Politiførstebetjent David Darcey i Sydney-politiet.
Politiførstebetjent David Darcey i Sydney-politiet. (Foto: Ole Martin Mortvedt)

Den elektriske hjelperen

Vanlige pistoler tar liv og legger politikarrierer i grus. Elpistolen kan være redningen for både politi og gjerningsmenn, tror australsk politi.

En varm novemberdag i 2015, er politiførstebetjent David Darcey (54) på oppdrag i området Northern Beaches nord i Sydney. Australieren med 34 års operativ erfaring, har kommandoen når politiet blir tilkalt til en privatadresse.

Sønnen i huset, i slutten av tenårene, er sterkt ruspåvirket. Guttens mor, som tilkalte politiet, er inne i huset sammen med ei venninne. De er redde for hva sønnen kan finne på. I rusen, knivstikker han veggene inne i huset gjentatte ganger, og oppfører seg svært truende.

– Når jeg kommer dit, er andre politipatruljer allerede på stedet. Gutten har kommet ut av huset og er tydelig ruset. Han virker svært uforutsigbar. Med seg bærer han kniven vi hadde hørt om i meldingen, forteller Darcey til Politiforum.

På stedet er planen å sjekke at alt er bra og deretter forsøke å holde situasjonen under ro i påvente av at en spesialgruppe skal ankomme.

– Vi er seks politibetjenter på stedet, alle noen få meter fra huset. Og alle utstyrt med el-pistol.

Situasjonen er tilsynelatende under kontroll. Men så, helt uten forvarsel, går gutten til angrep. I bar overkropp, kun ikledd et håndkle rundt hofta løper gutten i stor fart mot politiførstebetjenten. Kniven er hevet. På sekunder har situasjonen eskalert.

Den rusede tenåringen roper til at han vil bli skutt. Når unggutten bare er tre-fire meter unna, gjør Darcey og en kollega akkurat det.

Tenåringen blir truffet av ett skudd i brystet og et i nakkeområdet. Nålene fra elpistolen slår ut gutten med en gang, og han faller rett i bakken.

Pepperspray virket ikke

Politiet i de ulike delstatene i Australia, har separate politietater og separate ordninger. I New South Wales (NSW), den mest folkerike delstaten med sine åtte millioner innbyggere, har politiet vært bevæpnet siden 1894.

Bevæpningen trådte i kraft under 24 timer etter at flere ubevæpnede polititjenestemenn ble alvorlig skadet under pågripelsen av tre innbruddstyver. Siden den gang har NSW-politiet båret våpen - i dag er de utstyrt med Glock 22.

I 2005 startet imidlertid politifagforeningen i delstaten å argumentere for å innføre elpistol - som enkelte spesialstyrker hadde brukt siden 2002 - for alle politifolk i delstaten. Bakgrunnen var en rekke angrep på politifolk i NSW.

Peter Hansen.
Peter Hansen. Foto: Ole Martin Mortvedt
– De påpekte at gapet i opptrappingen av virkemidler var for stort. Det er et kraftig hopp fra batong og pepperspray (OC-spray), til å ta i bruk et potensielt dødelig skytevåpen, sier sjefsinspektør Peter Hansen.

Han er prosjektleder for spesialprosjekter i NSW-politiet, fra sin base ved Hurstville politistasjon i Sydney.

– Vi så at OC-spray ikke hadde ønsket effekt på mennesker vi konfronterte. Folk kunne være så høye på adrenalin eller rus at OC-sprayen ikke stoppet dem. Selv OC-spray i øynene, stoppet dem ikke fra å angripe politifolk. I tillegg så vi at folk med enkelte psykoser heller ikke lot seg stoppe. På toppen av det så vi at enkelte miljøer sendte hunder i angrep på politifolk. OC-spray virker dårlig også der, sier Hansen.

Men tiden gikk, og mange politifolk ble skadet uten at noe ble gjort. Ulike politiorganisasjoner laget derfor en del støy for å påvirke politikere og politiledelsen.

