Var alt så meget bedre før?

Et svar til tidligere leserinnlegg fra John Ivar Evjen.

Publisert Sist oppdatert

Etter å ha startet min operative karriere ved Oslo politidistrikt (PD) og deretter Romsdal PD med døgnkontinuerlig vakt og beredskap, var det mildt sagt en brå overgang å komme til daværende Ut-Trøndelag PD i 1999.

Beredskapen var alenevakt og et telefonnummer til gode kollegaer som jeg kunne ringe om jeg hadde behov for assistanse.

Senere begynte jeg ved Orkdal lensmannskontor, der var vi to som hadde reservetjeneste utenom ordinær kontortid, med noen timer aktivtid på natten i helgene.

Prioriteringene ble etter hvert slik at det kun ble rykket ut hvis det var fare for liv og helse. Andre henvendelser ble man etter hvert ganske god til å avvise og henvise til åpningstidene på hverdagene.

De fleste anmeldelsene ble derfor mottatt etter helgen, noe som da gav oss et vanskeligere utgangspunkt for å lykkes.

Etter at vi nå har gått over til helkontinuerlig tjeneste er situasjonen nå snudd fullstendig på hodet. Det er nå slik at de avgitte anmeldelsene dominerer. Politiet er på stedet relativt raskt etter at noe har skjedd. Vi snakker med de involverte partene, og gjør de grepene som er nødvendige. Vi tar dem på alvor, noe publikum setter aller høyest.

Når i tillegg oppklaringsprosenten ved omleggingen økte fra litt over 30 prosent til nå å ligge mellom 50 og 60 prosent, må det jo være godt nytt for alle.

Når det gjelder uttrykningstid og avstander er det en sannhet med modifikasjoner at det i dag tar så mye lengre tid før politiet er på stedet. Fra å bli oppringt midt på natten, og til patruljen var samlet og klar, var det heller unntaket at vi var fremme før en eventuell bistandspatrulje fra Trondheim ( 4-5 mil unna).

Erfaringene mine nå er at vi stort sett er på stedet innen en halv time, og i noen tilfeller inntil en times tid. I tillegg er vi en våken og uthvilt patrulje som er utstyrt og forberedt på å løse det meste av oppdrag.

Kontakten med publikum var, og er fortsatt svært viktig. De fleste i et lite lokalsamfunn vet hva jeg arbeider med. Jeg kjører også i dag ungene til turntrening og korpsøvelser. Deltagelsen i nabolaget og foreningsliv drives fortsatt.

Tips og informasjon kommer fremdeles, men omgivelsene har forståelse for atjegikke alltid er på jobb. De blir betrygget av informasjon om at det alltid er en patrulje på arbeid, som kan hjelpe dem hvis behovet oppstår.

Men for å få dette til å fungere best mulig, tror jeg ikke man kommer unna endringer. Det kjempes om ressurser på alle fronter, og ingen har noen å avse.

Det som undrer meg er at de kommunene som kjemper mest mot endringer i driftsenhetsstrukturen, er de som selv innleder omfattende samarbeid om blant annet barnevernsvakt, IKT, byggesaker, brann/redning med 8-10 nabokommuner. Men det har kanskje med hvem det er som betaler?

Så inntil det kommer nok penger til alle, har vi ikke noe annet valg enn å gjøre det beste ut av det vi har, slik at resultatene blir best mulige og publikum føler mest mulig trygghet.

Powered by Labrador CMS