Se hvordan politistudentene har forandret seg

LES OGSÅ: Fotograf Sturlason har fotografert alle politistudenter siden 1981

Håvard Aksnes

Politistudent i 1980-1981, klasse D (politiklassen)

«De siste årene på Kripos synes jeg det ble mer og mer rapportering og byråkrati, og mindre tid til å jobbe.»

Hvordan har politiet endret seg fra du gikk ut av skolen?

– Helt fra begynnelsen hos Kripos fikk jeg reist mye rundt om i landet på de ulike straffesakene vi fra Kripos hjalp til med. Når vi kom inn utenfra, så vi hvordan de lokale lensmannsbetjentene hadde full oversikt over folk, hvor de jobbet, slektskap og forbindelser og aktiviteter. Trengte vi hjelp fra de lokale betjentene, strømmet de til. Dette har endret seg kraftig. Rigide tjenestelister gjorde det til et lite helvete å få tak i lokale betjenter på kort varsel når vi trengte dem. Og den gode lokalkunnskapen har forsvunnet. De siste årene på Kripos synes jeg det ble mer og mer rapportering og byråkrati, og mindre tid til å jobbe.

Du valgte å jobbe på Kripos i 28 år. Hvorfor?

Slik ser Håvard Aksnes ut i dag.Click to add image-byline

– Jeg har bestandig likt utfordringer og når det kan være litt kronglete å finne svaret. På Kripos fikk vi de vanskelige sakene som alle var forskjellige, og hvor svaret ikke lå åpent i dagen. På Kripos jobbet vi bestandig i team. Det likte jeg. At jeg ble en avhører, en taktisk etter forsker var mer tilfeldig og hadde mer med hvilke stillinger som ble ledig. Som avhører likte jeg å komme i kontakt med folk. Når de begynte å fortelle, jeg kunne gjenkjenne detaljer fra etterforskningen og ting begynte å få en sammenheng, da var det tilfredsstillende. Jeg har avhørt folk som har gjort de mest grusomme ting. Men hele tiden var det viktig å utøve en respekt for personen jeg avhørte, for å komme gjennom det som sto foran oss.

Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd i politiet?

– At jeg fikk være med da Kripos fikk hovedansvar for overgrepssaker, slik at vi fikk satt dette saksfeltet på dagsorden. Jeg tror det betød mye for dem som jobbet med det. Før hadde jeg inntrykk av at dette ikke var anerkjent som et viktig fagområde.

Hvilken sak glemmer du aldri?

– Hvis jeg må velge, må jeg trekke frem arbeidet etter tsunamien i Thailand romjulen 2004. Vi på Kripos bidro i identifiseringsarbeidet av de omkomne. For meg var det en spesiell opplevelse å møte de pårørende og skulle gi dem mest mulig informasjon. Vi var der fem ganger i løpet av 10 måneder. Møtet med hele flylaster med pårørende glemmer jeg aldri. Som politimann føler man i utgangspunktet at man hele tiden må si noe, fylle pausene med prat. Etter hvert skjønte jeg at vi ikke trengte å si noe hele tiden. Det viktigste var bare å være der for dem.

Aashild Barkhall

Politistudent i 1980-1981, klasse E

«Likestillingspolitikken på 1980-tallet har ført til mange flere kvinner i politiet, og yrket er ikke lenger så mannsdominert. Det synes jeg har vært fint.»

Hvordan har politiet endret seg fra du gikk ut av skolen?

– Likestillingspolitikken på 1980-tallet har ført til mange flere kvinner i politiet, og yrket er ikke lenger så mannsdominert. Det synes jeg har vært fint. I mitt kull var vi 40 kvinner av 412 elever. Jeg ser at politiet har blitt et mer attraktivt yrke å søke seg inn i, selv om jeg føler det er kommer flere begrensninger i å gjøre jobben nå enn det var tidligere. Mye er mer styrt ovenfra nå.

Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd i politiet?

