Banden skulle tømme minibanker over hele Norge. Så møtte de politibetjentene fra Stryn

Stryn sentrum ligger øde. Det er natt til torsdag 23. februar, og lett snødrev i lufta. Politibetjent Vegard Dale, praksisstudent Lars Kristian Reknes og en tredje politibetjent har reservetjeneste. De skal snart bli vekket.

Noen minutter over klokka halv tre går lyset på inne i lokalene til Sparebanken Vest. Den stille alarmen er nok til at de to personene på utsiden trekker seg unna. I et hus et stykke unna, våkner Rune Ommedal av en telefon fra vekterselskapet. «Falsk alarm», er det første han tenker – de hadde hatt litt trøbbel med alarmen uka i forveien – før han kler på seg, setter seg i bilen og kjører de to minuttene til arbeidsplassen.

Pulsen er rolig i det han nærmer seg banklokalene i sentrum. Så ser han det: Hvit spraymaling på overvåkningskameraene. To store, gapende hull i minibanken. Ledninger som stikker ut.

Klokka 02.58 ringer telefonen hos politiets operasjonssentral i Florø.

Rundtur på Østlandet

Elleve dager tidligere lander flight W6 3215 fra Bucuresti på Torp lufthavn i Sandefjord. Blant passasjerene som forlater Wizzair-flyet, er en rumensk statsborger i 30-åra. Mannen reiser lett, han har kun med seg håndbagasje når han går gjennom terminalbygget.

På utsiden bruker han noen sekunder på å orientere seg. Rumeneren finner NSBs shuttlebuss som frakter passasjerene til nærmeste togstasjon. Han drar kredittkortet for å kjøpe billett, og litt utpå ettermiddagen er han framme på Nationaltheatret stasjon i Oslo.

Natten tilbringer rumeneren på et hotellrom i hovedstaden.

Neste morgen, tirsdag 14. februar, finner han fram til nærmeste bilutleiefirma. Igjen drar han kredittkortet, og snart kjører han ut derfra i en hvit Suzuki Vitara. Rumeneren tilbringer mesteparten av dagen og ettermiddagen i leiebilen, mens han kjører rundt på Østlandsområdet, tilsynelatende på måfå.

Samtidig, i Romanias hovedstad Bucuresti, forbereder to andre menn i 30-årene seg på avreise. Den 15. februar bestiller de flybilletter til Torp, og tidlig på morgenen den 17. februar setter også de seg til rette på et Wizzair-fly i retning Norge. Klokka 12.45 lander de på Torp.

Utenfor terminalbygget står en hvit Suzuki og venter.

Mislykkede forsøk

Noen timer senere ankommer trioen varehuset Bauhaus på Liertoppen utenfor Drammen. Handleturen er målrettet. Rumenerne plukker med seg blant annet gaffateip, spraymaling, hullsag og arbeidshansker på vei til kassa.

Innkjøpet beløper seg til drøye 755 kroner. Klokken er 15.25 når den første rumeneren bruker kredittkortet sitt for siste gang i Norge. De neste ni dagene skal de tre være selvforsørget.

Fra Liertoppen kjører de til en leilighet i Oslo som den første rumeneren har leid via Airbnb. I leiligheten finner de en verktøykasse de ser nytten av. Samme kveld reiser de videre til Fredrikstad, hvor den første rumeneren har funnet en passende minibank – målet for trioens første brekk i Norge.

Metoden de benytter, er like utspekulert som den er ukjent her til lands. Overvåkningskameraet setter de ut av funksjon med spraymaling. Med hullsagen borer de to hull i panelet på minibanken, finner fram til de riktige ledningene, før de bruker en bærbar PC til å kople seg opp mot kretskortet, minibankens hjerne.

Gjennom det som kalles «blackboxing», bruker rumenerne programvare på PC-en for å få minibanken til å spytte ut penger. Denne første natta mislykkes de. To netter senere er de på veien igjen, denne gangen til en minibank i Ski i Akershus. Heller ikke der får trioen ut penger.

