Tidligere anmeldte politiansattes opplevelser og erfaringer

Dette spørsmålet var utgangspunktet for min masteroppgave i kriminologi, som ble ferdigstilt våren 2011. Jeg intervjuet fem politiansatte som alle har ulike stillinger i politiet på østlandsområdet. Anmeldelsene falt i ulike kategorier, og noen har også opplevd å bli anmeldt flere enn én gang.

Intervjupersonene påpekte at politiarbeidet både er situasjons- og kontekstavhengig, og de følte at de hadde gjort en riktig jobb i den situasjonen som førte til anmeldelse. For enkelte lå anmeldelsen tilbake i tid, før Spesialenheten, da det var De særskilte etterforskningsorganene (SEFO) som håndterte saken deres.

Det er særlig to aspekter jeg vil trekke frem fra masteroppgaven. Det første tar for seg hvilke opplevelser og synspunkter de fem politiansatte hadde med Spesialenheten/SEFO i forbindelse med anmeldelsen. Det andre tar for seg oppfølging fra nærmeste leder, både underveis og i etterkant av anmeldelsen.

Den eksterne kontrollen

Ekstern kontroll blir stadig viktigere i kontrollen av politiet, og her i Norge har den blitt betraktelig styrket de siste 15-20 årene. Spesialenheten er et eksempel der kontrollen av politiet er det eneste formålet. Justisdepartementet, Riksadvokaten, domstolene og media er få av mange eksempler der kontrollen av politiet er ett av flere formål. Hvordan opplevde de fem anmeldte politiansatte møtet med Spesialenheten og/eller SEFO?

Etterforskerne, både hos Spesialenheten og SEFO, ble stort sett oppfattet som profesjonelle av intervjupersonene. Profesjonalitet for dem betydde at de ble tatt i mot med åpent sinn og fikk de opplysningene de trengte i forkant av avhøret. Noen fikk velge tidspunkt for når avhøret skulle finne sted. Etterforskerne var også personer de følte seg trygge med.

I masteroppgaven stiller jeg spørsmål om dette kan ha sammenheng med at etterforskerne har tidligere bakgrunn fra politiet. Intervjupersonene påpekte at det vanskelig kan tenkes et etterforskningsorgan uten etterforskere med erfaring fra politiet, i det minste etterforskere med stor kjennskap til og innsikt i politiet.

Dette berører et av de viktigste spørsmålene, men også mye av kritikken, angående Spesialenhetens uavhengighet. På mange måter blir intervjupersonenes utsagn det motsatte av hva det debatteres om i offentligheten: At Spesialenheten er, og bør være, uavhengig av politiet – i den betydning at uavhengigheten kan betviles som følge av ansatte med tidligere bakgrunn fra politi- og påtalemyndigheten. I siste instans blir denne uavhengigheten et spørsmål om tillit til organet.

Samtlige av intervjupersonene fikk saken(e) sin(e) henlagt. Dette berører også spørsmålet hvorvidt politiet etterforsker seg selv, og videre inhabilitet i Spesialenheten.

Fravær av nærmeste leder

Felles for intervjupersonene var at det ble opplevd som en stor belastning å bli anmeldt. Spesielt med bakgrunn i at det tok lang tid før anmeldelsen kom inn til Spesialenheten/SEFO og til saken ble avsluttet. Fravær av oppfølging og støtte fra nærmeste leder var noe som ble poengtert, og mange følte seg alene. Noen opplevde mangel på tilstedeværelse av leder i startfasen da de fikk vite at de hadde blitt anmeldt. Anmeldelsen ble ikke kommentert fra nærmeste leder, de fikk kun beskjed om at den hadde blitt oversendt til Spesialenheten/SEFO. Andre fikk erfare at lederen kom på banen etter at saken hadde blitt avsluttet – og henlagt – og da med en kommentar om at det var bra det hele var over.

I en tid der den eksterne kontrollen blir mer fremtredende, er det like viktig at også den interne kontrollen blir styrket. Det har blitt ytret at når den interne kontrollen fungerer, blir den eksterne kontrollen en avvikskontroll som trer i kraft når noe går galt. Ledere påvirker blant annet kvalitet, men også etisk bevissthet. Særlig viktig blir det da at ledere følger opp sine ansatte, og at de blir gitt retning og rammer – ikke minst for den preventive hensikten i å hindre uønskede, tvilsomme eller straffbare handlinger blant politiansatte.

I årsrapporten til Spesialenheten fra 2009 fortelles det at det finnes mange eksempler i organets portefølje på at ledere i politiet har latt være å gripe inn i forhold som har gitt grunn til bekymring. I rapporten understrekes det at ledere, men også ansatte i politiet, bør ha bevissthet om og beredskap om at straffbare handlinger kan bli utført av kollegaer. I tillegg burde det utvikles et system, i tillegg til medarbeidersamtaler, der ansatte jevnlig blir fulgt opp i forhold til behov og risiko i tjenesten.

Råtne epler eller eplekasse?

Det foregående handler i aller største grad om ansvarliggjøring, noe som belyses godt av begrepet «police accountability»: Politiet skal stå til ansvar, både som organisasjon og som enkeltansatt.

I politiforskningen har «råtne epler» blitt betraktet som et symptom hvor både uønskede og tragiske hendelser har blitt redusert til individuelle tjenestefeil. De kritikkverdige og straffbare handlingene har fått et ansikt utad. Om man får fjernet eller nøytralisert det råtne eplet, vil politiorganisasjonen bli sunn og frisk igjen.

Ulempen med et slikt blikk er at man risikerer å miste fokuset på systemfeil- og svikt, og eventuelle forbedringer. Ved å vri det mot årsaker som har opphav i organisasjon, ledelse og arbeidskultur, blir fokuset rettet mot «den råtne eplekassen». Dette utelukker ikke at det ikke finnes råtne epler, men spørsmålet blir heller hvorfor politiorganisasjonen tillater at noen får mulighet til å bli disse råtne eplene.