Skriften på veggen

Opp en trapp og inn en gang, gjennom en dør - og der: Et laboratorium.

Lysrørene i taket får linoleumsgulvet til å skinne. De store ventilasjonsrørene er umulig å overse. Datamaskiner, arkivskap, instrumenter og arbeidsbord er spredt rundt i lokalet. En stor tavle fyller veggplassen mellom to nye dører, som fører inn i to nye rom, med enda mer utstyr.

Bare et stille sus fra ventilasjonsanlegget og trafikken utenfor høres. Dette er et rom for konsentrasjon. Midt i det avlange laboratoriet står et stort, hvitt bord. På bordet; en eske med saksnummer, noen tildekkede dokumenter og et mikroskop.

Det er der hun sitter, den eneste personen i rommet. Her har Gunhild Isager tilbragt utallige timer, med øynene fokusert inn mikroskopet, på jakt etter uregelmessigheter og ulikheter i skriftprøvene hun studerer.

Slik er hverdagen for skriftgranskerne til Kripos.

Tidkrevende jobb

– Det beste med denne jobben er at du har stor frihet. Men du må like å sitte og pusle med ting for deg selv. Dette er ikke noen utadvendt jobb.

Isager smiler. Mye av arbeidsdagen hennes hos Kripos tilbringes med skriftprøver på arbeidsbordet foran seg. Med lykt, lupe og mikroskop gransker Isager streker, kurver ogm proporsjoner for å forsøke å finne svar på hvem som egentlig har ført teksten i pennen.

Det er en tidkrevende jobb som krever et øye for detaljer.

– Jeg sitter jo her og ser. Jeg ser etter ytre tegn. Proporsjonene er vanskelige å fordreie for de som vil skjule sin egen håndskrift. Jeg ser om trykket er det samme, om skriftlinjene er jevne, forteller Isager.

Skriftprøvene studerer hun også gjennom mikroskop og i et instrument hvor skriftprøvene blir satt under forskjellige typer belysning - som infrarødt (IR) eller ultrafiolett (UV) lys.

– Hva ser du etter da?

– Vi kan se etter forskjeller i blekk eller vurdere ytre forhold og detaljer ved skrifta, sier Isager, og utdyper:

– I mikroskopet kan en i noen tilfeller se for eksempel skriveretningen, i hvert fall om det er brukt en kulepenn. Bokstavkonstruksjon er også lettere å se i et mikroskop, som om en «a» er skrevet som en vanlig liten a eller om det er to løkker som har gått rundt. Om det er variasjon. Særlig når det er snakk om signaturer, er mikroskop et godt hjelpemiddel for å vurdere ekthet. At vi ikke finner noen riller eller linjer; skader i papiret som kan indikere kopiering.

Sammenligningsgrunnlaget

I all enkelthet handler skriftgranskning om å sammenligne bokstaver opp mot hverandre - en A mot en A og en B mot en B - for å finne ut hvem som står bak håndskriften.

– I nesten alle saker handler det om å identifisere hvem som har skrevet teksten, men det kan også handle om å binde forskjellige skriftstykker sammen - å se om det er samme skriver, forteller Isager.

For å få til dette er et godt sammenligningsgrunnlag er helt avgjørende.

– Har vi ikke det, kan vi ikke ta saken. Vi er helt avhengig av bra skriftmateriale, men det er dessverre ikke alltid vi får det. Det er for eksempel et problem med signatursaker at vi ikke får tilgang til originaldokumenter fra offentlige kontorer, kun kopier. Da mister vi mye, sier hun.

Ideelt sett trenger skriftgranskerne skriftprøver som er skrevet med identisk skriveverktøy, og dersom den ene signaturen da kommer som en kopi fra en printer, gjør det jobben vanskeligere.

– Er en tekst skrevet med kulepenn, bør den andre være skrevet med kulepenn. Det må være helt tilsvarende. Vi ser forskjell om det er skrevet med kulepenn, tusj eller blyant, fordi friksjonen blir annerledes, forklarer Isager.

Det er også andre faktorer som kan spille inn.

– Vi ønsker også å få beskrevet hvordan skriftprøven er gitt. Gikk det langsomt? Ble det tatt pauser? Er vedkommende som skriver syk og går på medisiner? Slik informasjon er spesielt viktig når vedkommende er sterkt medisinert, sier skriftgranskeren.

