Stian Elle den 10. ferbruar 1997, etter at avhørene av fetteren hadde startet. Bak går fetterens daværende forsvarer Arvid Sjødin.
Stian Elle den 10. ferbruar 1997, etter at avhørene av fetteren hadde startet. Bak går fetterens daværende forsvarer Arvid Sjødin. (Foto: Åge Pedersen, VG/Scanpix)

Stian Elle og avhørsmetodikk

Det er tragisk at en lojal tjenestemann som Stian Elle opplevde at han ikke fikk støtte, men ble syndebukk. Han gjorde den jobben han var satt til, på den måten han hadde lært.

Politiforum hadde i nummer 1/2019 (6. februar 2019) en 42 sider lang artikkel «Hva skjedde egentlig med Birgitte Tengs-etterforsker Stian Elle?». 17 år gamle Birgitte Tengs ble 6. mai 1995 funnet drept ikke langt fra sitt hjem utenfor Kopervik. Hun hadde også vært utsatt for seksuelle overgrep. Nær to år etterpå ble hennes litt eldre fetter siktet og varetekstfengslet som mistenkt for drapet.

Stian Elle, drapsetterforsker ved KRIPOS, var den som avhørte fetteren. Etter mer enn hundre timers uformelle samtaler kom det en tilståelse som ble protokollert. Tilståelsen ble etter kort tid trukket tilbake.

Fetteren ble dømt til 14 år i fengsel i herredsretten. For lagmannsretten ble det ført bevis for hvordan utilbørlig og ulovlig press kunne tvinge frem falske tilståelser. I juni 1998 ble fetteren frifunnet av juryen, men fagdommerne dømte ham allikevel til å betale 100.000 kroner i oppreisningserstatning til Birgittes foreldre for drapet.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) kom senere til at erstatningsdommen var i strid med uskyldspresumpsjonen i Den europeiske menneskerettserklæring.

Stian Elle var ansett som en meget dyktig avhører. I samtalene og avhørene med siktede fulgte han det som var vanlig praksis i Norge på den tiden.

Stian Elle var ansett som en meget dyktig avhører. I samtalene og avhørene med siktede fulgte han det som var vanlig praksis i Norge på den tiden. Avhørsmetoden er etter frifinnelsen blitt sterkt kritisert og det førte til store endringer. Målet endret seg fra å få frem en tilståelse til å fokusere på hva den avhørte hadde opplevd. Stian Elle ble syndebukk for en forfeilet praksis. Han tok dessverre livet av seg i 2007.

Det er flott at Politiforum vier så stor plass til én person og en avhørsmetodikk han langt ifra var alene om. Det er trist å lese hvor alene Elle ble stående, uten støtte av sine overordnede som var de ansvarlige. Det er derfor prisverdig at hans pårørende har gitt tillatelse til et så nærgående portrett og har vært villige til å dele sine opplevelser og synspunkter med Politiforums lesere.

Vi var fetterens forsvarere for lagmannsretten. Det var vi som førte sakkyndige vitner, med spesialkunnskap i psykologi og innsikt i hvordan falske tilståelser kunne fremkomme. Det var vi som fikk fremlagt politietterforskernes dagbøker, mot sterke protester.

«Jeg var sterk motstander av å gi fra meg den boka, hvor det også sto mye av privat art», sier etterforskningsleder Ståle Finsal i artikkelen i Politiforum. Ifølge Politiforum var også Elle «opprørt over å måtte utlevere dagboken sin», fordi den inneholdt private notater som ikke var en del av saken. Men dette er ikke noe relevant argument, for i de dagbokkopiene dommerne og forsvarerne fikk tilgang til, var det private ikke kopiert eller sladdet.

Nedenfor følger fire eksempler på hvorfor dagbøkene var viktige for frifinnelsen i lagmannsretten:

1. Uformelle «samtaler» før avhør og protokollering startet.

Det står i Politiforums artikkel at det var vanlig at man, før det egentlige avhøret og protokolleringen startet, hadde en uformell samtale med den mistenkte. Det vises til et konkret eksempel på at slike samtaler hadde vart i åtte timer, uten at det var blitt kritisert av domstolen.

Stian Elles dagbok viser at han hadde uformelle samtaler med fetteren i godt over 100 timer i en tre ukers periode, uten at det ble formalisert som avhør. Samtalene kunne vare opp mot 12 timer. En samtale sluttet nærmere klokken 03.00 om natten. Samtalerommet var et meget trangt kontor, hvor Elle satt og kjederøykte mens fetteren var antirøyk.

Uten tilgang til Elles dagbok hadde vi aldri kunnet dokumentere omstendigheten som førte frem til «tilståelsen».

2. Aktor under det første fengslingsmøtet, politiinspektør Gro Rossehaug, fortalte detaljert om de tekniske funn på åstedet.

Hovedargumentet for domfellelsen i herredsretten var at fetterens «tilståelse» inneholdt opplysninger om funnsted, skader og drapsmåte som bare den skyldige kunne kjenne til. Av Ståle Finsals dagbok fremgår det at han ble rasende på Rossehaug for at hun fortalte alt om etterforskningen i første fengslingsmøte, før avhørene av fetterne startet. Stian Elle omtaler det som en «tabbe».