Men natt til 21. februar går det. Etter å ha stjålet med seg verktøykassen fra den nå nedrøykede og skitne Airbnb-leiligheten, kjører trioen til Porsgrunn. Med samme framgangsmåte tømmer de en minibank for noen tusenlapper – utbyttet er magert, men rumenerne har ikke planer om å gi seg. Allerede neste dag fortsetter Norgesturneen retning vestover, over fjellet.

I Sogn og Fjordane forsøker de seg først på en minibank i Skei, men forsøket mislykkes og de får ikke med seg noen penger.

Så setter den hvite Suzukien kursen mot Stryn.

Mistenkelige biler

Den 22. februar har blitt til den 23. og hjemme hos politibetjent Vegard Dale ringer telefonen i tretida på natta. Han har reservetjeneste, og når han får melding om hva som har skjedd i minibanken i sentrum, er han snar til å få på seg uniformen og sette seg i bilen.

Utenfor Sparebanken vest møter Dale politistudent Reknes, som også har fått telefon fra operasjonssentralen. Omtrent på samme tid starter motoren på den hvite Suzukien som står parkert like ved banken. Tilforlatelig kjører den ut av Stryn sentrum. Det snør tettere i det bilen setter kursen mot Strynefjellet.

Kollegaen fra Nordfjordeid lensmannskontor, som har vaktsamarbeid med Stryn, er også på vei, og rapporterer inn at hun følger med på møtende biler. Men det er ikke den retningen Suzukien kjører.

– Vi er på plass i banken i løpet av ti minutter, sier Dale.

– Der starter vi umiddelbart avhør og åstedsundersøkelse. Vi stoppet også forbipasserende biler for å få beskrivelser av biler de har passert på vei inn til sentrum. Vi skjønner ganske raskt at dette ikke er noe vanlig brekk. Det er boret to hull i minibanken, og ut av det ene stikker det en ledning. I enden av ledningen er det festet en kontakt.

Ingen av politibetjentene er ennå klar over den hvite Suzukien. Fem minutter tidligere, klokka 03.03, har en melder ringt inn til operasjonssentralen og fortalt om en mistenkelig bil på vei østover, ut av sentrum. Bilen de først får melding om, er en svart stasjonsvogn på vei mot Strynefjellet. Først en halvtime senere kommer også den hvite Suzukien på politiets radar.

Marianne Føleide er operasjonsleder, og tar imot samtalene som kommer inn.

– Vi får tips om forskjellige biler som hadde blitt observert i området, og søker etter dem i registrene. Etter hvert får vi flere bilnumre som vi søker opp i Indicia. Vi får treff på det ene bilnummeret, hvor det er mistanke om at dette er noen som kom til Norge for utføre kriminalitet, sier Føleide.

Allerede før patruljen er framme i banken, har hun kontaktet kolleger på operasjonssentralen i Gudbrandsdalen for å orientere dem.

Stoppet i Lom

Det er i praksis bare tre innfartsårer til Stryn. Riksvei 15 over Strynefjellet, E39 i retning nordover mot Sunnmøre og E39 sørvestgående mot Nordfjordeid og Førde. Alternativ rute til E39 sørover mot Førde, er fylkesvei 60 over Utvikfjellet. Disse rutene møtes på Byrkjelo nord for Skei. Dette vet operasjonsleder Føleide godt.

– Lokalkunnskapen er veldig viktig i en sånn sak. Vi er klar over de fluktmulighetene som finnes, hvilke veier de kan ha reist for å komme seg vekk fra stedet og hvem som eventuelt kan ha sett noe på de aktuelle fluktrutene, sier hun.

