I denne artikkelen skal vi sette søkelyset på enkelte praktiske tilfeller hvor taushetsplikten utfordres.

Ansatte i politiet er pålagt taushetsplikt med hjemmel i politiloven § 24, forvaltningsloven §§ 13 til 13 f, og i politiregisterloven kapittel 5 og 6. Politiregisterloven kapittel 6 omfatter begrensningene i taushetsplikten, og i lovens § 24 fremgår det at polititjenestemenn «plikter å hindre» at andre får «adgang eller kjennskap» til det de «i forbindelse med tjenesten eller arbeidet» får vite om «noens personlige forhold».

Taushetsplikten er altså ikke bare noe som pålegges den enkelte i politiet eller påtalemyndigheten, men også noe som aktivt skal håndheves. Man «plikter å hindre» at andre får vite om noens personlige forhold. Hva så når denne «andre» er mistenktes far eller mor?

Eksempelet er ikke upraktisk. Dersom en 18-åring pågripes og settes på glattcelle for et fylleslagsmål, og en bekymret forelder ringer politiet for å spørre om de har deres sønn eller datter, kan faktisk ikke polititjenestepersonen svare ja eller nei på spørsmålet med mindre 18-åringen har gitt sitt samtykke. Dette kan være utfordrende både for polititjenestemenn og for utenforstående.

Unntak fra plikten

Taushetsplikten har også andre praktiske konsekvenser for politiets arbeid. I møte med helsepersonell eller sosialarbeidere, kan man fort oppleve å møte en vegg der man egentlig hadde ønsket å finne en åpen dør. Dette skyldes at taushetsplikten for helse- og sosialarbeiderne hindrer dem fra å gi opplysninger til politiet. De skal tenke på og verne om sin pasient, akkurat som politiets oppgave er å forebygge og etterforske forbrytelser, pågripe lovbrytere, samt ivareta deres rettigheter.

I noen situasjoner vil imidlertid andre interesser kunne veie tyngre enn hensynet til pasientens behov for konfidensialitet. Helsepersonelloven gjør derfor noen unntak fra/begrensninger i taushetsplikten slik at helsepersonell kan ha rett, og i noen tilfeller også plikt, til å gi opplysninger om pasientforhold til politiet og andre nødetater.

I tillegg til disse ytre konsekvensene, har taushetsplikten også virkninger «innover» for den enkelte polititjenesteperson. De fleste ansatte i politiet og påtalemyndigheten er klare over at brudd på taushetsplikt er straffbart, og at grove brudd på taushetsplikten har en strafferamme på inntil 3 års fengsel, jf. straffeloven § 210, jf. § 209.

Selv om enkelte brudd på taushetsplikten vil anses mer alvorlige enn andre, som for eksempel å lekke taushetsbelagt informasjon til pressen, vil også deling av taushetsbelagte opplysninger med nærstående slik som venner og familie være en overtredelse av straffebudet, objektivt sett.

Mange fasetter

I visse situasjoner må man – som polititjenesteperson – imidlertid dele taushetsbelagte opplysninger med kolleger. Det er klart at taushetsplikten ikke er til hinder for dette når ingenting tilsier at opplysningene har berettiget interesse av hemmelighold, for eksempel at opplysningene er allment kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. Og når det gjelder politiets forvaltningsmessige og sivile gjøremål, kan opplysninger gjøres kjent for andre tjenestemenn i den utstrekning «tjenestemessige behov» tilsier det, jf. politiloven § 24 siste ledd. For politiets politi- og påtalemessige virksomhet gjelder det samme, jf. politiregisterloven § 21 første ledd.

Taushetsplikten har mange fasetter, og det er ikke rart dersom man finner den uoversiktlig eller overveldende. En god tommelfingerregel er at det er bedre å holde taushet dersom man er usikker, og heller dobbeltsjekke med overordnet dersom man er usikker på hva som kan deles av taushetsbelagt informasjon.

LES OGSÅ: Oppskriften på en vilkårlig faktaundersøkelse