Referanser
- Mandel, David R. og Daniel Irwin.
«Uncertainty, Intelligence, and
National Security Decision Making».
International Journal of Intelligence
and Counter Intelligence. Vol. 34, nr. 3
(2021): 558-582.
- Kent, Sherman. «Words of estimative
probability». Studies in Intelligence. Vol.
8, nr. 4 (1964): 49-65.
- Hatlebrekke, Kjetil. «The Problem of
Secret Intelligece». Edinburgh: Edinburgh
University Press, 2021.
- Halvorsen, Bjørn Ove. «Samme språk
eller stammespråk». Masteroppgave.
Forsvarets Høgskole. Vår 2020.
- Evalueringsutvalget. «Evaluering av
politiets og PSTs håndtering av terrorhendelsen
i Bærum 10. august 2019».
Publisert 2 juli 2019. Lest 10 juni 2022.
- Hesselberg, Jan-Ove. «PST skaper
forvirring og antagelig unødig frykt».
www.aftenposten.no. Publisert 9.
september 2019. Lest 5 juni 2022.
Kommunikasjonen skjer i flere
fora via ulike plattformer, alt
fra pressekonferanser til bruk
av sosiale medier. Slik har det
ikke alltid vært. Tidligere foregikk
formidling av etterretning mer i
det skjulte, men samfunnsutviklingen
og kanskje forståelsen hos spesielt EOStjenestene
om viktigheten av å kommunisere
med de en er satt til å tjene,
har endret dette.
All kommunikasjon er ikke god kommunikasjon.
Kan kompliserte og sammensatte
problemstillinger forklares
enkelt, og kanskje visualiseres med en
enkel og muligens overfladisk matrise?
Både Politiets Sikkerhetstjeneste (PST),
politiet og Etterretningstjenesten (Etjenesten)
benytter i dag en nasjonal,
standardisert matrise med sannsynlighetsord
for å vekte, vurdere og kommunisere
trusler. Skalaen går fra svært lite
sannsynlig til meget sannsynlig, med
angitte prosentintervaller.
Samtidig som det er åpenbare fordeler
med en slik enkel matrise, kan en
stille spørsmål om det finnes bedre og
mer presise måter å kommunisere trusler
på. For eksempel er «mulig» angitt
med en sannsynlighet på mellom 40-60
prosent, altså et relativt bredt spenn.
Sannsynlighetsord
Sannsynlighetsord, som for eksempel
«mulig», kan naturlig forstås ulikt,
både internt og eksternt. Dette kan oppfattes
som et problem og utfordring,
kombinert med at budskapet kanskje
framstår noe «ullent» og lite konkret.
Konfidens er annet moment. Enkelt
forklart er det kvaliteten på vurderingen.
Konfidens er omhandlet i PSTs
Nasjonale Trusselvurdering (NTV) og
Forsvarets Etterretningsdoktrine, og
vil potensielt være et hjelpemiddel for
å redusere usikkerhet knyttet til sannsynlighetsordene.
Hva bør en gjøre? Skal en droppe
bruken av sannsynlighetsord og kun
bruke matematiske intervaller – og
hvor «vide» skal eventuelt disse intervallene
være? Vil andre ord kunne angi
sannsynlighet bedre?
Det finnes flere eksempler på ulike
matriser med langt flere kolonner,
sannsynlighetsord og «smalere» prosentangivelser.
Dette vil være en mer
presis angivelse av sannsynligheten for
en definert trussel, men hvor lett vil det
i praksis være å bruke dette?
Kommunikasjon
På strategisk nivå har PST sin NTV, Etterretningstjenesten
publiserer «Fokus»
og politiet sin egen trusselvurdering.
Men hvor godt forstår publikum innholdet
og budskapet, og hva betyr
vurderingene i praksis? Enkelte blir
urolige mens andre tenker at dette ikke
er så farlig.
At et budskap oppfattes ulikt hos ulike
mottagere, er neppe overraskende.
Det kan kobles til epistemologi – vår
egen holdning, ståsted, vurdering, overbevisning,
bakgrunn, utdanning, og så
videre. For beslutningstagere som må
agere på spesifikke trusler og treffe
tiltak, er det imidlertid avgjørende at
budskapet oppfattes slik det er intendert.
Bevæpningen av norsk politi i 2014
er et klassisk eksempel. PST mente det
var en høy og relativ akutt terrorfare
i Norge, noe som førte til en langvarig
midlertidig bevæpning av politiet. Trusselen
ble også kommunisert til samfunnet,
og enkelte foreldre valgte å holde
barna hjemme fra Norway Cup grunnet
terrorfrykt. Noe terroranslag kom
ikke, og i ettertid ble PST kritisert for å
ha «skremt» befolkningen uten grunn.
Burde PST unnlatt å kommunisere vurderinger
av en mulig terrortrussel til
samfunnet, og utelukkende forholdt
seg til politiet og myndighetene? Eller
er slike advarsler en del av PSTs
samfunnsoppdrag?
