Tidsklemma i politiet får stadig nye konsekvenser

Jeg bisto nylig en tjenestemann i en sak for Jæren tingrett. Han ble domfelt for hastighetsoverskridelse i forbindelse med føring av en uniformert patruljebil i tjeneste. Tidsklemma i politiet har således fått et nytt «offer».

Publisert Sist oppdatert

En lørdag kveld i 2006 var tjenestemannen på vakt i ordensstyrken i Stavanger. Han kjørte uniformert hundepatruljebil sammen med en kollega og ble bedt om å bistå i anledning et oppdrag utenfor Stavanger, men i samme distrikt. Både patruljen og avsnittslederen følte at oppdraget reduserte bemanningen og beredskapssituasjonen i Stavanger på en lite ønskelig måte.

Avsnittslederen stilte seg negativ til at patruljen i en hektisk periode skulle befinne seg langt unna det prioriterte området i Stavanger sentrum. Det ble allikevel til at den «eksterne» anmodning om bistand ble etterkommet, men avsnittslederen ga klart uttrykk for at patruljen måtte returnere til Stavanger så raskt som mulig etter at oppdraget var utført.

Tjenestemennene var således satt i en situasjon der de følte at de egentlig burde være to steder på en gang. Både ut fra sin egen erfaring om det sterke behovet for tilstedeværelse i et sydende Stavanger sentrum en lørdag kveld, sammenholdt med den klare instruksen om å komme tilbake raskest mulig etter fullført oppdrag, førte til at føreren av politibilen bevisst valgte å kjøre fortere enn det som var tillatt.

På veien tilbake til Stavanger sentrum passerte han en laserkontroll foretatt av UP. Målingen viste 81 km/t i 70-sone. Det ble utstedt et forenklet forelegg som ble nektet vedtatt da tjenestemannen mente at det forelå hjemmel for å fravike hastighetsbestemmelsene i veitrafikkloven.

Gjeldende rettsregler

Vegtrafikkloven § 11 gir hjemmel for fravikelse av blant annet skiltreglene i § 5 for føring av utrykningskjøretøy og andre kjøretøy i polititjeneste. Trafikkreglenes § 2 nr. 4 har følgende innhold som er relevant for saken:

«Når det er nødvendig eller til vesentlig lette i tjenesten, kan det som er fastsatt i eller i medhold av veitrafikklovens §§ 4 - 9, fravikes av

a) fører av utrykningskjøretøy,

b) fører av annet kjøretøy i politiets tjeneste.»

Som det fremgår, er det tilstrekkelig at fravikelsen skjer når det er til vesentlig lette i tjenesten. I forbindelse med en lovendring i 1970 fant lovgiver det ønskelig med en klar hjemmel for fravikelse av trafikkbestemmelsene også under tjenestekjøring hvor det ikke er ønskelig med varselsignaler.

Det ble uttalt at det heller ikke er rimelig med et generelt krav om varsling med sirene eller lys, verken med sivilt eller uniformert kjøretøy. Justisdepartementet sa seg enig i at politiets biler og motorsykler har behov for å fravike regler også under tjeneste som ikke betinger utrykning med krav om fri vei.

Rettens vurderinger

Retten delte seg i et flertall på to dommere (fagdommeren og en legdommer) og et mindretall på én legdommer. Flertallet mente at tjenestemannen ikke var berettiget til å sette seg utover fartsbestemmelsene, idet man mente at patruljen befant seg i en «normalsituasjon» på en helgevakt i Rogaland politidistrikt med henblikk på arbeidspress og krav til prioriteringer.

At tjenestemannen hadde oppfattet sin avsnittsleder slik at det var en ordre om utrykningskjøring, noe avsnittslederen i sitt vitneprov bekreftet at det kunne oppfattes som, fant flertallet ikke grunnlag for at det var hjemmel for fravikelse av fartsbestemmelsene. Flertallet la også vekt på at trafikkreglenes § 4 nr. 2 er en særbestemmelse som bare kan gis anvendelse på tjenestekjøring der«det kan være tungtveiende grunner til å sette seg ut over trafikkregler», jfr. en Høyesterettsdom fra 1990, og at adgangen til en slik hastighetsoverskridelse «må anses begrenset til tilfelle hvor det foreligger et presserende behov», jfr. en Høyesterettsdom fra 1993.

Rettens mindretall kom til et annet resultat. Legdommeren var av den oppfatning at:

«Den samlede oppdragsmengden, ressurssituasjonen i politiet og den klare prioriteringen som innebar tilstedeværelse i Stavanger sentrum, gjorde at det var presserende for tiltalte å returnere raskt til Stavanger». Selv om det ikke var noen konkrete oppdrag som ventet på tiltalte, kunne han ikke vite hva som eventuelt ville inntreffe. Dersom en kritisk situasjon oppsto, kunne minutt og sekund være avgjørende for liv og helse til publikum og andre politifolk.

Ved vurderingen av tiltaltes situasjon, har mindretallet også lagt vekt på at han var forsinket i forhold til den planlagte overleveringen av patruljebilen til en kollega som skulle bruke den på Bryne. Jo lenger denne forsinkelsen ble, jo større var muligheten for at en akutt situasjon skulle oppstå også der. Mindretallet finner det derfor at det var tungtveiende tjenestegrunner for tiltalte til å sette seg utover hastighetsbestemmelsene, og er av den oppfatning at han skal frifinnes.

En samlet rett fant at tjenestemannen hadde grunn til å få saken prøvet for domstolen og han ble derfor frifunnet for saksomkostningskravet.

Sluttbemerkninger

Det ble under hovedforhandlingen dokumentert at ca. halvparten av oppdragene som kom inn til operasjonssentralen med anmodning om bistand angjeldende kveld ikke kunne effektueres på grunn av politiets manglende kapasitet. Jeg avslutter med et spørsmål:

Er dommen i overensstemmelse med lovgiverens og publikums antatte oppfatning av hvordan rettstilstanden bør være?

Powered by Labrador CMS