Temperaturen var høy.

Prøveperioden

Mindre bråk ble det ikke da politifagforeningen i september 2006 fikk anledning til å demonstrere bruken av elpistol i parlamentet i NSW. Det var politiminister Carl Scully som autoriserte demonstrasjonen, hvor en polititjenestemann ble skutt av elpistol for å vise effekten, og at det var ufarlig.

En livaktig demonstrasjon ble gjennomført, til tross for forbudet mot å bære våpen i parlamentet, og til tross for at Scullys søknad om å få tillatelse hadde blitt avslått av Meredith Burgmann, presidenten i parlamentets overhus.

Politiministeren ble sparket av andre årsaker en måned senere, men elpistol-debatten fortsatte med uforminsket styrke. I 2007 ble det enighet om å etablere en prøveordning hvor politiets spesialmannskaper - tilsvarende norske IP3 - skulle ha tilgang til elpistol i en 12-måneders periode.

– Tanken var at disse ikke skulle være første respons, men en backup som patruljene kunne tilkalle dersom OC-spray og andre konvensjonelle virkemidler ikke hadde effekt under pågripelsen av farlige personer, sier sjefsinspektør Hansen.

I 2008 ble prøveperioden gjort permanent og utvidet. En grundig evaluering talte for at fordelene ved innføring var større enn ulempene, og dermed rullet politiet ut ytterligere 1122 elpistoler av typen «Taser» til erfarne, operative polititjenestemenn av en viss rang. Inkludert i dette var en treningspakke.

– I tillegg bygde vi inn robuste tilsynsfunksjoner på politidistriktsnivå der alle hendelser med elpistol ble gjennomgått, og hvor lyd og bilde ble fremlagt for å se at prosedyrene var fulgt, forklarer Hansen.

Grundig utredning

Tilsynsfunksjonen hadde månedlige møter for å se på bruk og trussel av elpistol. Hvis elpistolen ble brukt utenfor fastlagt prosedyre, skulle det startes en grundig oppfølging overfor tjenestemannen som hadde brukt våpenet.

Hansen beskriver en «Taser Executive Committee» som skulle se på fordeler og ulemper ved utvidet tilgang til elvåpen, samt at en egen ombudsmann skulle lage en evaluering. Ombudsmannen skrev senere en egen evalueringsrapport etter prøveperioden.

I sin første rapport om NSW-politiets bruk av taser, publisert i november 2008, påpekte ombudsmannen at risikoen ved å bruke elpistol er langt høyere når det ordinære politiet bruker dem enn når spesialstyrkene gjør det. Årsaken, skrev ombudsmannen, er at «ordinære polititjenestemenn trener betraktelig mindre på å håndtere høyrisikohendelser, og arbeider ikke i godt trente lag» slik som spesialstyrkene.

For å sørge for at elvåpenbruken er «sikker, effektiv og konsistent, er det avgjørende at ordinære polititjenestemenn får en klar, helhetlig og konsistent veiledning om bruken». Ombudsmannen listet deretter opp 29 anbefalinger han mente burde følges før generell innføring av elpistol ble vedtatt.

De detaljerte anbefalingene berørte områder som trening, dokumentasjon, enhetlige rutiner og oppfølging av alle parter i etterkant av at elvåpenet hadde blitt avfyrt. I etterkant av rapporten, sier Hansen at de aller fleste av de 29 anbefalingene er oppfylt.

Og i juni 2010 ble det bestemt at alle ordinære polititjenestemenn i delstaten skulle utrustes med elpistol. Samtidig ble det innført en obligatorisk godkjenningstrening med elpistol som en del av den årlige, operative treningen.

1800 hendelser

Ombudsmannens andre rapport om politiets bruk av elvåpen, publisert i 2012, viser at NSW-politiet var involvert i mellom 52-108 elvåpen-hendelser hver måned i 2010 og 2011 - til sammen over 1800 hendelser. I 73 prosent av hendelsene ble elpistolen trukket, men ikke avfyrt.

