«Dette er purkefaen som skjøt deg i beinet. Lykke til!»

På begynnelsen av 2000-tallet var «Jørgen» en del av den lokale innsatsstyrken UEH i et politidistrikt på Sørlandet. Oppdraget var å pågripe en væpnet ransmann på rømmen. Ransmannen hadde i underkant av 14 dager i forveien tatt seg inn i et bolighus og holdt tre beboere stripset og fanget i deres eget hus, hvor han også avfyrte to skudd med sin 357 Magnum-revolver på en slik måte at de oppfattet situasjonen som svært farlig.

Ransmannen var nå også gisseltaker, og tok i tillegg også en nabo som kom på besøk som gissel.

Det som raneren gjorde mot husets beboere ble senere av professor Johannes Knutsson ved Politihøgskolen betegnet som et konfrontasjonslovbrudd med svært alvorlig grad av grovhet, som savnet sidestykke i nordisk sammenheng.

Da politiet til slutt kom på sporet av mannen, oppholdt han seg på en pub i et nærliggende tettsted. Rett før stengetid forlot ransmannen puben og gikk ute i gatene. I ly av flere hus kom «Jørgen» og kollegaen så nært at de kunne gå til direkte pågripelse da mannen var 20-30 meter fra dem.

Fordi de visste at han var bevæpnet, gjorde politimannen klar sitt våpen. For å sikre trygg bakdekning for publikum fra mulige egne skudd, beveget han seg ut i gata, uten dekning mellom seg og gjerningsmannen i det han aksjonerte. Avstanden var da cirka 10 meter.

Med kraftig stemme anropte han raneren samtidig som han rettet våpenet mot mannen.

Mannen adlød ikke kommandoen, og utførte bevegelser som tydelig viste at han var i ferd med å trekke våpen. «Jørgen» skjøt raskt et varselskudd i lufta og la deretter siktepunktet mot raneren.

Umiddelbart så han at ransmannen var i ferd med å vende seg mot ham med trukket våpen. For å unngå å bli skutt, skjøt han raneren i beinet, slik at mannen falt sammen og mistet våpenet på gata.

Politifolkene fikk så raskt kontroll over mannen, og etter hvert tatt ham til legebehandling.

• LES OGSÅ MÅNEDENS LEDER: Med politiidentitet som våpen

Oppga navnet

Parallelt med at ranerens handlinger ble etterforsket, iverksatte Den særskilte etterforskningsenheten (SEFO) rutinemessig etterforsking mot «Jørgen» fordi han hadde avfyrt skudd i tjeneste. Saken ble etter kort tid henlagt som «intet straffbart forhold bevist».

Formalitetene gjorde at ransmannen formelt sett var fornærmet i saken. Han skulle derfor rutinemessig orienteres om at saken mot politimannen var henlagt. Denne orienteringen skjer gjennom det som kalles en forkynnelse, der dokumentet personlig blir overbrakt av en fra politiet.

Ved en tilfeldighet så «Jørgen» dokumentene som skulle forkynnes. I teksten som skulle gis til raneren, så politimannen at hans eget navn var oppgitt i dokumentene fra SEFO, forløperen til Spesialenheten for politisaker.

– Det likte jeg dårlig. Frem til da hadde både politiet og påtalemyndigheten klart å holde mitt navn skjult for den kriminelle. Jeg visste at mannen etter skuddet hadde vært opptatt av å få vite hvem det var som hadde skutt ham.

Han tok kontakt med sin nærmeste overordnede og ba om å bli anonymisert.

– SEFO tok poenget, og fjernet navnet mitt fra dokumentene som ble levert ransmannen. Det var jeg fornøyd med.

Dette mener polititjenestemannen støtter tanken om at det i politi og påtalemyndighet tidligere var lite tankevirksomhet knyttet til å holde politifolks identitet skjult for kriminelle.

