Visst finnes det engler

På gulvet sitter en liten gutt på fem år. Han leker med et lite tog. Det er gammelt og slitt og mangler vogner. Det mangler skinner også. En leke som er godt brukt. Som har blitt holdt av mange forskjellige barnehender.

Gutten er tom i blikket. Han ser på meg. Blikket er apatisk og undrende. På samme tid. Gutten ser ut til å ville spørre meg om noe. Men det kommer aldri noen spørsmål. Toget står på stedet hvil. Hva er det som har skjedd? Hva har denne gutten opplevd i sitt korte liv?

Jo, han er blitt slått. Mange ganger. Mamma'n hans har også blitt slått. Mange ganger. Av hvem? Jo, av pappa'n hans. Hans store beskytter i livet slår ham. Hans store forbilde i livet er blitt hans store trussel.

Det finnes ikke et trygt sted i livet lenger. Livet er blitt en flukt. Flukt fra en virkelighet som ingen barn skal oppleve. Flukt fra et liv ingen kvinner skal oppleve. Flukt fra det onde.

Nå har imidlertid tårene tørket. Flukten er over. Gutten og mamma'n er endelig trygge. De har fått tak over hodet og mat på bordet. Og de passes på. Hele tiden. Av engler. Av ekte engler. Av krisesenterets engler. Gutten ser på meg igjen.

Et smil kommer til syne.

Øynene lyser.

Toget beveger seg igjen, klart for neste stasjon.

Leserinnlegget stod først på trykk i Tønsberg Blad.