– Tollvesenet avdekket en pengekurér på Gardermoen. Jeg var etterforsker på saken, og sporene førte oss til en ransaking i Oslo som resulterte i et rekordstort narkotikabeslag. I leiligheten fant vi spor etter mye mer stoff som stammet fra et enda større parti narkotika, som igjen førte til tjenestereise til Nederland og pågripelser der. Gang på gang så jeg at hvis man som etterforsker ikke ga seg, men grov videre, snakket med folk og forfulgte sporene, så kom man gjerne videre.

Hvilken sak glemmer du aldri?

– Trafikkulykken der tre generasjoner omkom. En påske jeg jobbet overtid på Gardermoen fikk vi melding om trafikkulykke på E6 sør for Kløfta. Jeg kom som første politi til det som var et kraftig sammenstøt mellom to biler. En kvinne hadde med vilje kjørt inn på E6 i motgående kjørebane og frontkolliderte med en bil med fire personer. Bak rattet satt en far som var død, i baksetet en bestemor som var død og en seks måneder gammel baby som var hardt skadet og som døde etter kort tid. Kun moren til babyen, som satt i passasjersetet foran, overlevde. Jeg har klart å distansere meg fra alle andre dødsfall jeg har opplevd på jobb. Men opplevelsen av å se det lille barnet ligge hardt skadet i veibanen gjorde et veldig inntrykk. Det hele var så uforskyldt for de som ble rammet.

Jan Martin Dørum

Politistudent i 1998-2001, klasse N

«Han hogg og traff meg på siden av hodet med øksa. Det ble mye blod og en ganske alvorlig skade.»

Hvordan har politiet endret seg fra du gikk ut av Politihøgskolen?

– Jeg ser på det som nesten før og etter 22.juli 2011. Som lensmannsbetjent hadde vi bortimot «frie tøyler» i den grad at vi styrte arbeidshverdagen og prioritering av oppgavene på egenhånd. Det ble en kraftig dreining etter sommeren 2011. Slik jeg skjønner det nå er alle oppdrag mer styrt fra operasjonssentralene – på godt og vondt. I tillegg må jeg nevne sentraliseringen som har skjedd. Større distrikter og lengre avstander gjør at lokalkunnskapen vi hadde før blir borte.

Hvilken sak glemmer du aldri?

– Tidlig i karrieren hadde jeg avhør av en respektert mann i bygda som var anklaget for seksuelle overgrep mot sine to fosterdøtre. Det var en veldig alvorlig sak som havnet på mitt bord tre uker etter at jeg avsluttet Politihøgskolen. Jeg satt med mannen i to hele dager og fikk mange underlige svar som på en måte underbygget sannheten i anklagene. Han ble dømt, både fordi de fornærmede og omstendighetene rundt hadde opplyst saken veldig godt, samtidig med at jeg hadde fått frem siktedes personlighet. Dette var en alvorlig, men kunnskapsrik start på jobben som lensmannsbetjent, og som har fulgt meg siden.

Hvilken opplevelse fra karrieren har gjort sterkest inntrykk?

– Jeg kan jo ikke komme utenom den såkalte øksesaken på Flisa for over 12 år siden, hvor gjerningsmannen i narkotikarus angrep oss med øks. Han hogg og traff meg på siden av hodet med øksa. Det ble mye blod og en ganske alvorlig skade. Bare flaks hindret en mer alvorlig utgang. Hendelsen satte sine spor, og jeg slet med søvnen en god stund etterpå. Mye skyldes at gjerningsmannen ble løslatt, og jeg både ble reaktiv på lyder om natten og tenkte strategisk om hvordan jeg skulle håndtere ham hvis han kom på døra. Tankene og søvnproblemene avtok heldigvis, men de var tilstede helt til mannen ble endelig dømt for drapsforsøk i lagmannsretten i 2011.

Jarl Ingvar Brekke

Politistudent i 1990-1991, klasse K

«Politikarrieren ble ikke som forventet. Min erfaring er at det vektlegges i høyere grad hvem du er enn hva du er.»

Hvorfor ble du politi?

– Det var en rekke tilfeldigheter, men jeg ønsket et variert og utfordrende yrke. Jeg vurderte på denne tiden flere yrkesretninger, blant annet Forsvaret.

