Politiets voldsmonopol må forvaltes med kløkt og omhu. Enkeltsaker der politiet kan ha utøvd ulovlig makt får ofte stor oppmerksomhet, og kan medføre at privatpersoner i større grad opponerer mot politiets inngrep. Men hvilket mulighetsrom har privatpersoner til å utøve nødverge mot politiet?

I 2005 ble det lovfestet i den nye straffeloven § 18 at «[u]tøving av offentlig myndighet kan bare møtes med nødverge når myndighetsutøvingen er ulovlig, og den som gjennomfører den, opptrer forsettlig eller grovt uaktsomt». Lovbestemmelsen fastslår i praksis bare det som var gjeldende rett også tidligere.

Kongsberg-saken

I lys av både samfunnsutviklingen generelt, og Kongsberg-saken spesielt, er det naturlig å tenke seg at polititjenestepersoner oftere kan bli møtt av privatpersoner som protesterer mot og er uenige med politiets ordre og/eller fysiske myndighetsutøvelse. Den praktiske konsekvensen vil ofte være at privatpersonen anmeldes for ikke å etterkomme politiets pålegg eller for vold mot politiet.

Av hensyn til en effektiv polititjeneste må grensen for privatpersoners rett til å utøve nødverge mot tjenestehandlinger være meget snever. Pågriper politiet deg, må du være lydhør, uansett hvor uenig du måtte være. Protester må tas i ettertid.

Et eksempel på det finner man i Rt. 1949 side 797, i en sak hvor politiet bortviste en mann som nektet fordi han bare sto og ventet på trikken hjem. Retten konkluderte med at politiet ikke hadde rimelig grunn til å be tiltalte å fjerne seg, og han ble frifunnet.

Hadde mannen protestert fysisk ville han trolig blitt dømt for vold mot politiet. Budskapet er at om politiet gir beskjed om at du er pågrepet, er den store hovedregelen at du må følge ordre. Fotballen har fått «VAR», som kan hjelpe til å klarlegge faktum der og da, men en mulig urett begått av politiet må løses i ettertid.

Privatpersoners rett

I Rt. 1979 side 760 tok Høyesterett stilling til spørsmålet om hvor grensen for lovlig protest mot politiet går. I denne saken skulle politiet, etter ordre fra politijuristen, pågripe en kvinne som sperret en vei hun mente hun hadde eiendomsrett og eksklusiv bruksrett til.

Kvinnen protesterte mot pågripelsen, og satte seg til motverge ved å sparke etter polititjenestemennene, mens hun bet dem i hånden og i låret. Hun krevde å bli frifunnet på grunn av nødverge, men vant ikke fram.

I Høyesteretts konklusjon står det:

«En eventuell feiltakelse fra politiet i faktisk eller rettslig henseende kan ikke gi adgang til nødverge med mindre pågripelsen fremtrer som et klart overgrep. Ikke under noen omstendighet kan domfeltes anførsler gi grunnlag for å anse pågripelsen som et klart overgrep.»

Denne lovforståelsen er innarbeidet i den nye straffeloven § 18. Utover de grunnleggende vilkårene for nødverge, er den sentrale begrensningen for adgangen til å utøve nødverge at den ulovlige myndighetsutøvelsen må være forsettlig eller grovt uaktsom.

Formuleringen «den som gjennomfører den» fra straffeloven § 18, viser at skyldkravet knytter seg til den personen som utfører myndighetshandlingen, og underbygger den snevre adgang privatpersoner har for å fysisk motsette seg politiets handlinger.

Et eksempel på en som vant fram med lovlig nødverge finnes i Rt. 1982 side 379. I forbindelse med en demonstrasjon fra samer fikk politiet beskjed fra operasjonssentralen om å pågripe alle samer. De pågrep da en same som var finsk TV-reporter, og ikke en del av demonstrasjonen. De som søkte å hindre politiets arbeid her ble frifunnet av byretten. Frifinnelsen sto seg også i Høyesterett, og illustrer at det eksisterer en reell mulighet for protest, men at den er meget snever.

Rettstilstanden

Oppsummert så er rettstilstanden slik at privatpersoner som den klare hovedregel må følge politiets ordre under pågripelser og andre anholdelser. Jeg kjenner kun Kongsberg-saken fra media, men det overrasker meg veldig om ikke dette blir et tema i saken, som jeg håper blir belyst nøkternt og saklig i retten.

Denne rettstilstanden inkluderer også handlinger hvor den utøvende polititjenestepersonen tar feil, ved for eksempel å ha handlet ut ifra en feiloppfatning av faktum. Så lenge denne feiloppfatningen ikke er grovt uaktsom, så må enhver finne seg i polititjenestepersonens ordre eller handling.

En mulig urett fra politiet, må altså løses i ettertid ved at man innrømmer erstatning til den som har blitt utsatt for en urett. Her er det etter min vurdering rom for forbedring ved at oppreisningsbeløpet settes høyere enn i dag.