50 år med kunst i Oslo-politiets kunstforening

Tre vegger i den store parolesalen i politihuset i Oslo er dekket av innrammede kunstverk. Mange av kunstforeningens 498 medlemmer har benket seg i håp om å få med seg akkurat sitt spesielle ønske hjem denne jubileumskvelden.

Kunstverk av anerkjente billedkunstnere som Pushwagner, Magne Furuholmen, Carl Nesjar, Håkon Bleken og Marianne Aulie og mange flere, pryder veggene.

Alt som følge av at daværende politiinspektør Rolf Solem tok med seg en ide fra Stavanger politikammer i 1967. Solem, som senere ble politimester i Oslo, fikk etablert Oslo politiets kunstforening.

– Jeg synes det er hyggelig at to av de som var med som medlemmer for 50 år siden,  fremdeles er med, sier kunst-foreningens mangeårige leder, Hallvard Erstad.

Han smiler fornøyd der han ser bort på Einar Berger og Harald Normann, som har
tatt plass i salen. 

Møtet med kunst

Alle kunstverkene på veggene skal ut i løpet av denne torsdag kvelden.

Styret har på forhånd trukket rekkefølgen av de fremmøtte medlemmene. Den som er trukket som nummer én får velge først, og sier med høy stemme kunstnerens navn og kunstverkets nummer.

Alle følger nøye med.

De stryker det valgte nummeret bort fra sin liste, og håper at sitt spesielle ønske ikke blir plukket av en med bedre trekning.

Erstad leder det hele med en fornøyelig myndighet: «Ta den tiden du trenger» er hans vennlige standardkommentar som dirigent når en av de fremmøtte bruker mer enn tre sekunder på å bestemme seg for hva vedkommende skal velge. Når valget er gjort, blir kunstverkene overrakt til sin nye eier. 

I orienteringen foreningen har delt ut, gis det informasjon om spesielle kunstuttrykk. Dette er møtet mellom de som virkelig kan kunst, og de som rett og slett synes bildene er pene.

Valgte «Dronningen»

Bildene har hengt oppe et par uker før bildetrekning, slik at det er tid til å gjøre
et valg.

– Noen gjør sitt valg ut fra rent kunstneriske vurderinger, andre gjør sitt valg fordi at det skal passe til å henge på veggen bak sofaen, forteller Erstad.

Han gir en uforbeholden tilståelse til mistanken som er reist; Mistanken om at han jevnlig oppsøker kunstutstillinger.

– Dette interesserer meg, og jeg er glad for så mange av mine kolleger vil være
med på dette, sier han.

Det er flotte bilder av fjorder og fjell, tekkelige nakne damer, fullmåner og mange andre tema, samt noen abstrakte verk. Når Erstad roper ut Harald Normanns navn til å gjøre sitt valg, svarer han:

– Jeg velger Furuholmens «Dronningen» svarer han med høy klar stemme. Som gammel «sjef» for dronningen, måtte jeg nesten gjøre det, fortsetter han som avsluttet sin aktive politikarriere som sjef for kongeeskorten.

Vellykket

– Jeg må like bildet personlig, og ser ikke så mye på pris. De senere årene har jeg fått en forkjærlighet for kunstverk av Karl Erik Harr. Selv om Harr er fra Harstad, minner det han lager meg om min barndoms Hamarøy, sier Normann.

Hamarøy-dialekten bryter gjennom, og avslører at Normann ikke er barnefødt
Oslo-gutt. Det er bare få år siden den spreke 75-åringen kløyv opp på Hamarøyskaftet, med utsikt over hele Vestfjorden.

– Jeg er generelt interessert i kunst. Nå synes jeg det er veldig hyggelig at så mange
møter opp, og at ideen til Rolf Solem fremdeles er livskraftig, sier Normann.

Det går mot slutten av trekningene, veggene begynner å bli tomme. Kunsten er fordelt. 200 politiansatte har fått noe pent å henge på veggen.