Raneren var på den tiden betraktet som farlig og ustabil av politiet, fordi han blant annet hadde vist vilje og evne til å bruke våpen. Mannen hadde tidligere begått innbrudd på det lokale lensmannskontoret hvor han stjal tjenestevåpen. Og det var et faktum at han forsøkte å trekke våpen mot UEH-betjenten.

For politimannen gikk livet som UEH-mannskap videre med skarpe pågripelser, biljakter og konfrontasjoner med kriminelle som var farlige for publikum i politidistriktet. I tillegg hadde han et verv som medførte at han var mye profilert i lokalmiljøet. Men ingen utenfor politiet visste at han var involvert i den tidligere skyteepisoden.

Lekkasje til gjerningsmannen

Det gikk 6-7 år, og så fikk politiet informasjon om at det i ransmannens postkasse begynte å dumpe ned brev med detaljert informasjon om hvilke polititjenestemenn som hadde vært involvert da han ble skutt. Ikke bare inneholdt brevene navn og adresse til politimennene, men det var også tydelige oppfordringer til alvorlig å skade både dem og familiemedlemmene deres.

Tilfeldighetene gjorde det slik at de i alt tre brevene som ble plukket opp, aldri nådde gjerningsmannen. Som mange andre som har havnet på skråplanet, åpnet heller ikke denne mannen brevene som kom. De ble imidlertid åpnet av andre personer på mottakeradressen. Disse skjønte alvorligheten av innholdet og overleverte brevene til politiet uten at ransmannen fikk lest dem.

Som følge at dette, iverksatte politiet en rekke tiltak som medførte patruljering ved de to kollegaenes bopel døgnet rundt. Situasjonen ble oppfattet som truende og uavklart.

– Jeg levde i en situasjon der jeg hadde både ett- og tohånds skytevåpen på soverommet. Jeg måtte også informere barna som da var 10 og 14 år gamle om situasjonen.

Han tok sine forholdsregler uten at han vil gå i detalj på det, men er åpen på at situasjonen ble langt verre da hans privatliv og familie ble berørt.

Politiet gikk umiddelbart i gang med etterforskning for å finne ut hvem det var som hadde lekket disse opplysningene. Overraskelsen var stor da det viste seg at avsender av de tre brevene var en politikollega som jobbet på samme tjenestested som «Jørgen».

I avhør forklarte mannen at han hadde gjort dette som hevn han følte seg mobbet. Påstandene ble grundig sjekket ut, og fremstod ifølge «Jørgen» som åpenbart grunnløse påstander. Politimannen som lekket, ble senere fradømt sin stilling i politiet i tillegg til en fengselsstraff på 45 dager. I dommen ble saken beskrevet som unik.

Mangler rutiner og lovverk

– I politiet har vi mye fokus på skadeforebyggende tiltak ut fra at vi har et yrke som medfører eksponering for det vi vet er farlige arbeidssituasjoner. Vi har en god vernetjeneste, verneombud, hovedverneombud og arbeidsmiljøutvalg. Det gjøres risikovurderinger og taktiske disposisjoner for å redusere skadepotensialet. Men én slik sak er én sak for mye. Jeg har ikke noe ønske om at andre skal oppleve det samme. Det jeg erfarte, er at det mangler en beskyttelse i lovverket mot å bli identifisert. Utad, og i mitt tilfelle, viste det seg at det var viktig at kolleger som ikke var på oppdraget heller ikke burde vite hvem det var som gjorde hva, sier han.

Han mener at det ikke bare er deltakelse i skarpe operasjoner som bør anonymiseres.

– Mange av psykiatrioppdragene vi håndterer, involverer tvangsinngrep mot psykisk syke mennesker. I den grad vi jobber opp mot terrormistanke, sabotasje og organisert kriminalitet dukker det samme behovet for å ikke bli identifisert som privatperson opp, sier han.

Politimannen mener det må etableres et lovverk som ikke lar det være opp til den enkelte arbeidsgiver eller arbeidstaker i politiet å vurdere dette. Det er derfor viktig med et lovverk som gir rom for anonymisering når man jobber med alvorlige saker for å ivareta tjenestepersonens sikkerhet.