Klokka er 03.18 når operasjonssentralen ringer Vegtrafikksentralen for å få kontaktinformasjon til brøytemannskaper de vet er i aksjon på Strynefjellet. De blir spurt om å holde øynene åpne. Like før klokka 04.00 observerer de den sorte stasjonsvognen, og melder tilbake. Et drøyt kvarter senere melder de inn at de også har observert den hvite Suzukien.

Samtidig har operasjonssentralen i Gudbrandsdalen sendt ut en patrulje på reservetjeneste, som kjører opp mot Strynefjellet fra den andre siden. I Sparebanken Vest går Dale, Reknes og den andre politibetjenten gjennom overvåkningskameraet sammen med ansatte i banken. Ved halv femtiden på natta har signalementet av to av de tre rumenerne blitt oversendt operasjonssentralen i Gudbrandsdalen.

Under en halvtime senere kommer meldingen om at den svarte og den hvite bilen er stoppet av patruljen fra Lom. Føreren av den svarte bilen har maks uflaks; han har ikke rent mel i posen, og blir pågrepet.

I den hvite Suzukien finner patruljen tre rumenere – hvorav to matcher signalementet fra operasjonssentralen – samt mye mistenkelig utstyr og verktøy. To timer etter at den første patruljen fra lensmannskontoret kom fram til banken, får de beskjed om at tyvene er pågrepet.

– Vi var tre fra politiet og to fra sparebanken som sto i banklokalene og jublet for at de ble tatt. Det var utrolig moro å få den telefonen mens vi sto der sammen med de ansatte. Å kunne si at «nå har vi dem», så kort tid etterpå, skaper veldig mye tillit, sier Dale.

– Denne gangen klaffet planen som ble lagt. Det som var avgjørende i denne saken var at politiet fikk rask melding om hendelsen, politiressursene var i nærområdet, gode lokalkunnskaper og ikke minst godt samarbeid innad i politiet, sier operasjonsleder Føleide.

Slik endte ferden for de tre rumenerne, etter 4300 kjørte kilometer i en leid Suzuki Vitara. Og slik kunne også historien ha endt for patruljen på Stryn og Hornindal lensmannskontor.

Brukte mafiaparagrafen

De tre rumenerne ble kjørt tilbake til Sogn og Fjordane og satt i arresten samme natt. Overvåkningsbildene knyttet dem til innbruddet, og verktøyet som politiet fant i bilen, matchet skadene på minibanken.

– På overvåkningsbildene så vi at de først sprayet maling på kameraene, før de trakk seg tilbake. Så observerte de om noen kom, før de returnerte og begynte å bore halvannen time senere. Lyset gikk på da den stille alarmen i banken gikk, og da trakk de seg tilbake igjen og satt i bilen og ventet. Så kom politiet, og da kjørte de rolig ut av bygda. Vi oppfattet dem som mobile vinningskriminelle, sier Dale.

Stryn og Hornindal lensmannskontor sendte derfor ut en forespørsel til andre politidistrikter for å finne ut om det var registrert lignende hendelser. Slik ble de kjent med de fire tilsvarende innbruddsforsøkene i Ski, Fredrikstad, Porsgrunn og Skei, alle med samme modus.

– Vi så veldig fort at det var mye som gikk igjen. Framgangsmåten var identisk, helt fram til diameteren på hullene som ble boret. Og de ble fanget på overvåkningskameraer på fire av de fem åstedene. To av rumenerne går igjen på alle overvåkningsbildene, forklarer politibetjenten.

Få dager etterpå hadde det lille lensmannskontoret overtatt alle de fem sakene. I et tidlig møte gikk de inn for å gå for tiltale etter mafiaparagrafen.

– Det handler om å være avskrekkende, å sette standarden slik at de ikke kommer igjen. Det er mye fokus, blant annet fra Politidirektoratet, mot rumenske miljøer. Når vi først får en slik inngang er det derfor vanskelig å ikke jobbe for å avdekke så mye som mulig, forteller politibetjent Eirik Krossen, som ble koblet inn da etterforskningen startet.

