Vi trenger ikke mer hat

På sosiale medier spredtes sist helg et åpent brev ført i pennen av prest Stig Lægdene i Tromsø. Brevet, som sikkert er skrevet i fortvilelse, er stilet til politiet i Troms og Finnmark. I brevet stilles spørsmål som bare kan oppfattes som om dette skulle være noe politiet har funnet på.

Som «Hvordan er det kjære politifolk – å løpe etter gravide kvinner på flukt, for å fange dem? Og putte dem i busser over grensa? Hvordan er det å på nytt skape redsel hos mennesker som har måneder bak seg på flukt?» osv. i samme stil.

Selv om det er fortvilelsen som taler, vi kan vel alle kjenne på den slik situasjonen er blitt, har vi samtidig et ansvar for ikke å spre mer hat. Vi trenger ikke mer hat. Vi lever i et Europa som mer og mer ligner på en kruttønne. Vi ser at det ulmer under overflaten – og rett som det er på overflaten også.

Og selv om Lægdene – og andre – eventuelt mener noe helt annet med slike utspill, sår det ikke annet enn strid og splid og grunnlag for mer hat. Hat fra dem som mener politiet opptrer forferdelig, hat fra dem som stiller seg bak regjeringens politikk og mener utsendelsene er helt på sin plass.

Vi ser det allerede. For hva skal vi mene om presumptivt oppegående mennesker som sammenligner politiet i Finnmark med dem som jobbet i Auschwitz? Er de noe bedre enn dem som skriver «hiv faenskapet ut av landet» og det som verre er? For ordens skyld, sammenligningen med Auschwitz er ikke Lægdenes, men er brukt i debatten av flere som åpenbart ser ut til å mene at det tjener asylsøkernes sak, når det etter mitt syn bare forråer debatten.

Hva mener man politiet skal gjøre, gå til heroisk ordrenekt, og kanskje miste jobben? Ja, det er jo lettvint, når vi selv sitter trygt, det være seg i kirkestolen eller peiskroken.

Det er bra at Stig Lægdene viser godhet, jeg ville ikke forvente annet, han og hans kolleger har det privilegium at de er betalt for å være gode, uten at det skal være til forkleinelse for deres engasjement.

For alle vet jo at utsendelsene som nå kom i gang, skyldes et bredt forlik på Stortinget, vedtatt av de vi selv var med på å stemme dit.

Men hva vet de som har gjort politiet til mål om hvordan den enkelte politimann og -kvinne har det på jobben? Hvordan det er å gå på jobb og vite at du blir, om ikke fysisk, så mentalt spyttet på, foraktet. Hvordan ville vi selv ha følt det hvis vi dag etter dag måtte gå på jobb under slike forhold? Tror de ikke at også politiet kan føle fortvilelse, eller se fortvilelsen hos dem som blir sendt ut?

Her kan man i sannhet snakke om det gamle ordtaket «Rette baker for smed».

Er vi misfornøyd med de som har vedtatt politikken, får vi gå dit med vår fortvilelse og sinne. Kreve at de svarer enkeltvis på om det var dette de mente da de stemte for forliket. Kreve at de konkret sjekker at ting skjer slik de mener de vedtok, ikke bare sier at de går ut fra at vedtakene etterfølges, slik Ap-leder Jonas Gahr Støre nylig uttalte.

Ikke gå løs på en yrkesgruppe som gjør drittjobben for myndighetene. Sannheten er jo at det som nå skjer, var akkurat det som ble vedtatt, som SV-leder Audun Lysbakken helt riktig pekte på i en debatt på NRK nylig. Og så vidt jeg husker, viste meningsmålinger at de hadde et klart flertall av folket bak seg.

Flere har pekt på at hvordan vi behandler asylsøkerne, er et mål på oss et humant folk, en human nasjon. Men hvordan vi løser situasjonen, som en forent nasjon, er også et mål på det humane. Vi ser hva som skjedde i Syria, og for den saks skyld hva som har skjedd i Sverige.

Mer enn noensinne trenger vi at den sprekken som er dannet mellom «oss» og «dem», ikke utvides. Vi må i sannhet holde hodet kaldt og hjertet varmt. Og hva politiet angår, så er det sikkert brodne kar der, som i samfunnet for øvrig, men likevel gjenstår at vi i Norge har et politi vi kan ha – og har – tillit til.

Innlegget ble først publisert på ifinnmark.no