Styringssignalene når ikke frem

Nokasranet og andre straffesaker i Norge med internasjonalt tilsnitt har bidratt til å sette den organiserte kriminaliteten på samfunnets dagsorden.

Publisert Sist oppdatert

Fra politisk hold er det gitt tydelige beskjeder («styringssignaler») om at kampen mot dette ondet skal trappes opp. Vi har i vårt masterstudium i offentlig ledelse ved Handelshøjskolen i København sett nærmere på hvorledes politiet bruker ulike styringsverktøy når denne trusselen skal bekjempes, og ord skal omsettes til handling.

Vår hovedkonklusjon er at styringssignalene i for liten grad når frem til det utøvende leddet i politiet, og at signaler om de ulike virkemidlenes effekt på de strategiske målene ikke når tilbake til den politiske ledelsen. Dermed fungerer ikke dagens styringsverktøy etter sin intensjon.

De viktigste årsakene til dette er:

  • Uklare målformuleringer og ulik/mangelfull begrepsbruk
  • Mangelfull deltagelse fra det utøv­ende leddet i sentrale mål- og budsjettprosesser
  • Manglende knytninger mellom utarbeidede strategier og målstyringen

Dagens styringssystem ikke egnet

Hva er de praktiske konsekvensene av at styringssystemet «ikke fungerer etter sin intensjon»? Et sentralt moment er at informasjon som gis fra det operative og tilbake til det politiske nivået, i stor grad relaterer seg til pengeforbruk og aktivitetsmåling, men sier lite om graden av reell måloppnåelse. Dagens styringssystem avklarer derfor ikke om tildelte ressurser anvendes på en effektiv måte, og gir intet klart svar på om politiets innsats mot den organiserte kriminaliteten fungerer tilfredsstillende.

Politiets adgang til maktutøvelse inngår i et knippe kjerneoppgaver som det offentlige tradisjonelt har ønsket å ha full kontroll med gjennom planøkonomisk styring. Samtidig har en rekke vestlige stater de siste tiårene søkt etter nye måter å effektivisere offentlig sektor på - ofte ut fra en markedsøkonomisk tenkning. Disse reformene har også nådd norsk politi.

Til tross for at målet i de to systemene er grunnleggende forskjellig (maksimere befolkningens velferd eller oppnå maksimal profitt), kjennetegnes dagens styringssystem i etaten av troen på at elementer fra markedsøkonomien og planøkonomien kan kombineres i en felles styringslogikk.

Alvorlig kriminalitet blir røde tall

Fra politisk nivå foreligger en ambisjon om en mer målrettet og effektiv politietat. For å sikre en slik utvikling har etaten innført en budsjettfordelingsmodell hvor man forsøker å prisfastsette ulike kriminalitetstyper etter tilnærmet objektive kriterier. De 27 politidistriktene, hver med sine geografisk avgrensede ansvarsområder og sakstilfang, tildeles budsjetter i forhold til antall forventede saker innenfor hver kriminalitetstype.

Hovedutfordringen med en slik «stykkprisfinansiering» er at fokus risikerer å flyttes fra politiske målsettinger om effektiv kriminalitetsbekjempelse, og over mot bedriftsøkonomisk tankegods om «lønnsom» drift. Dyktigeanalyseenheter som avdekker alvorlig kriminalitet blir i så måte en kime til økte utgifter og røde tall, foruten at innsatsen mot grenseoverskridende kriminalitet i manglende grad gir uttelling i det enkelte politidistrikts målstyringsskjema (saksstatistikk).

Hva gjelder bekjempelsen av den organiserte kriminaliteten, blir denne potensielle underfinansieringen særlig problematisk. Dette har sammenheng med at stykkprisingen ikke tar opp i seg særegenhetene ved denne kriminalitetstypen.

Disse omstendighetene kan i ytterste fall utarte seg til å bli et demokratisk problem dersom det skulle vise seg at sentrale styringssignaler i kriminalpolitikken på et prioritert saksfelt som organisert kriminalitet (i styringsdokumenter omtalt som «en trussel mot vårt demokrati»), i mangelfull grad omsettes i målrettede og politisk ønskede handlinger på gateplan. Kostnadseffektiv drift er selvsagt både riktig og viktig, men er uansett faktorer som må underordnes politiske signaler og målsettinger.

I et forsøk på å dempe disse utfordringene opprettet politisk ledelse i 2000 «Rådet for samordnet bekjempelse av organisert kriminalitet». Rådet tildeles hvert år midler som fordeles til politidistriktene etter søknad. Politidistriktene har liten mulighet til å planlegge med tilgang på disse midlene, og sett i forhold til etatens øvrige budsjett snakker vi om et mindre beløp. Problemet med ordningen er at det lett blir midlene, og ikke de strategisk riktige prosjektene, som kommer i fokus.

Vi tror en bedre løsning er at det forut for hver planperiode avsettes en sentral pott med penger som styres inn mot strategisk «riktige» prosjekter. Dette innebærer ikke at vi argumenterer for at politiets innsats mot organisert kriminalitet i sin alminnelighet skal overføres fra de geografiske politidistriktene til sentrale enheter, men at den strategiske styringen i større grad bør ligge sentralt.

Avslutningsvis vil vi understreke viktigheten av tydelige prioriteringer (herunder nedprioriteringer) blant politiets oppgaveportefølje. Målsettingen må være å etablere et godt samsvar mellom mål, midler og strategier, slik at hovedkursen for politiets aktiviteter kan tydeliggjøres for, og gjenkjennes blant, de ansatte i etaten og publikum.

Powered by Labrador CMS