Sammen med kollega Dale og praksisstudent Reknes, var det denne trioen som skulle kjøre den videre etterforskningen.

Mistenkelig programvare

Blant beslagene de gjorde, var en PC og rumenernes mobiltelefoner. For å sikre de digitale sporene, kontaktet Stryn og Hornindal lensmannskontor raskt datakrimenheten på politihuset i Florø. Det tok ikke lang tid før Dale og Krossen satt i møte med politibetjent Sindre Sørbråten Breda, for å gå gjennom innholdet og for å finne ut hva dette dreide seg om.

– Jeg gikk gjennom programvaren og loggene på PC-en, og skaffet en oversikt over hvilke programmer som hadde blitt brukt. Jeg så sammenheng mellom programmene som hadde blitt brukt samtidig, som jeg så var startet opp på samme tidspunkt som minibankinnbruddene, forteller Breda.

To programmer gikk igjen. Det ene var «Teamviewer», et kommersielt program for fjernstyring av datamaskiner, mens det andre programmet var hjemmesnekret.

– Det virket å være relativt likt et diagnoseprogram som brukes for å gjennomføre service på minibanker. Men noe modifisert, for å si det sånn. Det var det programmet de brukte for å snakke med kretskortet i minibanken, forklarer Breda.

Etter å ha gjort litt research, hadde både han og kollegene fra Stryn en viss mistanke om hva dette handlet om, en mistanke som ble bekreftet etterhvert som brikkene falt på plass.

– Alle tenkte ganske tidlig at dette handlet om «blackboxing», sier Breda.

– Det vi startet med, var at noen hadde tatt en drill og boret hull i en minibank. Så var PC-en koblet opp mot minibanken med en kabel, som gjorde at de kunne kapre signalet og koble seg til. Enkelt sagt gir de deretter minibanken beskjed om å spytte ut penger, fortsetter han.

Da politibetjentene begynte å undersøke innholdet på mobiltelefonene, sperret de opp øynene.

– Der fant vi en bruksanvisning for «blackboxing». Mobilen framsto som en «jobbtelefon», med mange bilder av minibanker, telefonnumre og kontakter. Nettleserhistorikken viste også mange Google-søk på minibanker, sier Krossen.

Banale søk som «ATM Ireland», og det faktum at mange av minibankbildene åpenbart ikke var tatt i Norge, fikk politibetjentene til å ane at saken kunne være langt større enn det de først trodde.

En stor gravejobb

Undersøkelsen av mobiltelefonene avdekket omfattende dialog og bruk av flere sosiale medier, som de involverte brukte for å kommunisere seg imellom. Kommunikasjonen, Google-søkene og bildene på mobiltelefonene, gjorde at lensmannskontoret så ut over Norges grenser.

– Vi kontaktet Desken på Kripos for å få sendt ut meldinger til de landene vi fant tilknytning til. Etter at de kontaktet Europol, tok det ikke lang tid før vi fikk tilbakemelding om at det hadde blitt gjennomført flere slike brekk i disse landene. I hvert fall to av de tre som vi pågrep, kunne knyttes til flere åsteder, sier Krossen.

Han understreker at de ikke vet hvorvidt de tre rumenerne faktisk er skyldige i lovbruddene ellers i Europa.

– Det er heller ikke alle nasjonene som tror at det er de samme folkene som står bak. Men disse tre har blitt stoppet av politiet, og en eller flere av dem har hatt kontakt i flere land. Vi har uansett ikke kapasitet til å være med på noen internasjonal etterforskning, sier politibetjenten.

Pågripelsen av de tre rumenerne, og den påfølgende etterforskningen på det lille lensmannskontoret i Sogn og Fjordane, vakte imidlertid stor internasjonal interesse. Europol kom tidlig på banen med et ønske om å få innblikk i funnene fra den norske etterforskningen.

