Avhør av barn: Et betydelig kunnskapsløft

For å trygge allmenn rettsoppfatning er det viktig å kommentere Miriam S. Johnsons funn og hennes vidtrekkende slutninger i sin doktorgradsavhandling ved Psykologisk institutt, UIO, om gjennomføring av avhør av barn.

  • Endret

På bakgrunn av kvantitativ forskning på spørsmål i barneavhør, finner Johnsen at det ikke har skjedd noen positiv utvikling i form av økt bruk av anbefalte spørsmål eller ikke-anbefalte ledende og misledende spørsmål i barneavhør. Ut fra dette er Johnsons konklusjon at kvaliteten på barneavhør i Norge ikke har endret seg de siste ti år.

Kunnskapsløft

For å forstå at det har skjedd et betydelig kunnskapsløft på dette feltet, er det nødvendig med et lite historisk tilbakeblikk på hvordan gjennomføring av dommeravhør på nittitallet var, rundt Bjugnsaken. Gamst & Langballe (2004) fant gjennom sin forskning fra den tiden, at både barnet og den mistenktes rettsikkerhet ble satt i fare ved at verken strafferettslige hensyn eller barnets behov for ivaretagelse ble ivaretatt i avhøret.

Barneperspektivet var fraværende. Barnet forsto verken formålet ved avhøret, hvem som møtte eller hva som skulle skje. Kommunikasjonsmønstret var overveiende krysseksaminasjon med ledende spørsmål og ofte press, som forvirret og villedet barnet. Sjelden fikk barnet fortelle fritt. Barn ble heller gjerne avbrutt eller overhørt når de prøvde å ta initiativ til å fortelle om overgrep.

Slik hemmende kommunikasjonsstil førte til at det forelå så sparsom informasjon fra barnet, at det ga lite grunnlag for å oppklare det anmeldte forholdet. Slik er heldigvis ikke situasjonen i dag!

Studiene på nittitallet avdekket et stort behov for å styrke barns rettsstilling ved å bedre kvaliteten på avhør av barn. Etterutdanningen i kommunikasjon med barn i avhør ved Politihøgskolen, vektlegger i dag bred kunnskap om barn og barns forutsetninger for å være kompetente informanter.

I en trinnvis prosessopplæring med tett veiledning og kommunikasjonstrening gis det opplæring av en forskningsbasert dialogisk avhørsmetode, DCM.

Dagens metode

Den Dialogiske samtalemetoden DCM er utviklet ved kvalitativ forskning i politiets praksisfelt, såkalt feltforskning. Vesentlig ved kommunikasjonen er å ta hensyn til juridiske krav om nøytralitet, objektivitet og ikke-ledelse og samtidig hensyn til barneperspektivet ved ivaretagelse, trygghet og respekt for barnet.

Avhør av barn er en kompleks oppgave som krever variert kunnskap og sammensatte kommunikasjonsferdigheter. Derfor består DCM av flere betydningsfulle sider ved kommunikasjon og en helhetlig tilnærming; verbale formuleringer fremstilt som fremmende ikke-ledende kommunikasjon, faseinndeling med spesifikke kriterier, struktur og tematisk organisering, holdninger og væremåter. Kontaktskapende kommunikasjon og aktiv lytting vektlegges, for å motivere og trygge barnet.

Alle disse aspektene er like viktig og virker inn på hverandre i kommunikasjonen med barnet.

Et reelt bilde?

Gir Johnsons forskning et reelt bilde av kvaliteten i avhør av barn i Norge? At det kommer ny forskning for å evaluere avhør av barn, er viktig og nødvendig for feltet. Det er i Norge kun foretatt kvantitativ forskning på spørsmål i avhør av barn. Det er derfor grunn til å reise spørsmål om det er faglig og etisk korrekt å trekke de vide slutningene Johnson gjør på bakgrunn av opptelling av ulike spørsmålstyper i avhøret.

Siden avhørsmetoden politiet anvender favner over et bredt spekter av kvaliteter i kommunikasjonen, er det behov for forskningsmetoder som fokuserer på kvalitative og helhetlige sider ved kommunikasjonen i avhøret. Bare da kan vi også forstå hvordan ledende spørsmål defineres, når de inntreffer i avhøret og hvilken grad av støtte eller påvirkning de har på barnet. Ikke minst er det behov for å se på spørsmål ut fra barnets alder og modenhetsnivå.

Aktører både i rettsapparatet, påtalemyndighet, ansatte i barnehusene og politiet selv, som ser og har vært med på kunnskapsutviklingen, registrerer politiets økte profesjonalitet i kommunikasjon i barneavhør. Det kommer lettest frem ved at mange barn uttrykker tillit og motivasjon til å fortelle om vold- og overgrepserfaringer, også omfattende og detaljert, som sikrer bevisverdi.

---

Kari Trøften Gamst er dr.polit og cand.ped.spec. Hun har deltatt i oppbyggingen av etterutdanningen i avhør av barn ved Politihøgskolen. Hun driver blant annet opplæring- og kursvirksomhet til et bredt faglig utdannings-og praksisfelt, og er også ansvarlig for kompetanseprogrammet «Barnesamtalen i barnevernet».

Til toppen