Tilfeldig yrkesvalg

At Isager skulle ende opp i politiet, var ikke skrevet i stein. Som nyutdannet tekstildesigner kom hun helt tilfeldig over en stillingsutlysning i Aftenposten våren 1979.

– Det skulle være en opptaksprøve for å bli skriftgransker hos Kripos (daværende Kriminalpolitisentralen, journ.anm.), og det synes jeg virket spennende. Jeg hadde ingen erfaring med dette eller forbindelse til politiet, men som tekstildesigner hadde jeg trening i mønstergjenkjenning, forteller Isager.

I stillingsannonsen ble det understreket et krav om at at søkerne «gjennomgår en spesielt utarbeidet prøve og består med tilfredsstillende resultat».

– Jeg husker vi satt samlet på politihuset og så gjennom mange tekstklipp, hvor vi skulle lete etter detaljer og forsøke å sammenligne. Dette krever detaljsyn, altså at du har evnen til å se detaljer. Også i dag bruker vi en test for å plukke ut aktuelle kandidater. Personene som blir innkalt skal for eksempel plukke ut ord fra en tekst de tror er skrevet av samme person, eller de skal sammenligne to tekster, forklarer hun.

Etter at Isager besto de innledende testene i 1979, begynte hun på en to år lang opplæringsperiode hos Kripos. Skriftgranskermiljøet i politiet er lite - i dag er det «to-tre» skriftgranskere i Kripos, ifølge Isager - og for å utveksle erfaringer og kunnskap så allerede da Kripos ut over landegrensene.

– Under opplæringsperioden har nyansatte kontakt med de europeiske laboratoriene. De gjennomfører også opphold på utenlandske laboratorier som en del av opplæringen. Jeg var i London, hos Metropolitan police, erindrer Isager.

Andre ferske skriftgranskere, forteller hun, har tilbragt tid både i Canada, Nederland og Tyskland.

29 år i politiet

Da Kriminalpolitisentralen søkte etter skriftgranskere i 1979, understreket de i annonsen at stillingene «kan søkes både av sivile og polititjenestemenn».

– Den gangen hadde Kripos i mange år kun hatt politiutdannede skriftgranskere, men det har forandret seg. Jeg tror de slet med at det var mange som ikke ble i jobben. Derfor var vi de første sivilt ansatte i denne stillingen. I dag har dette endret seg, og nå er skriftgranskerne på Kripos sivile, med forskjellige bakgrunner, forteller Isager.

Selv har hun, med noen års avbrekk som tekstildesigner, tilbragt til sammen 29 år som skriftgransker hos Kriminalpolitisentralen/Kripos. Først på Victoria Terrasse ved Slottsparken i Oslo, senere på Bryn på Oslo øst.

– Hvordan var det å komme inn i Kripos med sivil bakgrunn i 1979?

– Det var uvant for meg som sivil. De fleste som jobbet på laboratoriet på kriminalteknisk avdeling var politiutdannet den gangen. Og det var et mannsdominert arbeidssted. Som ung kvinne med 1970-tallsbakgrunn var det noen utfordringer å komme inn i det miljøet. Jeg husker at jeg en gang fikk beskjed om å stikke ut for å handle bursdagsgave til kona til sjefen, som ikke akkurat var det vi var ansatt for å gjøre. Men det var en veldig fin tid på Victoria terrasse, svarer Isager.

Signatursakene

En av de aller mest vanlige type saker Isager og hennes skriftgranskerkolleger jobber med, er signatursaker. Dette er generelt utfordrende saker.

– Det er ikke lett å få et kopiert navnetrekk til å se naturlig ut, men nå som det er lettere å klippe og lime digitalt, blir det vanskeligere for oss. Men hvis en signatur er helt lik, er det en kopi. Det kan være en måte å avsløre noe som er falskt på. Det er alltid en variasjon i en persons signatur, sier Isager.

Selv har hun vært involvert i flere profilerte saker hvor det ble stilt spørsmål ved ektheten i signaturer - deriblant rettssakene mellom kunstneren Pushwagner og hans tidligere samarbeidspartner, og mellom John Arne Riise og hans agent Einar Baardsen.

– Det er ikke alltid sånn at det er sakene som får de største overskriftene som er mest interessant for oss. Jeg har hatt noen fotballsaker med mye drama, men likte bedre å jobbe med en sak som handlet om salg av manuskripter fra Hamsun og Ibsen. De skulle selges gjennom et antikvariat til Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, og det det ble forlangt mye penger for dette. Da ønsket de å undersøke det nærmere, og vi fikk saken. Det var mye skrift, og en stor og spennende sak. Vi mente det var forfalsket, sier skriftgranskeren.

