Jonas, Fredrik och Magnus berømmer foreldrenes innsats under oppveksten. Tre gutter som spiller hockey. To liter melk og et helt brød til hver frokost. – De ble jo nesten rike da vi flyttet ut, sier de.
Jonas, Fredrik och Magnus berømmer foreldrenes innsats under oppveksten. Tre gutter som spiller hockey. To liter melk og et helt brød til hver frokost. – De ble jo nesten rike da vi flyttet ut, sier de. (Foto: Magnus Laupa)

De svenske trillingene kler seg likt – på jobben

Et arr på haken og noen centimeter skiller dem. I sverige er det politimennene Jonas, Fredrik og Magnus som er ganske så like.

  • Endret

– Det er jo sånn at man lurer på om man er edru, spøker en eldre kollega når Magnus, Fredrik og Jonas står på rad og rekke i uniform i lunsjrommet i politihuset.

Jeg forstår ham. Synet er litt surrealistisk. Mange av arbeidskameratene vil se, si noe morsomt eller lete etter forskjeller. Noen tar et bilde med mobilen. På tross av at brødrene er ukomfortable med fotografering, tar de oppmerksomheten med ro.

– Byen er liten. De fleste her vet hvem vi er og kjenner de ikke meg, så kjenner de noen av de andre. Hilser en på gata, så hilser jeg alltid tilbake selv om jeg aldri har sett mennesket før. Det er enklest sånn, sier en av dem.

Da de var små ble de kledd i ulike farger for at omgivelsene skulle klare å skille dem. Fredrik var gul, Magnus rød og Jonas blå. De er 32 år gamle og har også to eldre brødre. Av de tre er Fredrik eldst, Magnus i midten og Jonas yngst.

Les også saken om tvillingene Edith og Camilla i Romerike politidistrikt her.

Får ikke kjøre i samme bil

Magnus er den av trillingene som holder til i politihuset i hjembyen. Han ble ferdig med utdanninga først og har jobbet som politi i snart seks år.

– Det var en barndomsdrøm. Da jeg gikk på videregående skole lurte jeg på om jeg skulle bli brannmann en stund, men det ble politi.

Han gikk politiutdanninga i Växjö. Under det siste året kunne han møte på lillebror Jonas i korridorene.

Fredrik, som er født først, har bare vært politi i ett år. På videregående skole gikk han handel- og administasjonslinja, og fikk fast jobb ganske raskt. Han trivdes, men jobbet ekstra som ordensvakt på kveldene.

– Allerede da hadde jeg mye kontakt med politi og redningstjeneste. Ideen om å jobbe med noe i den retningen vokste nok i meg.

Han søkte til slutt og kom inn i Stockholm. Etter å ha vært i praksis i Gävle er han nå tilbake på hjemstedet og pendler til en jobb i en nærliggende by. I høst blir han arbeidskamerat med Magnus i hjembyen.

Det ser brødrene positivt på, selv om de sikkert kommer til å blandes av og til. De kommer til å måtte være nøye med å skrive den første bokstaven i fornavnet når de rapporterer, og de får ikke kjøre i samme bil. Det får ingen som er familiemedlemmer, i tilfelle de må vitne mot hverandre.

– Å kjøre sammen vil kunne skape usikkerhet på flere måter. Det er vanskelige å vite hvem som har sagt eller gjort hva. Vi vil ikke skape problemer sånn sett i alle fall, sier Magnus.

Ikke en del av «trillingene»

Jonas, som bor og arbeider i en større by, er glad i anonymitete. Der er han ikke "en av trillingene". Derimot har tanken slått ham det kan skje at brødre blir angrepet av noen han selv har hatt å gjøre med i jobben, dersom de kommer for å hilse på ham.

– Her hjemme vet jo alle at vi er tre. Til og med visse kriminelle vet det. Sånn er det ikke der jeg jobber. Noen kan jo gå løs på Magnus eller Fredrik fordi de tror det er meg.

Det å måtte ta imot dritt for noe man ikke selv har gjort, er gutta godt kjent med. Under oppveksten hendte det hele tiden.

