Sakkyndig-nestor frykter retten ikke skal forstå DNA-bevis

– Forståelsen dommere får av konsekvensen av DNA-bevis, er helt avhengig av hvordan den sakkyndige legger frem sin erklæring, at dette skjer objektivt og såpass pedagogisk at fag- og legdommere forstår det som presenteres. I praksis er dommerne helt prisgitt de DNA-sakkyndige, sier Tor Langbach (73).

Langbach er pensjonert jurist og tidligere tingrettsdommer i Trondheim tingrett. Han var direktør for Domstoladministrasjonen i seks år frem til 2013.

– Hypnotisk effekt

Så sent som i fjor skrev han læreboken «Om rettsmedisin og sakkyndighet – en innføring». Der tar han også opp problematikken omkring angivelse av sannsynlighet.

– Det er en allmenn problemstilling i rettsmedisinen. Et DNA-funn står litt i en særstilling her, ved at sannsynligheten kan uttrykkes ved et tall. Men tall har en litt hypnotiserende effekt; jurister vil lett knytte et tall opp mot den juridiske måten å tenke sannsynlighet på, og det kan føre galt av sted. Og det er ingen allmenn konsensus om hvordan man skal bruke språklige angivelser av sannsynlighet, sier Langbach, som likevel tar et forbehold.

– Min kjennskap til bruk av DNA i straffesaker i retten er litt utdatert, sier Langbach.

Kurser om erklæringer

Han holder årlige kurs for Den rettsmedisinske kommisjon for sakkyndige i de ulike disiplinene genetikk, klinisk rettsmedisin, odontologi, rettspatologi, psykiatri og toksikologi.

– Dette er et kurs hvor rettsmedisinere trenes i hvordan erklæringer skal skrives, og hvordan de skal presenteres i en rettssak, forklarer Langbach.

I DNA-kurs bruker de alltid sannsynlighetsberegninger i rollespillene rundt presentasjonen.

– De presenterer en erklæring basert på et kasus. I disse erklæringene brukes LR, som de skal forklare oss. I rollespillet er jeg forsvarer. De har blitt ganske gode, men det er ikke enkelt å forstå så mye at man kan ha et grunnlag for å nærme seg dette kritisk som ikke-fagperson, sier Langbach.

28 drap i året

Han utdyper:

– Dommere er allmennpraktikere. Vi har ikke egne straffesaksdommere. Dessuten er legdommere alltid i flertall i retten i straffesaker. Muligheten for retten til for egen del å føre kontroll med de ulike sidene ved DNA-bevis er følgelig svært liten, sier jurist Tor Langbach til Politiforum.

Han viser til at Norge årlig har 28 drap.

– Det innebærer at en dommer i tingretten statistisk vil se en drapssak med 13-15 års mellomrom, og en voldtektssak kanskje hvert fjerde år. DNA-bevis er ikke et aktuelt bevis i mange av disse sakene. En dommer er følgelig vanligvis helt uten kunnskap om denne typen bevis, og om hvordan LR beregnes og skal forstås, sier Langbach.

Forstår ikke kommisjonen heller

Han viser til at det eneste aktuelle korrektiv til den sakkyndiges rapporter er uttalelsen Den rettsmedisinske kommisjonen kommer med.

– Kommisjonens oppgave er jo å kvalitetssikre de erklæringene de mottar, og er på dette området den eneste kvalitetssikringen domstolene har. Men problemkomplekset og diskusjonene om det ene eller det andre er knyttet til et lite og spisskompetent fagmiljø, hvor det er svært vanskelig for «utenforstående» å komme inn med relevante synspunkter som er faglig begrunnet, sier Langbach.

Også kommisjonens egne synspunkter om rapporten fra den sakkyndige kan være vanskelig tilgjengelig:

– Det er heller ikke enkelt å forstå hva konsekvensen av DRKs kommentarer er for verdien av de sakkyndiges funn og vurderinger, sier Langbach.

Han ønsker velkommen et alternativt miljø.

– Det ville vært betydelig bedre dersom slike bevis ble vurdert av to uavhengige sakkyndigmiljøer. Da kunne det blitt kontradiksjon i retten, som kunne gitt dommerne en bedre mulighet til å forstå styrker og svakheter ved bevisene.