Hansen sier til Politiforum at NSW-politiet har praktisert fullstendig åpenhet rundt innføring og bruk av elpistol, slik at samfunnet er kjent med bakgrunnen, rutinene og ikke minst resultatet av granskningene som gjennomføres etter at våpenet har vært i bruk.

I tråd med ombudsmannens anbefalinger, bruker også politiet mye tid på trening for å sørge for sikker bruk av elvåpen.

– Vi jobber mye med scenario-trening, og øver på ulike situasjoner hvor det vektlegges gode rutiner for om elpistol eller vanlig pistol skal brukes når farlige situasjoner oppstår, sier Hansen.

Peter Hansen i Sydney-politiet demonstrerer en funksjonskontroll av elpistolen Taser i forkant av patruljekjøring.
Peter Hansen i Sydney-politiet demonstrerer en funksjonskontroll av elpistolen Taser i forkant av patruljekjøring. Foto: Ole Martin Mortvedt

Han forklarer at elpistolen er konstruert slik at våpenets sikring blir aktivert når den settes tilbake i hylsteret, noe som også hindrer tapping av våpenets batteri. For å få avstand til pistolen som er montert på hofta, innførte NSW-politiet også såkalt «cross-draw» for elpistolen. Det innebærer at den bæres lavt på brystet på motsatt side av pistolen.

– Vi har ikke erfart at tjenestemenn har trukket feil av elpistol og pistol. Den tydelige forskjellen i plassering, sammen med grundig operativ trening, har forhindret dette. Samtidig er det viktig å huske at elpistolen er knallgul, og den er ganske annerledes enn pistolen, sier Hansen.

– Svært pålitelig

Han forteller at politiet trener på å bruke tohåndsgrep, og at våpenet er utstyrt med et laserlys som gir et rødpunktsikte for treffpunktet.

Skuddet som går ut av elpistolen kan variere. Det henger sammen med kraften i patronen, som bestemmes av hvor lang praktisk rekkevidde politiet ønsker. Politiet i NSW bruker en 25 fotspatron, med en rekkevidde tilsvarende rundt 7,5 meter. Patronen har to stålnåler som sprer seg med en vinkel på åtte grader, og er forbundet til våpenet med tynne strømførende ledninger.

Det brukes ikke krutt til å drive nålene, men strøm fra elpistolen tenner en liten oksygenladning, som driver de strømførende nålene ut mot treffpunktet.

– Vi har opplevd denne avfyringsmekanismen som svært pålitelig og treffsikker, sier Hansen.

Når skuddet treffer, pulserer det høyfrekvent strøm i fem sekunder. Dette lammer muskulaturen mellom treffpunktet i de to nålene, noe som gir politiet anledning til å få satt på håndjern og få kontroll på situasjonen.

Hvis tjenestemannen bommer med el-skuddet, og angriperen ruser fremover, kan man gjøre en såkalt «drive-stun mode». Da støtes elpistolen direkte mot kroppen, og man gjør et nytt avtrekk. Denne metoden ble brukt i 3,6 prosent av elvåpen-hendelsene i NSW mellom oktober 2008 og november 2011.

– Dette slår ikke ut musklene så mye, fordi polene er så nært hverandre. Men det gir en virkning som i de fleste tilfeller er til hjelp for å få kontroll på situasjonen. Hvis polene ikke får kontakt, registrerer våpenet det, og skrur lynraskt opp voltstyrken, forklarer Hansen.

Ladeskap for elpistoler.
Ladeskap for elpistoler. Foto: Ole Martin Mortvedt
Han sier at fremgangsmåten for bruken av elpistol i utgangspunktet er lik. Når en trusselsituasjon oppstår, skal tjenestemannen trekke elpistolen og dekke den som truer. Det vil da komme en tydelig elektrisk lyd fra elpistolen som en understrekning av hva som kan skje. Dette advarer den som truer.