Hvordan har politiet endret seg fra du gikk ut av skolen?

– Det er opplagt en stor forskjell på en etatsskole og en høyskole. I dag er formalkompetanse i større grad vektlagt enn realkompetanse. Dagens politibetjenter er nok mer ensartete enn tidligere. Den gamle skolemodellen utgjorde etter mitt syn et bredere snitt av befolkningen.

Ble politikarrieren din som forventet?

– Nei, den ble ikke som forventet. Min erfaring er at det vektlegges i høyere grad hvem du er enn hva du er, altså at personlige egenskaper vektes mye mer enn faglige kvalifikasjoner. Det ble ingen karrierevei som sådan. Jeg har i hovedsak valgt å jobbe operativt. Jeg har stort sett foretrukket hendelsesstyrt tjeneste fremfor kontortid.

Hvilken sak glemmer du aldri?

– Min makker og jeg fikk i utgangspunktet en melding om et rutinemessig ordensoppdrag i Grønland politikrets. Da vi ankom åstedet kort tid etter, viste det seg at vedkommende var beruset og bevæpnet med et haglegevær, noe som ikke var kjent for operasjonssentralen. Gjerningspersonen hadde rett i forkant skutt mot flere personer. Min kollega og jeg var ubevæpnet, men vi klarte å pågripe personen, dog med høy puls og noe dramatikk. Uten annet utstyr enn batong og håndjern. Jeg tror at risikovilligheten var vesentlig større den gangen.

Hvilken opplevelse fra karrieren har gjort sterkest inntrykk?

– Ingen enkeltopplevelser, men dødsfall og ulykker som har involvert barn eller unge mennesker har gjort sterkt inntrykk.

Hva er de viktigste egenskapene for en polititjenestemann?

– Ærlighet, integritet og profesjonalitet.

Ville du valgt samme yrkesvei igjen?

– Neppe. I så tilfelle ville jeg jo ikke ha tatt lærdom av mine erfaringer.

Siw Thokle

Politistudent 1990-1991, klasse A (lensmanns-klasse)

«Vi hadde ingen operasjonssentral som silte oppdrag, og fikk derfor telefoner rett inn fra publikum om stort og smått, sent og tidlig.»

Hva var din første jobb i politiet?

– Etter Politiskolen ble jeg beordret til å gjøre pliktåret ved Leka lensmannskontor i Nord-Trøndelag. Der ble jeg tidvis konstituert som lensmann, så jeg fikk en bratt læringskurve. På den tiden var Politiskolen 2-årig, og vi fikk lønn under utdanningen. Derfor fikk vi også et såkalt pliktår hvor vi kunne beordres dit det var bemanningsbehov.

Hvorfor ble du politi?

– Jeg er en av de som hadde dette som en drøm fra barndommen, og som målrettet jobbet for å komme inn på Politiskolen. Ved første opptak sto jeg som reserve, mens ved andre gangs gjennomføring av opptaksprøver fikk jeg tilbud om plass.

Hvordan har politiet endret seg fra du gikk ut av skolen?

– Det første man ser er at mannskapet i dag har en annen kjønnssammensetning og ikke minst at vi i dag har kollegaer med minoritetsbakgrunn. Nå er kjønnsfordelingen 50/50 på grunnutdanningen, mens vi i 1991 var fem kvinner av totalt 24 i min klasse. Det var også en lensmannsetat hvor man kjørte private biler, installert med blålys betalt av den enkelte, og utbredt bruk av reservetjeneste. Vi hadde ingen operasjonssentral som silte oppdrag, og fikk derfor telefoner rett inn fra publikum om stort og smått, sent og tidlig. Kvalitetshevingen som har skjedd innen ulike fagområder er enorm, og det samme er tilfanget av litteratur. Den gang var erfaringsoverføring i hovedsak eneste kilde til deling av kunnskap.

Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd i politiet?