Etter terroranslaget i Bærum 2019
var kritikken basert på at PST ikke i
tilstrekkelig grad hadde kommunisert
en økt terrortrussel. Nivået hadde endret seg fra «lite sannsynlig» til «mulig»,
men en hadde ikke kontaktet de som
var potensielt trusselutsatte. Tydeligere
samfunnskommunikasjon
framheves som en klar anbefaling
fra granskningsutvalget som
undersøkte hendelsen. Men kommunikasjonen
etter
terroranslaget ble
også gjenstand for
kritikk: «PST skaper
forvirring og antagelig
unødig frykt.»
Eksemplene viser
at kommunikasjon
er viktig, men også
at måten det kommuniseres
på har betydning. Pluss at
kritikk kan komme uansett – både på
hva en gjør, hvordan det gjøres og hva
en ikke gjør.
Trusler og usikkerhet
Min oppfattelse er at den nasjonale
standarden for sannsynlighetsord er relativt
god og dekkende, med beskrivelse
av de ulike ordene. Like fullt bør en tilstrebe
å forklare hva som menes når en
sier for eksempel «mulig», gjerne kombinert
med en angivelse av hvor sikre
en er på denne vurderingen. Over tid
og med ensartet bruk av disse etablerte
sannsynlighetsordene, vil formentlig
mottagere og konsumenter av etterretningsprodukter
forstå budskapet
mer likt og slik det var ment.
Konsekvent bruk av en felles standard
vil ha en opplærende effekt på
sikt med redusert usikkerhet rundt
hva som kommuniseres. Dette vil være
lettere å oppnå gjennom en enkel og
forståelig matrise med en innarbeidet
modell, framfor stadige endringer i
ordbruken ut ifra hva som forventes
og kreves fra utenforstående aktører.
Så påligger det de som kommuniseres
trusler et særskilt ansvar å forklare hva
som menes med for eksempel «mulig»,
og ikke minst kommunisere at en trussel
definert som «svært lite sannsynlig»
fortsatt kan materialisere seg.
Slik kommunikasjon bør gjøres uten
bruk av avanserte ord, interne uttrykk
og stammespråk. Trusler kan være sammensatte
og uoversiktlige, og enkle
svar og løsninger kan være utopiske.
Dette må også kommuniseres med en
erkjennelse om at en ikke har alle svar,
samt at vurderingene vil være befengt
med større eller mindre grad av
usikkerhet. Etterpåklokskap er en sikker
vitenskap, og min oppfatning er
at en alltid vil møte
kritikk når det gjelder
kommunikasjon
og valg av ord, spesielt
etter en alvorlig
hendelse som et terroranslag.
Men om
en velger å bytte ord,
endre matrise og å
«snevre» inn skalaen,
vil nok dette like fullt bli gjenstand for
etterfølgende kritikk.
Dette handler om å si hva en skal
fortelle, fortelle det en skal formidle og
si hva en har fortalt. Repetisjon, kombinert
med en kontroll hos mottager
om at budskapet er mottatt og forstått,
er viktig. Sistnevnte vil ha en misjon
opp mot sentrale beslutningstagere.
Oppsummert
Betydningen av en enkel matrise og
enkle sannsynlighetsord er viktigere
enn å tilpasse seg ulike ønsker og behov
i endring, men prosessen med å
kommunisere trusler og hvordan dette
legges fram, kan alltid optimaliseres
og forbedres.
Så må en også akseptere at etterretning
og predikater om framtiden vil
være heftet med usikkerhet. Et intervall
på 20 prosent vil oppleves voldsomt,
men dette er ofte realiteten og en
korrekt framstilling av usikkerheten.
På den andre siden er det lett å være
sikrere der en har mange og gode kilder
for kunnskapen, samt teknisk og
taktisk innhenting som underbygger
samme hypotese. Da kan en konkludere
med høy grad av konfidens at scenariet
er meget sannsynlig. Men i etterretningsverdenen
er det ofte ikke slik.
Matrisen Norge benytter, er ikke en
ideell modell for å kommunisere trusler.
Samtidig er det vanskelig å se hva
som kan erstatte denne modellen dersom
målet er å kommunisere presist,
tydelig og ensartet. I en usikker framtid
vil også vurderinger knyttet til hva
som vil komme til å skje være usikre.
Etterretning er ikke sikker vitenskap
og en bedriver ikke historieforskning.
Predikater og vurderinger vil derfor ha
et visst innslag av usikkerhet – enten
en liker det eller ikke.
EOS-tjenestene og politiet må forsøke
å kommunisere så presist og
tydelig som mulig, slik at budskapet
forhåpentligvis blir mottatt slik det
var intendert. En kan aldri gardere seg
imot at budskapet oppfattes ulikt av
forskjellige personer og miljøer, men
ensartet og konsekvent bruk av en enkel,
forståelig og visuell matrise, slik
den Norge benytter i dag, vil på sikt
bedre diskursen og redusere usikkerhet
knyttet til trusselkommunikasjonen.
Det fordrer at noen kommunikasjonsprinsipper
etterleves og at en evner
å holde fast på et definert og enkelt
oppsett – til tross for kritikk i ny og ne.