– Vi har gravd mye, sier Dale, og ramser opp:

– Vi kontaktet reiseselskapet til rumenerne og fikk tak i flybillettene, vi skaffet kvitteringen fra Bauhaus og knyttet utstyrskjøpet opp mot beslaget, vi fant bilder av dem fra ATK-kameraer og overvåkningskameraer, det er digitale spor, telefonnumre og IP-adresser. Vi har jobbet masse med reiseruten deres og mye mer.

Politistudent Reknes sier han omtrent satt med telefonen opp etter ørene i to uker.

– Jeg ringte blant annet rundt til de involverte bankene og til Bauhaus, for å få oversendt kvitteringen. Det var der jeg så de hadde kjøpt en 64mm hullsag, lik den som ble brukt til å bore hull i minibankene. Det var en ufattelig morsom jobb, og vi brukte det vi hadde av tekniske spor for å knytte dem til brekkene. For min egen del var det utrolig lærerikt å få så mye ansvar i praksisåret og få være med på en så stor etterforskning, sier han.

Invitasjonen fra Europol

Etter hvert som stadig flere løse tråder dukket opp, ble det klart at det lille lensmannskontoret måtte sette begrensninger på hva de skulle følge opp og ikke. Dale sier de måtte ha et bevisst forhold på å ikke grave seg ned i det de fant som knyttet rumenerne til forhold i utlandet.

– Vi har vel ikke helt klart det, smiler han.

Den 23. april satte nemlig Dale og Breda seg på flyet i retning Haag i Nederland. Destinasjonen var Europols hovedkvarter, og de to nordmennene var invitert for å dele det de hadde funnet av informasjon som kunne være nyttig for andre lands politi.

– Det var litt utenfor komfortsonen, men møtet var helt ordinært og ganske uformelt. Det var et oppstartsmøte mellom politi fra de nasjonene som hadde åpne saker, uten mistenkte. Vi var med for å se om våre pågrepne var aktuelle i noen av de andre landene. Og det var kjekt å være nordmann i Europol. Vi fikk mye skryt for jobben vår, forteller Dale.

Rundt bordet satt representanter fra politiet i Slovenia, Spania, Kroatia, Ungarn og Frankrike, og Irland i tillegg til Dale og Breda og representanter fra Europol. Enkelte land fikk nyttig informasjon fra nordmennene som de kunne bruke i sin etterforskning.

– Vi hadde ikke forventet dette da vi begynte etterforskningen. Men det var veldig interessant å være der, sitte ved bordet og dele informasjon med andre lands politi. Veldig laidback, egentlig, sier Breda.

Pågrep 27 personer

Europol har en koordinerende rolle, og har ikke etterforskningsansvar i disse sakene. Under møtet fortalte de om tendensen i denne typen minibankinnbrudd, som dukket opp i Vest-Europa så sent som i 2015. Mens det i 2015 ble registrert 15 slike innbrudd, steg tallet til 58 i 2016, ifølge en pressemelding fra Europol.

– Modusen er nok mer kjent i Europa enn i Norge. Noen steder har de fått ut vanvittig med penger. I Storbritannia fikk ranere med seg 1,2 millioner pund på ti dager. I sakene i Frankrike er det snakk om summer opp mot 50-60.000 Euro. Potensialet er stort, spesielt hvis minibanken er full, sier Dale.

I Norge ble utbyttet fra de fem minibankene langt mer beskjedent.

– Vi beslagla 8-9000 kroner, men de har ikke brukt kredittkortet sitt etter det første brekket, og har dermed vært selvforsynt i over en uke, sier politibetjenten.

Metoden fungerer på en spesiell minibankmodell, noe som var årsaken til rekognoseringsrundene til den første rumeneren. Ifølge Europol er det heller ikke alltid metoden fungerer – anslagsvis er det kun ett av fire forsøk som lykkes.