– I 2010 ble jeg ansatt som avdelingsleder for den nyoppstartede bacheloravdelingen i Stavern. Vi hadde svært knapp tid til rådighet, for skolen skulle starte opp i august samme år. Jeg ansatte til sammen 13 personer, og er veldig stolt av den innsatsen og iveren som dette teamet la ned for å nå målet.

Hvilken sak glemmer du aldri?

– Det er lett å tenke på de triste sakene som har gjort sterkt inntrykk, enten det er drap eller ulykker med stort omfang. En sak jeg fortsatt kjenner det gjør vondt å tenke på er Christoffer Kihlesaken, hvor en stefar ble dømt for mishandling mange år etter hendelsen, og guttens mor ble dømt for medvirkning. Jeg jobbet selv i Sandefjord på den tiden, men hadde ingen direkte befatning med etterforskningen. For meg er dette det klassiske eksempelet på at alle visste noe, men ingen visste alt.

Hvilken opplevelse fra karrieren har gjort sterkest inntrykk?

– Jeg har vært på flere branner, hvor vi ikke har klart å redde ut personer. Flammer som til vanlig virker beroligende og harmonisk når man sitter rundt et bål, er alt annet når man ser et overtent hus og hvor man ikke har mulighet til å nå inn til personene.

Elisabeth Rise

Politistudent 1999-2001, klasse G

«Det er viktig å ikke glemme hvordan det er å stå ute på asfalten, og samtidig huske hva som er viktig politisk.»

Hva fikk deg til å velge en karriere i Politidirektoratet?

– Det var litt tilfeldig. I 2016 jobbet jeg i Justis- og beredskapsdepartementet og hadde mye med POD å gjøre. Jeg fikk spørsmål om jeg kunne ta en midlertidig jobb i POD til stillingsinnehaveren kom tilbake. Da vedkommende jeg vikarierte for ikke kom tilbake, søkte jeg stillingen da den ble utlyst.

Ble politikarrieren din som forventet?

– Nei, egentlig ikke. Jeg har hele tiden gjort det jeg har hatt lyst til og tatt de mulighetene som har kommet. Slikt sett ble livet i politiet noe annet enn det operative og etterforskningsmessige jeg i utgangspunktet tenkte på. Jeg har vært på alle nivåer, fra å være lensmannsbetjent til å ha jobbet i Justisdepartementet, med ulike fag, fra grunnstillinger til ledelse. Det gjør at jeg har opparbeidet meg en bredde som jeg forsøker å benytte tilå få et helhetsbilde. Det er viktig å ikke glemme hvordan det er å stå ute på asfalten, og samtidig huske hva som er viktig politisk.

Hvilken sak glemmer du aldri?

– Som etterforsker havnet en spesiell sak på mitt bord. Det var da Otto Jespersen brant det amerikanske flagget i et humorprogram på TV2. Det ble tatt ille opp. Både han og redaktør Kåre Valebrokk måtte avhøres. For meg var det en veldig spesiell sak med mye offentlig interesse. Jeg mener å huske at saken etter hvert ble henlagt av prosessuelløkonomiske hensyn. Eventuelle diplomatiske knuter på tråden hadde vi ikke noe med å gjøre.

Hvilken opplevelse fra karrieren har gjort sterkest inntrykk?

– I en sak jeg husker kom en prostituert til politistasjonen for å anmelde en voldelig kunde. I fornærmetavhøret hadde hun med seg datteren i barneskolealder, som skulle fungere som en tillitsperson. Jeg tenkte mye på den lille jenta, og det ansvaret hun fikk og tok; et ansvar ei lita jente ikke skal måtte ta. Hun var så voksen av seg i altfor ung alder. I ett av avhørene ga jenta meg en tegning hun hadde laget til meg. Jeg tar meg av og til i å tenke på hvordan det har gått med henne senere.

Stian Solvik Barmo

Politistudent 2008-2011, klasse K

«Den 22. juli 2011 drev med oppussing hjemme i Oslo da drønnet fra eksplosjonen gikk. Få dager etterpå ble jeg oppringt av Oslo politidistrikt og fikk tilbud om jobb.»

Hvorfor ble du politi?