– Hvis situasjonen eskalerer, og kontroll ikke er oppnådd, avfyres elpistolen. Det gir tjenestemannen fem sekunder til å få håndjern på den som truer, sier Hansen.

– Dere synes ikke det blir for mye utstyr å holde orden på med innføring av elpistolen?

– Vår erfaring er at tjenestemennene har god kontroll, og vi ser at elpistol er et godt alternativ til den dødelige pistolen. Ingen som oppfører seg bra, blir truffet, svarer Hansen.

Kunne blitt drept

Politiførstebetjent Darcey er glad for den treningen han og resten av Sydney-politiet får på bruk av elpistol. Han er også tilfreds med at alt de gjør med elpistolen etter at den er aktivert, blir tatt opp med våpenets innebygde kamera.

– Da er det aldri noe spørsmål om hvorfor vi brukte den. Samfunnet kan se oss i kortene, og på den måten ha tillit til jobben som vi gjør, mener han.

Darcey tenker tilbake på hendelsen i Northern Beaches før jul, som han sier kunne fått et helt annet utfall uten elpistol.

– Etter at han var truffet, fikk vi raskt kontroll på kniven hans, samtidig som vi fikk på ham håndjern. Ambulanse var allerede rekvirert og på stedet, og på grunn av hans mentale tilstand ble han kjørt direkte til en mentalinstitusjon for helsemessig oppfølging, sier politiførstebetjenten, og fortsetter:

– Han var en trussel for familien sin, vi kunne ikke hatt ham løpende rundt i gatene, og han var for uforutsigbar til at vi kunne nærme oss med køllene. Og han løp fort. Dette hadde vært en situasjon vi uten elpistol ville ha løst med skarpe skudd. Han ønsket også, i sin rus, å bli truffet av kulene fra en politimann. Han forsøkte «suicide by cop».

Istedenfor attenåringen ble alvorlig skadet eller drept, mottar han nå helsefaglig hjelp.

– Sett fra vår side, løste vi oppdraget på en måte som er langt mindre belastende på våre folk enn om vi hadde skutt med vanlig pistol. Vi har flere kolleger som har skutt og drept i tjenesten, og det er en enorm belastning å ha skutt ett menneske. Av to konkrete kolleger som var i en slik situasjon, valgte den ene å ikke gjennomføre rådgivende samtaler. Han fikk store problemer, ble alkoholiker og mistet både jobb og familie. Den andre takket ja til tett oppfølging, og han er tilbake i tjeneste, men fremdeles med oppfølgingssamtaler, forteller Darcey.

Stolt over løsningen

Han understreker at det er en sammenheng mellom elpistolens varslingslyd og det faktum at den i tre av fire tilfeller blir trukket uten å bli avfyrt. Kun dens blotte tilstedeværelse, sammen med politifolkenes taktikk, gjør at den ikke avfyres oftere.

– På mitt lag bruker vi elpistol ofte. Det er spesielt fint å bruke på folk som er påvirket av «ice», eller metamfetamin, et sterkt rusmiddel som gjør folk svært voldelige. Ofte bruker de kniver og andre våpen. Hos oss har vi de siste årene hatt omtrent en 80 prosent økning av «ice»-brukere, sier Darcey.

Hans erfaring, som også ombudsmannens rapport indikerer, er likevel at bruken av elpistol går ned. Befolkningen vet hva elpistolen gjør, og sånn sett har den hatt en oppdragende virkning.

Samtidig mener også Darcey at det er lett å legge en elpistol-avfyring bak seg.

– Om vi med elpistol har skutt folk som har utgjort en trussel, tenker vi ikke mer på det. Da føler vi kun at vi har gjort en god jobb uten å skade noen, og vi drar hjem fra vaktsettet med en bra følelse. Det tror jeg ikke jeg hadde gjort hadde jeg vært tvunget til å skyte tenåringen med vanlig pistol. Han var jo egentlig en bra ungdom, som fikk en atypisk rus. Jeg er stolt over måten vi løste denne jobben på.

Til toppen