Riktig melding, feil mann

Det var en nattvakt ved den gang Sandefjord politikammer. En god kollega svarte på en innkommen telefon. I den andre enden var det en som trengte politiets hjelp, han var oppkavet og noe uforståelig i stemmen. Det hørtes ut til å være en god kjenning av politiet, en såkalt «gjenganger» som så mange ganger «plaget» politiet med sine mange henvendelser om uønskede personer på utsiden av huset, personer inne i huset, om noen som ville ta han.

Min kollega ba han, som så mange ganger før, roe seg ned, ikke være redd, og om å gå og legge seg. Han ble også pålagt og ikke ringe politiet mer denne natten. Så la min kollega på telefonrøret.

Kort tid etter ringte samme mann igjen. Min kollega, som sikkert på den tiden hadde funnet frem slumreteppet, svarte irritert at nå fikk han «ta pillene sine» og gå til sengs. Telefonrøret ble igjen hardt koblet til resten av telefonen.

Tredje gang vedkommende ringte, rakk han i tillegg til å si navnet sitt, også å komme med sin adresse.

Det var da min kollega forsto at denne personen ikke var «gjengangeren», men for oss en helt ukjent bekymret mann som faktisk hadde ubudne gjester rundt sin bolig, og som virkelig hadde behov for politiets hjelp. Utrykning fant sted, og politiet og innringer møttes straks etter.

De skiltes samme natt som gode venner, og overraskende nok kunne vi ikke lese om denne hendelsen i lokalavisen.