– Jeg ville ha en praktisk og aktiv arbeidshverdag, og så ikke for meg å sitte i ro inne. I Forsvaret trivdes jeg godt med praktiske oppgaver, og det var det som fikk penset meg inn i tanken på å bli politi. I politiet er det mye spenning og aktiv tjeneste. Det er var det jeg ønsket meg.

Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd i politiet?

– Førsteåret med 22. juli-etterforskningen var veldig spennende. Jeg var med i ei gruppe som etterforsket lekkasjer fra en profilert advokat, som senere ble dømt for å ha overlatt klausulerte dokumenter til media. Av enkeltsaker er det vanskelig å glemme 22. juli-saken, selv om jeg selv ikke gjorde noe eksepsjonelt. Den 22. juli 2011 var jeg uteksaminert fra Politihøgskolen i prosess med å søke jobber. Jeg drev med oppussing hjemme i Oslo da drønnet fra eksplosjonen gikk. Få dager etterpå ble jeg oppringt av Oslo politidistrikt og fikk tilbud om jobb. Vi var 100 stykker som fikk tre måneder jobb som følge av 22. juli-terroren. Dette ble senere forlenget med en måned om gangen.

Hvilken opplevelse fra karrieren har gjort sterkest inntrykk?

– Jeg tror det var i 2018 da jeg var med som første enhet på stedet da en mann ble skutt i låret. Pulsåren var revet over, og det blødde mye. Jeg fikk satt på et turniké, fikk stoppet blødningen og drev med livreddende førstehjelp til ambulansen kom noen minutter senere. Jeg så etterpå at det ble hevdet at mannen ville mistet livet hvis det ikke var for rask, livreddende behandling.

Jagjot Kaur Mann

Politistudent 2008-2011, klasse N

«Jeg gråt sammen med jenta som akkurat hadde mistet begge foreldrene sine.»

Hvorfor ville du bli politi?

– Jeg er nysgjerrig som person og ønsket en jobb med utfordringer. Etter at jeg kom til Norge i 2003, åpnet det seg et hav av nye muligheter. Jeg var veldig nysgjerrig på hva som fantes der ute, og derfor oppsøkte jeg alle studiesentre og messer jeg kom over. Ved en tilfeldighet kom jeg over en stand i Tønsberg hvor det sto en politimann ved navn Sigurd Meland. Han var veldig motiverende og oppfordret meg til å søke Politihøgskolen. Du var nyutdannet på jobb 22. juli 2011.

Hva husker du fra den dagen?

– Det er en dag ingen i Norge kommer til å glemme. Jeg hadde kveldsvakt på orden i Tønsberg. Første melding vi så i PO var om et bombeangrep i Oslo. Vi i Vestfold har ansvar for kongehytta på Mågerød, mens et annet regjeringsmedlem hadde hytte på Hvasser. Etter meldingen om skyting på Utøya kjørte den ene patruljen dit, mens jeg med min makker ble sendt mot Hvasser. Hele situasjonen var hektisk og uvirkelig. Jeg kunne ikke tro at dette virkelig skjedde her i Norge.

Hvilken sak glemmer du aldri?

– Det er flere saker som ikke går an å glemme. Jeg har opplevd både store og små hendelser. Det aller første oppdraget i min politikarriere var en person som hadde skutt seg selv i hodet foran familie og venner. Det var en meget brå start på karrieren, men jeg følte meg trygg og ivaretatt av min veileder.

Hvilken opplevelse fra karrieren har gjort sterkest inntrykk?

– Det var en båtulykke i Vestfold sommeren 2011, hvor en mann og kone døde. Jeg fikk i oppgave å vekke datteren på 16 år for å informere henne om ulykken. Det gjorde et meget sterkt inntrykk. Jeg gråt sammen med jenta som akkurat hadde mistet begge foreldrene sine. En annen opplevelse var da jeg måtte avfyre to varselskudd mot en truende person som kom mot oss med en nødhammer. Da kom det mye følelser etter oppdraget. Jeg tenkte hva om jeg hadde måttet skyte rettet skudd? Da var det godt å ha gode kolleger rundt meg som støttet meg. Det gjorde at jeg i ettertid er stolt over måten jeg løste oppdraget på.