Uten tilgang til dagbøkene hadde vi ikke kunnet dokumentere at slike faktabeskrivelser var blitt gjort kjent for fetteren, før avhørene startet.

3. Stian Elle fikk en frist på å få en tilståelse. Lykkes han ikke, ville Ståle Finsal overta avhørene.

Uten tilgang til dagbøkene hadde vi ikke kunnet dokumentere good cop/bad cop-strategien som ble brukt under avhørene av fetteren.

I Elles dagboks kan vi lese: «Jeg har frist til mandag med å få en tilståelse. Mandag er det å redegjøre for status og Ståle vurderer selv å gå i avhør.» Målet var altså ikke å få frem sannheten, men en «tilståelse». Et annet sted i dagboken heter det at fetteren «ble redd da han så Ståle» og at de ville «skremme» ham til å tilstå. «Riktig at Ståle tar over og kjører ham litt.»

Uten tilgang til dagbøkene hadde vi ikke kunnet dokumentere good cop/bad cop-strategien som ble brukt under avhørene av fetteren.

4. Politiet løy bevisst for at fetteren skulle tro at de hadde både tekniske bevis og vitneforklaringer som viste at han var skyldig.

I Elles dagbok leser vi: «Pappa har gått fra forklaringen som gir ham alibi.» Fetterens far hadde forklart at sønnen kom jeg på et tidspunkt som viste at sønnen umulig kunne være skyldig. Faren har aldri endret denne forklaringen. Men Elle skrev også i dagboken: «Vi kan bevise når du kom hjem». Dette har aldri vært sant.

«Vi kan knytte deg og Birgitte sammen i Kopervik», skrev Elle. Dette er heller ikke sant. Ingen vitner har forklart at de så Birgitte og fetteren sammen.

«Han: Du tror jeg drepte Birgitte du» Jeg: Ja og vi kan bevise det.», skrev Elle.

«NN [fetteren] sier at han trenger hjelp til å huske – skremme. Jeg sier at vi ikke kan brekke ben eller armer (selv om det er det eneste som gjenstår)», skrev Elle. I artikkelen i Politiforum er Stian Elle sitert slik fra sin vitneforklaring i herredsretten: «KRIPOS driver ikke med press.»

Fetteren forklarte at han «tilsto», uten å huske noe, fordi politiet sa de kunne bevise at han var skyldig. Han trodde derfor at han hadde fortrengt hendelsen.

Uten tilgang til dagbøkene hadde vi ikke kunnet dokumentere at slike løgner hadde vært fremsatt av politiet.

Dagfinn Torstveit, som var lensmann på Karmøy da drapet på Birgitte skjedde og under etterforskningen, sier til Politiforum at en av de største feilene som ble gjort var at det ikke ble gjort lyd- eller videoopptak av avhørene. Om han med dette også mener de mer enn hundre timene med «uformelle samtaler» før avhørene startet, er uklart. Hvilke andre feil han eventuelt innrømmer, er ukjent.

Vi er selvsagt enige i at opptak av avhørene hadde vært meget nyttig. Men når det ikke ble gjort, er private dagbøker en god erstatning. De viser hvordan politiet tenkte, hva som ble sagt og strategien bak. Ingen lyver vel i sin private dagbok.

En av oss (Nadheim) traff Torstveit under Norsk narkotikapolitiforenings store utdanningskonferanse i Ålesund for snaut ti år siden. Lensmann Torstveit ga da høylytt uttrykk for at han fortsatt mente at Birgittes fetter var skyldig i drapet. At lagmannsretten frifant ham, og at Den europeiske menneskerettsdomstol senere har sagt at Norge krenket uskyldspresumpsjonene i behandlingen av fetteren, sa Torstveit at han ikke brydde seg om.

TV 2 sendte høsten 2018 en ni episoders TV-dokumentar, «Hvem drepte Birgitte?». Både Torstveit og Finsal er intervjuet. Finsal blir spurt om han ser ting som politiet burde gjort annerledes. Han svarer at han egentlig ikke gjør det.

Noen evner aldri å erkjenne egne feil, langt mindre lære av dem slik at det kan føre til endringer.

Noen evner aldri å erkjenne egne feil, langt mindre lære av dem slik at det kan føre til endringer. Mange sider av politiets etterforskning av drapet på Birgitte Tengs holdt ikke mål, heller ikke etter datidens kunnskap. Drapet på Birgitte var en stor tragedie. Politiets arbeid med saken har gjort tragedien uendelig mye større.

Det er også tragisk at en lojal tjenestemann som Stian Elle opplevde at han ikke fikk støtte, men ble syndebukk. Han gjorde den jobben han var satt til, på den måten han hadde lært.

Nå kan og forstår politiet mer. Men museumsvokterne kan aldri innrømme feil. Feighet er aldri vakkert, særlig ikke når den er ikledd politiuniform.

Til toppen