– Hvis det var noe på skolen som skjedde, så var det sikrest å straffe alle tre.

(Teksten fortsetter under bildet)

svenske trillinger 2
svenske trillinger 2 Foto: Magnus Laupa

Tøff ungdomstid

Tenårene var tøffe. Tre gutter som var leie av å ha kopier av seg selv hengende rundt hele tiden. Hjemme, på skolen og på hockytrening. De slapp å dele rom, men feil trøye kunne likevel havne i feil skap og det var av og til nok for at det skulle brake skikkelig løs.

Konfliktene ble flere når deres tre år eldre storebror flytta hjemmefra for å begynne på videregående skole. Han var den som hadde holdt orden på søsknene. Foreldrene kan ikke ha hatt det lett med alle dustene som bodde i huset, konstaterer brødrene.

– Men det var jo en hockeymatch der jeg tror vi var enige, fleiper Magnus.

Og da de pakket ned en pall med Oboy og hundre brødskiver, og reiste ut og fisket utenfor mormor og morfars hytte et stykke utafor byen, gikk det også ganske rolig for seg.

Etter at de flyttet hjemmefra tok kranglinga slutt. I dag står de nær hverandre. Men de opplever ikke at de har det nærmest magiske samholdet visse tvillinger virker å ha.

– Min samboer er tvilling. Hun og hennes søster kan få vondt på samme sted samtidig og de ringer hverandre hver dag. Av og til to ganger, forteller Magnus.

Skulle de opprettholde den rutinen, ville det blitt voldsomt med ringing, fleiper trillingene.

Ingen under 1.90

Ifølge dem selv har de aldri sammenligna seg selv så mye med hverandre. Ikke en gang under de urolige årene. På skolen hadde de lignende karakterer. Magnus og Fredrik tok førerkortet samme dag. De møtte til og med hverandre i et veikryss under oppkjøringa.

Magnus og Jonas gikk videregående skole sammen, og har også blitt pappaer med bare et knapt års mellomrom. Det gjør at Jonas lurer på om det kan være sånn at han og Magnus står hverandre nærmest genestisk sett.

– Men vi vet ikke. Jeg er til og med usikker på om mamma vet det. Jeg har fått for meg at hun har sagt noe om at to av oss er eneggede tvillinger og jeg har nok tenkt at det er jeg og Magnus. Men vi har aldri brydd oss om å finne ut av det der.

Når de ble født, seks uker for tidlig, var det likevel Jonas som var mest annerledes. Han er yngst og var også minst.

– Jeg veide bare 1,6 kilo. De andre var 2,1. Ingen av oss var særlig store.

Jonas er fortsatt minst. Bare 190 centimeter, mot brødrenes 191 og 193. Han bruker også en størrelse mindre i sko. Han bedyrer at han kan leve med det.

Fredrik ser det utelukkende som en fordel at hans to brødre, tross at de er noen minutter yngre, har mer yrkeserfaring enn det han har.

– Vi prater en del jobb og jeg har jo alltid et spørsmål om ting. Det er kjempebra.

Han føler heller ingen bitterhet over arret på haka, som Magnus i samarbeid med en bandykølle årsaket en gang i barndommen.

– Nei, det gjør jo at man ser at det er meg. Og når jeg var yngre tenkte jeg at det var litt tøft også. Jeg er heller takknemmelig.

Alltid der det skjer

At det ble samme yrke for trillingene synes de egentlig ikke er så rart. De har jo fulgt hverandre i det meste.

– Og så bruker vel mamma si noe sånt som at vi alltid ville være der det skjedde – at vi var veldig interesserte av blålys og sånt, sier Jonas.

Og sånn er det det fortsatt. De jobber alle innen områder av politiet der man må gripe inn.

Magnus lurte en kort periode på om han skulle bli hundefører. Men han måtte tenke seg om på nytt da samboeren viste seg å være allergisk. For Jonas og Magnus, som begger har hver sin lille sønn, kan skiftordningene også tære på søvnen mellom rundene. Men de vil ikke bytte.

– Det var jo det har vi ville når vi drømte om å jobbe som politi.

Til toppen