Henry Bloch-Johnsen Lohne

Politistudent 2018-2021, klasse M

«Det som skjer på Internett og sosiale medier utvikler seg så raskt, at jeg tror det vil være en utfordring å følge med.»

Hva husker du fra dagen du ble fotografert?

– Vi lurte på om fotografen ville klare å balansere hensynet til smittevern og ivareta kvaliteten på produktet ettersom vi alle skulle innom samme plass. Det ble selvfølgelig «krangel» blant gutta om vi burde stryke skjorta før fotograferingen. Det endte med at vi alle tok strykejernet i bruk, etter beste evne. Jeg synes fotografen klarte jobben fint. Kort oppsummert var det et trivelig samlebånd. Det er imponerende at far og sønn i så mange år har funnet glede og energi til å fotografere det som i praksis må være hele Norges nåværende politikorps.

Hvordan har tiden på Politihøgskolen vært?

– Jeg er positivt overrasket over hvor godt skolemiljøet har vært. Praksisåret ute i politiet ble en bekreftelse på at politiet er stedet for meg. Både praksisveilederen min og de andre jeg møtte på politistasjonen i Sarpsborg tok vel imot meg. Siste studieår har selvsagt vært preget av pandemien med mye fjernundervisning, men det er likt for alle. Heldigvis bor jeg sammen med tre andre fra klassen, og har derfor hatt bra folk å diskutere med. Nå er jeg spent på hvordan jobbsøkingen blir. Vi er flere studenter som går ut fra PHS enn det er ledige stillinger.

Hva tror du blir den største utfordringen for politiet det neste tiåret?

– Det som skjer på internett og sosiale medier utvikler seg så raskt, at jeg tror det vil være en utfordring å følge med. Vi er oppvokst med endring, og ser at de som er yngre enn oss er enda mer drevne på enkelte områder. Derfor blir det viktig for både organisasjonen og den enkelte å være tilpasningsdyktige til endringene som antageligvis kommer.

Lisa Figenschou

«Mitt siste år ved skolen har vært preget av Covid-19-pandemien, noe som har satt sitt spor på studiet.»

Hvorfor ble du politi?

– Det er en kombinasjon av at jeg trives i møte med andre mennesker, og at jeg liker spenning. Jeg tror nok også det er et innslag av at jeg liker å «ordne opp». Følelsen av at man har bidratt til å hjelpe noen som trengte det, er det lite som slår.

Hvordan studietiden vært?

– De første to årene ved Politihøgskolen har vært lærerike, engasjerende år som har bydd på mange spennende utfordringer. Mitt siste år ved skolen har vært preget av Covid-19-pandemien, noe som har satt sitt spor på studiet. Det er utfordrende å utdanne seg mot et så praktisk yrke som politiet tilbyr, når undervisningen er digital. Høydepunktet i B3 var definitivt leiroppholdet, der vi fikk en etterlengtet mulighet til å være sosiale og trene praktisk på taktikk og politidisipliner.

Hva har overrasket deg mest ved politiutdannelsen?

– Jeg tror den største overraskelsen for min del er det kollegiale båndet man opplever, både på skolen og i praksis. Etter min oppfatning er samholdet mellom politifolk noe helt spesielt, som skaper en nødvendig trygghet når man skal ut og håndtere potensielt farlige situasjoner.

Hvorfor engasjerte du deg i fagforeningen?

– Jeg valgte å engasjere meg i Politiets Fellesforbund fordi jeg ønsket å bidra til endring og engasjement, og fordi jeg så for meg at jeg kunne lære mye om etaten ved å selv engasjere meg i dagsaktuelle temaer. Jeg har hatt god nytte av fagforeningen i løpet av pandemien, da studentstyret har vært aktive med å fronte saker inn mot skolens ledelse på vegne av studentene. Gapet mellom studenter og ledelse har til tider vært opplevd som stort, og da er det godt med en fagforening som stiller opp.