Er politiet forberedt på å håndtere en skolemassakre?

Til sammen har det blitt registrert nærmere 200 alvorlige skyteepisoder og massedrap på skoler gjennom tiden. Første registrerte hendelsen som fant sted var i USA i 1764.

I løpet av de siste 10 årene har vi til sammen hatt over 110 hendelser der over 850 per­soner har blitt drept. I lys av historien kan vi se at slike ekstraordinære hendelser inntreffer oftere og oftere.

Tidligere ble dette sett på som et fenomen som stort sett bare fant sted i USA. I de siste tre årene har vi opplevd to skolemassakrer i Tyskland og to i Finland, der til sammen 48 personer har blitt drept. Skolemassakre foregår faktisk rett utenfor våre landegrenser.

Den 02.04.09 sendte en 17 år gammel gutt denne e-posten til redaksjonen i VG «jeg kommer til å drepe så mange som mulig innen de neste 48 timene, det kommer til å være en massaker og ett blodbad på Glemmen Videregående skole i Fredrikstad».

Det som for få år siden var et problem som var fjernt fra vår trygge bakgård, ble plutselig svært så aktuell. Alle tilgjengelige ressurser fra politiet ble kalt ut.

Meldingen ble mottatt i VG-redaksjonen kl 11.19, og kl 13.00 ble gjerningsmannen pågrepet. Han fortalte at det hele var en spøk. Og kanskje var det en makaber og skremmende spøk denne gangen.

Så kan man kan spørre seg, kan en slik skolemassakre skje i Norge?

Til det svarer voldsforsker Kåre T. Pettersen ved Høgskolen i Østfold,«jeg er ikke i tvil om at dette kan skje her hjemme også». Med andre ord vi snakker ikke lenger om at det kan skje, men når det vil skje.

Ut fra det overstående er det betimelig å stille seg spørsmålet, hva har politiet i Norge gjort for å for­berede seg på å håndtere en skolemassakre? Hvilke forebyggende tiltak er satt i kraft for å forhindre at noe slikt skal skje?

Men hvor forberedt skal man egentlig være, og hvor mye skal det fokuseres på dette for ikke å skape hysteri og eventuelt trigge en mulig gjerningsmann?

Hvor god er beredskapen

Jeg har sett på hvordan beredskapen for håndtering av en skolemassakre er i Sør Trøndelag Politi­distrikt (STPD). Jeg har forsøkt å gi svar på hvilk­e styrende doku­menter som regulerer politiets ansva­r i hånd­teringen av skolemassakre.

Hvordan vil politie­t o­rganisere seg ved en slik hendelse? Hvilke beredskaps­planer er utarbeidet og på hvilket grunnlag? Har politiet øvd på å håndtere en skolemassakre? Har politiet samarbeid med skoleverket om dette? Hvilke rutiner finnes det for evaluering, revidering og tilsyn med politiets beredskapsplaner?

På alle områder hvor politiet har et samfunns­ansvar, har de som mål å holde et definert beredskapsnivå. For å oppnå det er, man avhengig av å etablere et system for sikkerhetsstyring.

Analyser og beredskapsplaner

I følge informantene er det ikke utarbeidet Risiko og sårbarhetsanalyser hvor skolemassakre er om­handlet ved Sør-Trøndelag politidistrikt (STPD), noe som h­eller ikke er planlagt skal gjennomføres, da det ikke ansees som hensiktsmessig.

Det er heller ikke ut­arbeidet beredskapsplaner eller tiltakskort for dette senarioet. Imidlertid vil dette bli vurdert etter at kurset «skyting pågår» er gjennomført, og erfaringene derfr­a blir evaluert.

Dette vil finne sted i første halvdel av 2010. Gjennom intervjuene kommer det fram at STPD ikke har arkitekt tegninger eller planløsninger over skolene i distriktet, men dette noe man vil forsøke å fremskaffe.

Opplæring og øvelser

I følge intervjuobjektene skal alle operative mann­skaper i Sør-Trøndelag ha gjennomført et kurs som går under navnet «skyting pågår». Ordet skole­massakre blir ikke benyttet i den sammenheng i og med at slike hendelser kan oppstå i m­ange forskjellige settinger.

