- Det var totalt kaos

Politiførstebetjent Britt Togba skulle til pårørendesenteret på Sundvolden for å foreta avhør. Hun ankom som første politi på stedet.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg var på jobb på dagtid, og så plutselig at noe hadde skjedd i Oslo. Da jeg kom hjem og skrudde på TVen, ble det sagt på en pressekonferanse at noe skjedde på Utøya, forteller Togba til Politiforum.

Politiførstebetjenten, som til vanlig arbeider på Jevnaker lensmannskontor, reiste raskt ned til politistasjonen på Hønefoss.

– Jeg skjønte at det var kaos der nede, og spurte om jeg kunne hjelpe. Beskjeden var at jeg skulle reise til pårørendesenteret på Sundvolden Hotell for å ta vitneavhør.

– Som trekkpapir

Sammen med en annen polititjenestemann ankom Togba pårørendesenteret.

– Jeg forberedte meg litt på hva vi skulle spørre om. Men da vi kom til Sundvolden Hotell, var vi som et trekkpapir for ungdommene som var der. De kom til oss. Det var et fåtall av dem som hadde ytterklær på, sier Togba.

Selv var hun og kollegaen ubevæpnet og sivilt kledd, men med politivest på.

– Det viste seg at vi var de første fra politiet som kom til pårørendesenteret. Da ble det litt forandringer for vår del. Vi prøvde å ta avhør, men det var totalt kaos.

Togba hadde ikke forestilt seg så mange ungdommer på Sundvolden.

– Jeg fattet nok ikke omfanget da. Jeg skulle jo lede avhørene, men det ble noe helt annet. Vi visste jo hvor mange som var på Utøya, men ikke at alle skulle til Sundvolden. Det var nok et par hundre der når vi kom, sier hun.

Sjokk og fortvilelse

Helsepersonell og frivillige var allerede på plass da politiet ankom, og det formidable arbeidet med å registrere alle ungdommene hadde startet. Selv dro Togba og kollegaen inn på registreringsrommet for å bistå. I møtet med ungdommene opplevde hun både sjokk og fortvilelse.

– Men de fleste var utrolig rolige, og mange kom med ny informasjon. Mange var overraskende rasjonelle, mens noen hylte og skrek og var i sjokk. Jeg synes ikke det er noe rart. Veldig mange av dem hadde sett noen bli drept.

Selv husker politiførstebetjenten en ung gutt som ble livredd av synet av henne, selv om hun verken hadde uniform eller våpen.

– Det var vondt å se, sier Togba ettertenksomt.

– Men jeg har sett ham igjen i etterkant, og da var han en helt annen gutt. Det gjorde godt.

Togba og kollegaen var på pårørendesenteret i omtrent et kvarter før de fikk assistanse fra en polititjenestemann fra Asker og Bærum politidistrikt. Han bor i området, og stilte opp frivillig. Polititjenestemannen fikk i oppgave å forsøke å kontrollere hvem som kom inn gjennom den ene hovedinngangen. På dette tidspunktet var gjerningsmannen tatt, men det var fortsatt usikkerhet om det var flere enn en person som sto bak.

– Alt personell ble sendt til Utvika og Storøya, og de hadde kontroll med hvem som kom fra øya. Men vi visste ikke om det var noen som hadde rømt fra Utøya, eller om det var noen andre på fastlandet som skulle «ta» Sundvolden, sier Togba. Det lå litt i bakhodet den første tiden.

– Men etter hvert kom det flere betjenter til, og etter omtrent tre timer hadde vi sikkerhet rundt hotellet i forhold til en eventuell gjerningsmann som var løs.

Fortvilte foreldre

Også flere pårørende hadde ankommet Sundvolden før politiet var på plass. Utover kvelden og natten strømmet de på fra fjern og nær. Togba forteller om mange sterke møter.

– Det var ganske tøft. Noen foreldre hadde snakket med barna sine når det skjedde. Det var forferdelig å høre at de snakket med barna sine, hørte et smell, og så ble det stille. Det var vonde samtaler, sier hun alvorstungt.

Utover kvelden og natten hadde Togba og de andre som gjorde en innsats, også sitt svare strev med å forsøke å holde oversikt over ungdommer og pårørende.

– Vi prøvde å holde orden med en liste, sier hun.

Utfordringen var at de ikke visste hvor mange ungdommer som hadde blitt fraktet til Sundvolden, og hvor mange som hadde havnet på sykehus.

– Vi fikk blant annet først på lørdag ettermiddag fanget opp et par som fikk vite at datteren levde. Det var mange fortvilte foreldre der. Vi visste at det var ti omkomne, men om natta da informasjonen om 80 drepte ble kjent…

Togba puster inn.

– Alle var jo i sjokk, vi også. Vi prøvde å være profesjonelle, men det kom tårer rett som det var. Det er menneskelig å reagere når sånne ting skjer. Men vi var nødt til å holde fokus på arbeidsoppgavene.

Kaotisk situasjon

Politiførstebetjenten roser innsatsen til de mange frivillige, og de ansatte i nødetatene og helsevesenet. Selv hadde hun løpende kontakt med kommunelegen.

– Han satt stort sett i nærheten hele tiden. Når vi så noen som trengte hjelp, da snakket vi med kommunelegen, og så fikk vedkommende hjelp. Det synes jeg fungerte utrolig bra.

Den kaotiske situasjonen gjorde samtidig sitt til at arbeidet ble svært vanskelig.

– En kan ikke tenke så mye på arbeidsoppgavene i en slik situasjon. De kommer nærmest automatisk. Men jeg føler at jeg gjorde en god jobb bare ved å være der, understreker Togba.

Først i 23-tiden på kvelden begynte det å roe seg, men trykket var fortsatt høyt ut over natten.

– En betjent kom og ga meg mat klokka ti på morgenen. Da synes han jeg burde spise. Når jeg tenker på det i ettertid, virker det veldig rart, sier politiførstebetjenten med et skjevt smil.

I ettertid har hun reflektert mye over hva hun var med på. På kvelden den 23. juli deltok hun på en debrief i regi av Nordre Buskerud politidistrikt.

– Psykisk har jeg ikke hatt noen reaksjon, men det var veldig greit å være på det møtet, og fint å høre hvordan andre har hatt det. Folk reagerer jo forskjellig, sier Togba, og fortsetter:

– Det verste for meg var da jeg våknet på søndag og ikke fikk lov til å dra på jobb før klokken 16.00 på ettermiddagen. Det synes jeg var ille. Det var den verste tida. Da var det bare å dra ut og gå en lang tur. For man vil jo bidra.

Powered by Labrador CMS