By og land, hand i hand?

Innføringen av «fjernpolitimodellen» i region 2 Sør-Trøndelag Politidistrikt.

Jeg ønsker først å fremme noen påstander:

  • Kampen mot reservetjenesten har ikke like bred støtte i hele korpset.
  • Bortfallet av reservetjenesten har gitt publikum et for dårlig beredskapstilbud i kommunene Frøya og Hitra.
  • Det må fortsatt være forskjell på by og land når det kommer til organisering av beredskap.
  • Politiets prosesser har vært lukkede og ekskluderende, og det har vært til dels lav takhøyde når det kommer til meningsmangfoldet vi vet ligger der.

Kampen mot reservetjenesten

Politiets Fellesforbund (PF) Sør-Trøndelag har hatt et uttalt mål om at reservetjenesten skal bort. Vi støtter langt på vei at vi må se på alternativer til reservetjenesten, da den må anses å være en «passiv» arbeidsform. Det vi likevel har vært opptatt av å påpeke, er at reservetjenesten har en betydelig verdi i form av folks trygghetsfølelse lokalt, og at den er en lite kostnadskrevende ordning.

Vi er ikke enige i at reservetjenesteordningen alene skal bære skylden for hyppige brudd på hviletidsbestemmelsene og har påpekt at bemanningssituasjonen, utformingen av bestemmelsene i seg selv samt utforming av turnus med tanke på arbeidstidens lengde og plassering, er en vel så stor kilde til brudd.

I «prosessen» som førte frem til beslutningen om å ta bort reservetjenesten, påpekte vi en rekke punkter som primært ville svekke publikums trygghet, men som sekundært også ville gjøre vår arbeidssituasjon vanskeligere. Disse synspunkter ble fremført i diverse arbeidsgrupper som var satt og som blant annet hadde fått i mandat å utrede fordeler og ulemper ved et bortfall av reservetjenesten.

Det har blitt hevdet fra ledelsen at de ikke vil ha et sovende politi og at en sovende politimann ikke oppdager kriminalitet. Jeg tror ikke politifolk sover noe mer enn andre, og at en politimann på reservetjeneste fra ettermiddag og frem til han/hun går til sengs rundt midnatt er en del av den «våkne» befolkning.

Det er heller ikke uvanlig at politifolk forflytter seg fra hjemmet under reservetjenesten med tjenestebil og utstyr og således blir gratis synlig politi.

Vi blir også møtt med argumenter om at vi nå etter at reservetjenesten ble tatt bort, er ute og jobber på kveld og i helger. Jeg vil i den sammenheng understreke at vi med gammel ordning, jobbet ute i nesten tilsvarende antall timer på helg som med den nye ordningen, selv om vi i tillegg hadde reservetjeneste i «hullene». Noen kveldssett gjennom uka hadde vi også kapasitet til, og situasjonen ble oppfattet som godt tilpasset lokale forhold.

Ordningen vi har fått i dag medfører en responstid på to-tre timer til de ytterst befolkede områdene her, mellom klokken 23.00 - 07.00 på ukedagene, og 04.00 – 20.00 (04.00 – 16.00) i helgene.

Lokalt politi på dagtid

Det er nå etter 22. juli-kommisjonens rapport, hvor det er illustrert oppdragshyppighet gjennom uka med et klart tyngdepunkt på helg, uttalt fra justis- og beredskapsministeren at helgene skal styrkes opp, men at dette ikke skal gå på bekostning av dagtidskapasiteten.

Politiet har jo en rekke forvaltningsoppgaver og servicetilbud for publikum, samt en rolle i samfunnet som også må ivaretas på dagtid. Forvaltningsoppgavene har vært et viktig kontaktpunkt opp mot befolkningen og det kan her i tillegg nevnes at sivile gjøremål har hatt den samme gevinsten, om enn i noe mer negativ sammenheng for den innbyggeren det gjelder.

Det aller meste av forhåndsplanlagt forebyggende arbeid må også nødvendigvis utføres på dagtid. Under dette punkt ligger politiets kontakt opp mot skoler og ungdomsmiljø, kontakt med kommuneadministrasjon, politiråd og annet tverretatlig samarbeid.

Vi har eksempler på en rekke prosesser som vi opplever som en «styrt» utarming av vårt tjenestested. To stillinger har nå blitt flyttet til nabokontoret. En rekke forvaltningsoppgaver som var en positiv kontakt opp mot publikum er sentralisert. Passutstedelser, våpensøknader, politiattester, og så videre ivaretas av andre kontorer. Mitt tjenestested har nå i snart to år blitt ledet av forskjellige tjenestemenn fra nabokontoret, noe som langt ifra oppleves som noen god situasjon for oss som jobber i dette lensmannsdistriktet.

Vi imøteser nå med håp og spenning hva som skal skje i den prosessen vi går inn i som følge av kommisjonens rapport. Vil ledelsen nå kjøre en bredere og mer inkluderende prosess, hvor alle kan komme med innspill selv om den er av kritisk karakter? Takhøyden det snakkes om må være reell og opplevd, ikke bare et punkt i ledelsens festtaler.

Vil man i denne prosessen klare å skille mellom by og land, når det gjelder hvordan politiet bør organisere seg i fremtiden? Vi ønsker selvsagt alle sammen å bidra til at norsk politi blir bedre rustet til å møte fremtiden, og vi må snu oss og se fremover selv om vi også må ta lærdom av det som har skjedd.

Jeg tør påstå at politiet har gått baklengs inn i framtiden noen år, og ikke i alle sammenhenger vist oss som den kunnskapsetaten vi ønsker å være.

Til toppen