de større – blir vi stort sett tatt på sengen ved neste krise. Det er nærmest noe naturlig over dette, ettersom vi ikke tar oss tid til å planlegge for alle fremtidige scenarioer. Likevel kan vi gjøre mer enn det vi gjør i dag, for å få større forutsigbarhet.

Fremfor å la de mange nød- og redningsaktørenes budsjettutvikling med ostehøvelkutt og symbolpolitiske prestisjeprosjekter få betydelig påvirkning på vår kriseberedskap – bør vi som nasjon ta aktive valg for dimensjoneringen. En dimensjonering som forplikter over tid, og som baserer seg på bevisste valg og ikke en lang rekke av historiske tilfeldigheter.

Vi må derfor utarbeide dimensjon-erende krisescenarioer for hva beredskaps-aktørene våre skal være i stand til å håndtere.

Vi må derfor utarbeide dimensjonerende krisescenarioer for hva beredskapsaktørene våre skal være i stand til å håndtere. Først når vi vet hva de ulike aktørene skal kunne håndtere, og omfanget av hendelsene – kan vi spørre oss hvilke ressurser som må være på plass. Dermed kan vi igjennom våre politiske organer, gjøre kost-nytte vurderinger om vi ønsker å prioritere en tilstrekkelig dimensjonert kriseberedskap eller ei.

Slike dimensjonerende scenarioer skal ikke bare være til inspirasjon om hva som i fremtiden kan inntreffe av kriser, men forpliktende scenarioer som Stortinget må behandle i tilknytning til statsbudsjettene. Slik at finansieringen til de sårt tiltrengte ressursene er sikret for mer enn fire år av gangen.

På denne måten kan vi som nasjon ta aktive og bevisste valg om vi skal ha en beredskap tilstrekkelig dimensjonert for å berge noen av de 1500 turistene ombord i et fremtidig kantret cruiseskip utenfor Lofoten.

Eller hvilken hjelp den norske befolkningen kan forvente når grunnleggende og livsnødvendige tjenester som nødetatenes meldingssystemer, vann- og strømforsyning samt bankenes betalingssystemer – rammes av omfattende cyberangrep.

For å relatere dette til dagens situasjon, har influensapandemier vært på toppen av DSBs nasjonale risikobilde helt fra lanseringen i 2012, og frem til i dag. Til tross for at dimensjonene av den pågående krisen er omfattende, og tiltakene som iverksettes er kraftfulle – bør ikke scenarioet i seg selv komme som noen overraskelse for de som i lengre tid har vært en del av samfunnssikkerhets- og beredskaps-Norge.

Innlegget er en redigert utgave av et innlegg fra Politiforums februarutgave, tilpasset den pågående korona-situasjonen.

Til toppen