Saken endte i retten, og selgeren av manuskriptene ble dømt for forfalskning både i tingretten og lagmannsretten.

Isager understreker imidlertid at det ikke må være en sak som stjeler overskriftene i VG for at skriftgranskerne skal ta saken. Hun skulle gjerne sett at flere politidistrikter brukte kompetansen deres også.

– Jeg tror det er litt varierende kjennskap til oss i politidistriktene. De må gjerne ta kontakt med oss, for jeg tror vi kan ha mye å bidra med, sier Isager.

Hvilke typer saker hun jobber med, går i bølger.

– Signatursakene er alltid der, ofte knyttet til økonomisk kriminalitet som for eksempel pantedokumenter. Disse har vi jevnlig. Klassikeren er testamenter, og i den senere tid har vi hatt en del trusselbrev. Også en del narkotikaregnskap. Der er det mye håndskrift og snakk om mye penger. Da er det mye tall vi må se på, men det kan også for eksempel være håndskrift på en innpakning, forteller hun.

– Hvilke saker liker du best å jobbe med?

– Jeg tar gjerne lengre skriftstykker, som gir litt mer spillerom. Men det kan være vel så utfordrende med signaturer, sier Isager.

Ingen eksakt vitenskap

Skriftgranskning er ingen eksakt vitenskap. Avgjørelsen om et skriftstykke er ekte eller falsk bygger på skjønn og erfaring.

– Vi sier aldri «er» i håndskriftsaker, understreker Isager.

– Vi veier alltid ulike funn, altså ulikheter/likheter, opp mot hverandre og konkluderer deretter. Det er alltid to skriftgranskere som uavhengig av hverandre ser på hver enkelt sak. Om jeg har skrevet min rapport i en sak, gjør nestemann opp sin mening på et selvstendig grunnlag. Det ligger inne i vår «best practice»-manual, fortsetter hun.

Å analysere skrift på denne måten, kan ta lang tid.

– Det varierer selvsagt fra sak til sak. Noen saker kan ta to dager, andre ett år. Noen ganger har vi rett og slett ikke nok skrift til å kunne sammenligne godt nok. Andre ganger trenger vi å legge bort saken og ta den fram igjen senere. Jeg jobber helst med en sak om gangen, men det er ikke alltid det går heller, forteller Isager.

Som en del av et nordisk skriftgranskersamarbeid har hun også hatt saker både for svensk, dansk og finsk politi, som oftest i forbindelse med store saksrestanser hos våre naboland.

– Trenger dere ikke å kunne språket i tekstene dere gransker?

– Det er ikke helt heldig å ikke kunne språket. Svensk og dansk går greit, men det er norsk skriftform vi kjenner best. Da tenker jeg på hvordan man lærte å skrive på skolen. Jeg lærte formskrift i min tid. Så har vi løkkeskrift, mens de som gikk på skole før krigen lærte vanlig skråskrift. Derfor er vi også best på norske saker, men vi tar selvfølgelig også saker på andre språk, svarer hun.

At yngre generasjoner ikke lenger skriver sammenhengende skrift, kan gi en utfordring for skriftgranskerne hos Kripos.

– Men det behøver ikke være det. Det kommer an på hvor enkel utformingen av bokstavene er, sier Isager.

Truet yrke på sikt

Det som imidlertid er en større utfordring for skriftgranskerfaget, er den økende digitaliseringen av samfunnet. Økt bruk av digitale signaturer, mer digital kommunikasjon og elektronisk korrespondanse, gir mindre behov for å skrive for hånd.

– På sikt er nok skriftgransker et truet yrke, medgir Isager, og fortsetter:

– Vi merker at det blir mindre håndskrift, men utviklingen tar tid. Vi gjorde en liten undersøkelse for noen år siden, og så da at de som studerte sa at de skrev for hånd dersom de skulle huske noe. Det er fortsatt en jevn pågang hos oss.

For Isager, går nå en lang karriere i Kripos’ tjeneste mot slutten.

– Det er ikke lenge til jeg blir pensjonist. Og min nærmeste kollega er også eldre enn 55, så vi har ganske lang erfaring vi som jobber med håndskrift. Slik sett er vi sårbare, sier Isager. Heldigvis, sier hun, er rekrutteringen ivaretatt.

– Vi har en person i opplæring nå og det er vi veldig fornøyde med.