Politiets t­rening tar høyde for en generell tilnærming til at «skyting pågår», uansett om det er en skole, en arbeidsplass eller i det offentlige rom. Politiet taktiske tilnærming vil være den samme ved alle slike hendelser.

På spørsmål om politiet og skoleverket har hatt samøvelser om skolemassakrer, sier en av informantene «nei det har vi ikke, og det er tvilsomt om det er ønskelig med slike øvelser».

Noen betraktninger

I skolemassakren i Winnenden der 16 personer ble drept, fikk politiet ros for å ha kommet til skolen i løpet av få minutter, og av den grunn forhindret at langt flere skole­barn ble drept.

«Vi er sikre på at de tre politifolkene som kom til stedet og grep inn bare to minutter etter at første nød­telefon kom, gjorde at et enda større blodbad ble forhindret», sa delstats politidirektør Erwin Hetger.

Dette viser viktigheten av å handle raskt. I intervjuene jeg gjorde med STPD kom det fram at det ikke er ønskelig med samøvelser med skolene. Hadde man gjennom­ført dette, ville man ha kunnet avdekket hull i krisehåndteringen.

På den andre siden ville for stor fokus på dette virket mot sin hensikt. Sannsynligheten for at det ville skapt frykt hos elever, lærere og foreldre er åpenbar. Muligens ville for stor fokus på dette også fungert som en katalysator på potensielle gjerningsmenn.

Samarbeid over etatsgrensene er en v­iktig suksessfaktor for å opprettholde en god beredskap. Forum for samfunns­sikkerhet og beredskap i Trøndelag hadde i mars i fjor møte hvor et av temaene var skyting på utdanningsinstitusjoner. Dette viser at det lokale samarbeidet er kommet i gang. I tillegg har Utdanningsdirektoratet utarbeidet en veileder for skolene på bakgrunn av skolemassakren i Kauhajoki i Finland i 2008 der 11 personer ble drept.

Men selv om vi har gode nasjonale rutiner, vil det være sånn at det er den enkelte skole, kommune og det lokale politiet som må være forberedt og ha beredskapen klar. Hvis det gjennom krisehåndteringen av en eller flere slik hendelse skulle vise seg at p­olitiet og skoleverket håndterte hend­elsene på en klanderverdig eller dårlig måte, vil tilliten til disse etatene avta.

Folk kan da finne på å forsøke å finne egne l­øsninger eller unngå de institusjonene man ikke har tillit til.

Nå er tilliten til både politiet og skoleetaten så stor at jeg tror det skal veldig mye til for at tilliten blir så liten at folk vil holde elever borte fra skolen. Men kanskje vil det komme krav om at det blir gjennomført en del sikkerhets­tiltak for å forbedre bered­skapen.

Barrieretiltak som vaktselskaper på skolene, arealplanlegging som prioriterer klasserom hvor dørene kan låses i stedet for åpne skolelandskap og låsesystemer med adgangskort, kan være noen slike tiltak.

Det er imidlertid umulig å fjerne all risiko, og et sentralt spørsmål her er, hvor mye frihet er folk villige til å velge bort for å få bedre sikkerhet.

Ros og ris til STPD

STPD har tatt problemet med skole­massakre på alvor, og gjort flere tiltak for å være forberedt til å håndtere en slik hendelse. De har kommet langt i arbeidet med kursing av både innsatspersonellet og operasjonssentralen.

I tillegg har STPD igjennom erfaringer på å løse vanskeli­g oppdrag og ekstraordinære hendelser kunnet dokumentert en god krisehåndtering.

Men STPD har en jobb å gjøre med å få laget ROS-analyser, beredskaps­planer, tiltaks­kort og skaffe tegninger over skolene­s planløsninger.

Politidistriktet har gode rutiner for evaluering og revidering av sine beredskapsplaner, gjennom egen beredskaps­planlegger som benytter både øvelser og virkelige hendelser for å forbedre disse. Kontrollen og tilsynet med beredskapsplanene er også godt ivaretatt av POD.

Det finnes imidlertid ingen utenfor politiet som kontrollerer etatens beredskaps­planer. Kanskje hadde dette vært ønskelig at noen utenfra hadde sett politiet i kortene, som en ekstra kvalitetssikring.

Svaret på hvor bra politiets beredskap for å håndtere en skolemassakre er, får man først når vi har forsøkt å håndtere en virkelig hendelse.