– Dette må ordnes gjennom et sentralt lovverk som gjør at alle får en lik beskyttelse, sier han.

Hvem vil gjøre politijobben?

Politimannen advarer mot en situasjon der det i fremtiden kan bli vanskelig å rekruttere noen til å gjøre de skarpe oppdragene.

– Det haster å gjøre noe med regelverket dersom det skal rekrutteres tjenestepersoner med en bredere sosial bakgrunn til operative jobber. For dette gjelder ikke bare politifolk i Beredskapstroppen og innsatsmannskapene IP3 – disse har forøvrig ofte bedre rutiner opp mot denne problemstillingen. Det må gjelde for også politibetjenter som utfører all type operativ tjeneste, altså IP4-mannskap. Det er de som vanligvis kommer først på åsteder.

Han tror politifolk vil begynne konsekvenstenkning før oppdragsløsning hvis ikke lovverket raskt blir endret.

– Da er det fare på ferde. Vi vil få politifolk som blir mer redd for konsekvensen av sine handlinger, enn den optimale løsningen. Den optimale løsningen vil i enkelte tilfeller være å skyte noen for å drepe, eller skyte noen for å skade i den hensikt å beskytte tredjeperson eller vitale samfunnsinteresser. Det har politiet gjort før, og det vil politiet måtte gjøre igjen. Men hvis man i en slik situasjon begynner å bli forstyrret av tanker rundt hva som vil skje i ettertid, og om familien vil rammes, skjer det noe. En tjenestemann kan bli satt sjakk matt av slikt. Hele operasjoner kan komme i fare, advarer han.

Han forteller at politifolk kan leve med stress og belastning fra tjenesten som følge av operativ trening og forberedelser.

– Men når familiens sikkerhet står på spill, blir det vanskelig, sier den erfarne UEH-mannen.

Han kjenner en kollega som så seg nødt til å lage en handlingsplan med kona i tilfelle det oppsto en truende situasjon i hjemmet når han var borte. Sammen med kona gjennomgikk han ulike typer scenarier, og hva hun skulle gjøre hvis noe uønsket skjedde i tilknytning til huset de bodde i.

– Det skal ikke være slik å være gift med en politibetjent, sier «Jørgen».

Arbeidsgiver må på banen

I forhold til tidligere, har sosiale medier i stor grad til bidratt til å øke presset mot polititjenestemenn.

– Det er så fort gjort å laste ned bilder av en identifisert tjenesteperson eller familiemedlemmer fra ulike nettsteder der vedkommende har eksponert seg slik som andre internettbrukere. Derfra er det en smal sak å manipulere bilder og spre ondsinnet informasjon.

Han oppfordrer Politidirektoratet som arbeidsgiver til å presse på for å få et nytt regelverk.

– Justis- og beredskapsdepartementet og politisk nivå må på eget initiativ få dette på rett spor. For det er ikke kun en teoretisk trussel jeg og mine kolleger står i. Dette har blitt en praksis vi alle er nødt til å forholde oss til, fastslår politimannen.

Han mener skjermingen av identitet må være effektiv alle veier.

– Vi ser kolleger som med vilje eller av ubetenksomhet lekker informasjon. Advokater vet vi også kan lekke klausulert informasjon om identitet. Vi må få en bevissthet og en fornyet tankegang rundt dette på alle arenaer. Vi står til daglig i et samfunn med en utvikling i det organiserte kriminelle miljøet som har store ressurser og som bruker økende råskap for å nå sine kriminelle mål. For meg fremstår det som helt essensielt i kampen mot kriminalitet å unngå at politiets handlingskraft blir svekket. Personlige angrep mot tjenestemennene som skal fronte kampen mot de kriminelle er alvorlig. Jeg kan ikke tenke meg at noen i politiet er villig til å legge sin egen familie i potten som innsats for et tryggere samfunn.