– Mye avhenger av om de har tid på seg. Det er ikke bare å trykke på en knapp, man må bruke tid for å få minibanken til å spytte ut penger. En årsak er minibankens maksgrense for uttak, som gjør at de må kjøre prosessen flere ganger, forklarer Krossen.

I etterkant av politibetjentenes reise til Haag, slapp Europol en pressemelding om at totalt 27 personer hadde blitt pågrepet i forbindelse med «blackboxing» mot europeiske minibanker i 2016 og 2017. Tre av disse ble altså pågrepet etter at de forsøkte seg på minibanken i Stryn.

– Det er jo klart det er gøy at de ble stoppet i Stryn når de har reist rundt i hele Europa, smiler Dale.

– Så hadde nok saken vært ferdig langt tidligere for vår del, hadde det ikke vært for de internasjonale forgreiningene. Det er ikke alltid to betjenter og en student får jobbe så lenge med en sak, fortsetter han.

«Lokalpoliti i praksis»

I skrivende stund, nesten et halvt år etter pågripelsen, er enda ikke hovedforhandlingen berammet, men alle tre rumenerne har forklart seg og to av de tiltalte har erkjent de norske forholdene. En av dem nekter fremdeles straffeskyld på alle punktene av datainnbrudd og tyveri, men erkjenner to forhold av fartsovertredelse.

– Vi har fått stor frihet til å jobbe med dette og prioritere dette, både jeg, Reknes, Krossen og juristen som er på saken. De første tre månedene var det nok stort sett dette vi jobbet med, men vi hadde vakt og beredskap som vanlig, så det var ikke hele tiden. En del tid har gått med på å få svar på anmodninger om utlevering av opplysninger, sier Dale.

Krossen sier organiseringen av kontoret gjør det lettere å håndtere en sak av en slik størrelse.

– Vi har jo en egen krimtekniker som har tatt hånd om det meste av beslag, den biten. Tapping av telefoner blir gjort av andre betjenter på kontoret. Vi har ikke behøvd å prioritere det.

Lensmann Lasse Trosdahl i Stryn skryter av jobben hans ansatte har gjort, og sier dette er slik de «alltid» har jobbet i Sogn og Fjordane.

– Straffesaksansvarlig ser at disse må få jobbe med denne saken, og det er nøkkelen for oss. Det er helt avgjørende. Fellesskapstanken vi har her i Sogn og Fjordane, er det utrolig viktig å få fram. Det er slik vi makter å ta de store sakene. Og, som lokalavisa «Fjordingen» skrev på lederplass to dager etter at dette hendte, «Dette er lokalpoliti i praksis». Vi kjenner folk, vi vet at det er få veier ut av kommunen, den lokalkunnskapen er utrolig viktig, understreker lensmannen.

Han fnyser av moteordet «robust», som han mener har blitt en floskel.

– Denne fjorden her er et robust fagmiljø, sier han, og viser til samarbeidet med blant annet Nordfjordeid lensmannskontor noen mil unna.

– Robustheten vår, består i at vi tenker helhetlig.

Fornøyd bankansatt

Det tok ikke lang tid etter brekket før minibanken til Sparebank Vest i Stryn var byttet ut. Nå med en nyere modell, som – etter det Politiforum kjenner til – «blackboxing»-metoden ikke fungerer på. I den lille bankfilialen er de svært tilfredse med sitt lokale politi.

Rune Ommedal, den bankansatte som var først på stedet, er sjeleglad for å ha lensmannskontoret i bygda.

– For meg personlig, er det klart det er viktig å ha nærhet til politiet. Det var to stykker fra Stryn som rykket ut, og de var der på noen minutter. Skulle de ha rykket ut fra langt unna, og brukt 40 minutter, er det ikke sikkert saken hadde blitt løst på samme måte, tror Ommedal.

Nærheten til politiet, understreker han, er «ekstremt viktig».

– I slike situasjoner er tidsaspektet helt avgjørende.