Sigve Bolstad, leder i Politiets Fellesforbund.
Sigve Bolstad, leder i Politiets Fellesforbund. (Foto: Heidi Furre)

Sigve sier:

Tull med tall og forsøk på å pynte på fakta

Når justisministeren står på talerstolen på Stortinget og kaller tilbakemeldingene fra politidistriktene om færre ansatte for «påstander», da blir jeg sint.

Jeg anser meg selv for å være en relativt rolig og besinnet mann, men noen ganger må jeg si ifra. Jeg blir rett og slett sint når vi i Politiets Fellesforbund blir beskyldt for å ikke operere med fakta, og når tilbakemeldingene fra de ansatte i politiet ikke blir tatt på alvor.

«2020 vil bli det siste året hvor norsk politi er et satsningsområde», har justisministeren sagt, men for politietaten oppleves det ikke som man satses på. Vi ser allerede nå at neste års budsjett vil bli svært stramt, og det er derfor utrolig provoserende når politikere i posisjon kommer med uttalelser som marginaliserer de utfordringene som er i norsk politi.

De bevilgningene som er gitt gjennom forslag til statsbudsjett vil langt ifra være nok til å dekke behovet for verken nye stillinger eller etterforskningsløftet.

Det er et stort etterslep på nyutdannede politifolk uten jobb, og vi krever at de må få jobb. Med dagens finansieringsordning må våre dyktige toppledere velge mellom å ansette en politimann eller -kvinne, eller investere i en ny politibil. 

Ikke akseptabelt

At justisministeren går ut og anklager Politiets Fellesforbund for å regne feil er ikke akseptabelt. Økningen i budsjettet er på rundt 100 millioner, og når vi ser at flesteparten av politidistriktene har et merforbruk, og dette per nå samlet er på over 200 millioner, så forstår man at pengene ikke vil strekke til. At dette skal være siste år med «satsing» kan gi et innblikk i hvordan de neste årene vil se ut.

Det er langt fra nok, og det er først og fremst et politikeransvar. Er det rett og slett sånn at politikerne våre ikke ønsker å ta inn over seg den situasjonen norsk politi nå står i?

Når justisministeren står på talerstolen på stortinget og kaller tilbakemeldingene fra politidistriktene om færre ansatte, særlig på patrulje, for «påstander», og sår tvil om at de i Oslo har blitt 100 færre på patrulje i løpet av reformen, da blir jeg sint. 

Hvis justisministeren tviler på at det er færre på patrulje i Oslo kan han spørre politimesteren hvorfor de ansatte må jobbe flere helger enn tidligere

Hvis justisministeren tviler på at det har blitt færre ansatte på patrulje i Oslo kan han jo spørre politimesteren hvorfor de ansatte må jobbe flere helger enn tidligere for å få bemanningsplanene til å gå rundt. 

Eller han kan spørre hvordan kan det ha seg at innsatslederen i Øst politidistrikt, som var månedens PFer i oktober, opplever at i løpet av de 14 årene han har jobbet på patrulje har de aldri vært så lite folk som nå.

Eller hvorfor tillitsvalgte i Trøndelag, på spørsmål om politiet har kommet tettere på befolkningen i deres politidistrikt sier at: «Nei. Enkelte vaktsett er så dårlig bemannet at man ikke tør å tenke på responstiden ved en alvorlig hendelse.»

I stedet velger justisministeren å kalle dette «påstander» og referer til målinger foretatt den første fredagen i februar de siste årene, som viser til en økning på nesten 60 prosent i politipatruljer. Men disse tallene viser jo bare en bitteliten del av bildet. Hva har denne prioriteringen for eksempel gjort med bemanningen på en mandag eller en onsdag? 

«Nå kommer flåtten»

Jeg blir også sint på vegne av alle de dyktige ansatte i politietaten, når Høyres justispolitiker Peter Frølich står på talerstolen i Stortinget og sammenligner nyhetssaker om budsjettsituasjonen i norsk politi med sesongsaker som «Slik får du sprø svor på ribba» og «Nå kommer flåtten». Det synes jeg rett og slett er provoserende ovenfor de ansatte, som hver eneste dag føler at de ikke får gjort en så god jobb som de ønsker, på grunn av at rammebetingelsene politikerne har gitt dem er for stramme.

Jeg blir forbanna når man fra talerstolen i stortinget sier at det år ut og år inn har vært saker i media om nedbemanning i norsk politi, men at antall årsverk som har forsvunnet på grunn av nedbemanninger og kutt «er tilnærmet null».

Jeg er usikker på om de ansatte i Politiets Utlendingsenhet opplever at tallgrunnlaget politikerne bruker her er riktig. Eller i Sør-Øst, hvor virksomhetsdirektøren har vært ute og sagt at de må lønne færre ansatte til neste år, eller i Sør-Vest, hvor man skal betale tilbake et overforbruk på over 80 millioner kroner de neste årene.

Jeg blir sint og oppgitt over at politikerne som skal sette politiet i stand til å løse samfunnsoppdraget på best mulig måte, i stedet for å lytte til de ansatte, til forskning og til oss som fagforening, er mer opptatt av å ha rett enn å gjøre rett.

Til toppen